Billedhugger. Foreldre: Sogneprest Alfred Ingolf Janson (1861–1904) og redaktør Othilde Josephine Engh (1869–1955). Gift 1) 1928 med Ingeborg (“Ba”) Koren (f. 26.9.1902), datter av lege Vilhelm Frimann Koren (1865–1927) og Agnes Bruff (1874–1938), ekteskapet oppløst 1934; 2) med pianist Margrethe Isabella Gleditsch (2.4.1901–1981), datter av lektor Theodor Immanuel Gleditsch (1868–1942) og Henrietta Jane (“Hetty”) Cochrane Williamson (1868–1943); 3) med tekstilkunstner Ellen Marie Nielsen (9.3.1923–), datter av Erling Nielsen og Alfhild Smith. Far til Mette Janson (1934–2004) og Alfred Janson (1937–); svoger til Henry Gleditsch (1902–42).

Gunnar Jansons livsverk kombinerer stor skaperkraft og solide kunnskaper. Han var målrettet og bestemt som kunstner, men åpen og lydhør i sin formidling. I sitt hovedverk, Nasjonalmonumentet for krigens ofre, viser han vilje til å tøye den naturalistiske uttrykksform i skulptur ut over grensen for sin umiddelbare formidlingsevne.

Janson var bråmoden. Etter examen artium og to års studier ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole parallelt med gymnastiden begynte han å studere på Kunstakademiet, og 20 år gammel søkte han professoratet i skulptur der og fikk to stemmer! Tidlig skolert viste han også sikkert grep på det som fortsatt utgjorde det viktigste oppdragsfelt for billedhuggere, portrettbysten. Emil Lie (1922) har trekk som minner om Ossip Zadkines stiliserte form. Portrettene av Ingeborg Refling Hagen, Leon Aurdal, Norvald Valand og de senere av Ragnar Kraugerud og Dagfin Werenskiold formidler modellenes karaktertrekk i en uttrykksmåte inspirert av kunstnerens opphold hos Antoine Bourdelle i Paris høsten 1920 og 1924. Det livfullt og kraftig modellerte portrettet av Hans E. Kinck i monumentalformat er preget av læreren på en måte som sterkere enn hos andre Bourdelle-elever er blitt et personlig kjennemerke. Ideen med et monumentalhode uten statue er dessuten en nyskapning. Portrettet av Tarjei Vesaas en mannsalder senere er i vanlig format, men åpner for alternativ montering, dette kanskje for å vise kunstnerens dilemma ved å skulle gjengi et helt og uavkortet menneske som Vesaas i bysteform.

Jansons forslag til relieff for Minnehallen i Stavern og en fontene til Jernbanetorget i Oslo er bare to av flere positivt omtalte monumentutkast fra hans hånd, før han 1935 vant konkurransen om Arne Garborg-monumentet i Stavanger. 10 år senere hadde han egenhendig hugd ferdig ett av periodens beste og mest personlige arbeider i sjangeren. Figuren står som vokst opp av granitten – rund, urokket, men ikke urokkelig fast, likesom rullesteinen bak dikteren som både er den formale kjerne og det litterære symbol i skulpturen. Mot dette statiske setter så billedhuggeren inn en bevegelse: Plintens skråflate leder blikket inn i og omkring figuren, slik at den oppleves helt rundt. Rullesteinmotivet ble i endret form også benyttet i Nasjonalmonument for krigens ofre på Festningsplassen i Oslo (1970), her sammen med to anatomisk modellerte aktfigurer i bronse og utført i innbyrdes forskjellig format, noe som nok kan gi enkelte betraktere problem med en umiddelbar tolkning av verkets idé.

Utsmykningen i kleberstein for Bygningsarbeidernes hus i Oslo viser to arbeidere i høyt relieff mot en byggeplass i lavt relieff. Skildringen av en konkret arbeidssituasjon kan illustrere tesen om motsetninger som forenes, og den kan leses som uttrykk for en marxistisk politisk oppfatning.

Jansons interesse for figuranatomi illustreres av utkastet Spydkasteren for Dælenenga idrettsplass i Oslo, som 1939 ble utført i lite format som idrettsmerkestatuett. Hans Frihetsmonument i Notodden fremstiller en atletisk ung mann som bardus er falt i tanker over sin slagne motstander – en opp-og-nedstående løve med halen til værs. Figuren er i likhet med mannsakten i Nasjonalmonumentet på Akershus glimrende modellert og som denne plassert i en problematisk symbolsk og formal helhet.

Den konsekvente naturalisten Gunnar Janson, uten rom for tilpasning til religiøse og historiske klisjeer, går frem av følgende, fortalt av ham selv: Et kirkelig bestillingsverk, en engel i full mannsstørrelse, forutsatte etter kunstnerens mening en omfattende kraftkalkyle. Den gav som resultat at et voksent menneske for å kunne fly ved egen hjelp måtte besitte overarmsmuskler tilsvarende baklåret på en hest. Oppdraget måtte avvises.

Som en av våre intellektuelt engasjerte billedkunstnere virket Gunnar Janson som aviskritiker og senere jurymedlem og kunstnerisk konsulent ved konkurranser og offentlige utsmykninger. Overalt tok han sin oppgave meget alvorlig, like streng mot seg selv som mot andre. Janson var formann i Unge Kunstneres Samfund 1930–32, Norsk Billedhuggerforening 1946–49, Bildende Kunstneres Styre 1967–69 og formann i direksjonen for Kunstnernes Hus 1969–71. Han mottok Statens kunstnerlønn fra 1948 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1980.

    Et utvalg

  • Emil Lie, portrettbyste (bronse), 1922
  • Leon Aurdal, byste (bronse), 1924, BKM
  • Hans E. Kinck, byste (bronse), 1925–32, NG og Deichmanske Bibliotek, Oslo
  • Ingeborg Refling Hagen, byste (bronse), 1926, Stange, Hedmark
  • Spydkasteren, 1927, miniatyr (bronse) som idrettsmerkestatuett, 1939
  • Arne Garborg, statue (helfigur, labrador), 1935–45, Stavanger
  • Bygningsarbeidere, relieff (kleberstein), 1939–42, Bygningsarbeidernes hus, Oslo
  • Henry Gleditsch, byste (bronse), 1945, Trøndelag Teater, Trondheim
  • Arne Garborg, byste (bronse), 1949, Deichmanske Bibliotek, Oslo
  • Ragnar Kraugerud, byste (bronse), 1950
  • Frihetsmonument (bronsegruppe), 1952–59, Notodden
  • Tarjei Vesaas, byste (bronse), 1. versjon 1954, 2. versjon 1956
  • Dagfin Werenskiold, byste (bronse), 1967
  • Nasjonalmonument for krigens ofre (bronsegruppe), 1957–70, Akershus festning, Oslo
  • HEH, flere utg.
  • Stud. 1919, 1950
  • Ø. Storm Bjerke: biografi i NKL, bd. 2, 1983
  • Tegning av Gösta Hammarlund; gjengitt i Dagbl. september 1956