Lege og politiker. Foreldre: Lege Gudmund Harlem (1917–88) og konsulent Inga Brynolf (1918–2005). Gift 9.12.1960 med forsker Arne Olav Brundtland (16.10.1936), sønn av lektor Knut Brundtland (1898–1983) og Else Ragnhild Hoel (1902–74).

Gro Harlem Brundtland var Norges første kvinnelige statsminister og satte sitt preg på norsk politikk fra midten av 1970-årene. Hun har gitt politikken en miljø- og kvinneprofil som også har gjort seg gjeldende internasjonalt. 1998–2003 var hun generaldirektør i Verdens helseorganisasjon (WHO).

Gro ble født i Bærum, fordi hennes medisinstuderende far på den tiden tjenestegjorde på sykehuset der, men hun vokste opp i Oslo. Hun var ennå ikke fylt ett år da tyskerne invaderte Norge, og krigen kom til å prege hennes tidlige barneår. Hennes foreldre var sterkt antinazistisk engasjerte og aktive i motstandskampen. Våren 1940 ble Gro en tid plassert hos sin mormor, advokaten Margareta Sandberg i Stockholm, mens foreldrene fulgte Nygaardsvold-regjeringen til Tromsø. De vendte tilbake til Oslo, og Gro bodde deretter sammen med foreldrene til juni 1943. Da ble hun og broren Erik hentet av mormoren og brakt til Sverige, og senhøstes samme år kom foreldrene etter som flyktninger.

Frigjøringen i mai 1945 innledet Gerhardsen-epoken i norsk historie. Den skulle vare i 20 år. Gro Harlem kom inn i miljøet rundt Einar Gerhardsen allerede mens hun tilbrakte sine første skoleår på Ruseløkka skole i Oslo. Hun ble med i Framfylkingen, arbeiderbevegelsens barneorganisasjon, hvor Werna Gerhardsen var øverste sjef. En annen fremtredende Fram-leder var Rolf Hansen, senere mangeårig sekretær i Oslo Arbeiderparti, forsvars- og miljøvernminister. “Werna og Rolf var nok de viktigste voksne rolleskikkelsene for meg,” skriver hun – underforstått: etter foreldrene. I likhet med Rolf Hansen var de nære venner av Einar og Werna Gerhardsen, og Gudmund Harlem var statsråd i Gerhardsens regjeringer fra 1955 til 1965.

Barndom og ungdom var preget av arbeiderbevegelsen og sosialdemokratiet. Som gymnasiast på Hegdehaugen skole var hun med på å stifte Sosialistisk Gymnasiastlag, og som medisinstudent fra 1957 ble hun med i Sosialistisk Studentlag, og senere i Arbeiderpartiets Studentlag. Derfor vakte det oppsikt i hennes politiske miljø da hun forlovet seg med en ung Høyre-mann, Arne Olav Brundtland. De giftet seg 1960, og fikk etter hvert fire barn. Gro Harlem Brundtland tok medisinsk embetseksamen 1963, og drog etter turnustjenesten til USA, hvor hun ble Master of Public Health ved Harvard University 1965. Tilbake i Norge ble hun 1966 ansatt som assistentlege ved Helsedirektoratets Hygienekontor, og 1969–74 var hun assisterende overlege ved Oslo Helseråds avdeling for skolehelsetjenesten.

Sine politiske holdninger fra barndom og tidlig ungdom tok hun med seg. I et intervju etter at hun var blitt statsråd 1974, sa hun at når hun hadde gått i farens fotspor og utdannet seg som lege, “var det ene og alene ut fra et sosialpolitisk engasjement”. Helst ville hun konsentrere seg om forebyggende helsearbeid og samfunnsmedisin. Da hun ble statsråd, hadde hun allerede en allsidig legepraksis bak seg. Hun hadde vært forsker og arbeidet med sosialmedisin, hun hadde arbeidet som skolelege og på helsestasjon, og hun hadde kjørt legevakt i Oslo. Gjennom arbeidet ble hun godt kjent med andre sosiale miljøer enn det hun hadde vokst opp i. Da striden om kvinners rett til selvbestemt svangerskapsavbrytelse begynte omkring 1970, hadde Gro Harlem Brundtland sin arbeidsplass i Helserådet, men hun tjenestegjorde også ved helsestasjonen for mor og barn i Christies gate på Grünerløkka og var medlem av abortnemnda ved Aker sykehus. Hun var sterkt opptatt av hva som kunne gjøres for å unngå uønskede svangerskap, og det hendte at hun av egen lomme gav økonomisk vanskeligstilte kvinner penger til prevensjonsmidler. Abortstriden reiste flere spørsmål: Å hindre ulovlige aborter – med den risiko de innebar – var ikke mulig. Skulle mannlige leger, som det var flest av i abortnemndene, være dommere når kvinner bad om hjelp? Gro Harlem Brundtland var overbevist om at kvinnen selv måtte ha det endelige ord i saken, og gav klart uttrykk for dette standpunktet i den offentlige debatt. Regjeringen Bratteli arbeidet 1974 med et lovforslag til Stortinget om rett til selvbestemt abort. Da hun ble innkalt til statsministeren 31. august 1974, trodde hun det var abortsaken han ville konferere om. Men Bratteli sa: “Jeg vil be deg gå inn i regjeringen. Du må ta ansvar for Miljøverndepartementet.”

Gro Harlem Brundtland gjorde miljøpolitikken til et sentralt arbeidsfelt for regjeringen. Slagordet var blitt “vekst og vern”, men hva skulle det bety i praksis? Hun hadde høye ambisjoner som naturens og miljøets finansminister. Det kunne bringe henne i konflikt med andre statsråder. Industriminister, senere olje- og energiminister Bjartmar Gjerde, som overfor Bratteli hadde pekt på Gro Harlem Brundtland som statsrådemne, ble hennes motpol i spørsmål som vern av vassdrag på Hardangervidda og tidspunkt for igangsetting av boring etter olje utenfor Midt- og Nord-Norge. Hun kjempet for sine synspunkter og vant frem med dem. Mange av oppgavene i miljøpolitikken hadde internasjonale perspektiver. Kampen mot sur nedbør var en av dem. Gro Harlem Brundtland markerte seg som drivkraft i samarbeid om miljøspørsmål over landegrensene. Da det skjedde en ukontrollert utblåsning på Bravo-plattformen i Nordsjøen 1977, kom Gro Harlem Brundtland på fjernsynsskjermene i hele Europa, i USA og andre deler av verden. Hun vurderte det slik at måten Norge taklet denne situasjonen på, dreide seg om Norges ansikt utad. Verdenspressen ble imponert over den unge, norske miljøvernministeren.

Regjeringene Bratteli og Nordli i 1970-årene var – som alle norske regjeringer før dem – sterkt mannsdominert. Fra 1945 til 1965 hadde det alltid vært en kvinne i regjeringen. Da Gro Harlem Brundtland ble statsråd 1974, hadde hun to kvinnelige kolleger. Hun hadde vært med i en feministgruppe, og var sterkt opptatt av hva som krevdes av reformer i en tid hvor kvinnene skulle være både yrkesaktive og mødre. I 1975, som FN hadde proklamert som kvinneår, ble Gro Harlem Brundtland valgt til nestleder i Arbeiderpartiet, den første kvinnen i en av partiets topp-posisjoner. 1977 ble hun valgt inn på Stortinget. Hun var en etterspurt taler, og var stadig på reise til nye møter rundt om i landet. Det kom som en ubehagelig overraskelse for henne selv og et sjokk for mange andre at hun 1979 ble tatt ut av regjeringen. Arbeiderpartiet hadde gjort det elendig i kommunevalget, men det var så visst ikke Gro Harlem Brundtlands skyld. Hovedansvaret falt på statsminister Odvar Nordli og partiformannen Reiulf Steen. En av lærdommene de trakk var at samarbeidet mellom dem ville gå lettere dersom partiformannen ble med i regjeringen. Da kunne ikke også nestlederen sitte der, het det. De reelle motivene kunne hun bare spekulere over. Hun hadde selv ikke vært med på drøftingene om endringer i regjeringen. “Jeg følte meg på urimelig vis satt til side, og holdt utenfor,” skriver hun. Det var sikkert ikke Reiulf Steens – og neppe Odvar Nordlis – mening at når Gro Harlem Brundtland skulle til Stortinget, var det for å “gå på statsministerskole”.

Men arbeidet i stortingskomiteene ble en nyttig læretid. Hun satt i Finanskomiteen 1979–80, og var formann i Utenrikskomiteen fra høsten 1980. 1981 var stortingsvalgår. Ved inngangen til året så det ikke lyst ut for Arbeiderpartiet. Enkelte meningsmålinger viste at posisjonen som landets største parti var truet. Nå blåste det en høyrevind over store deler av Europa og i USA. Regjeringen Nordli hadde slitasjeproblemer, ja statsministeren selv bar mer og mer preg av at helsen sviktet. Torsdag 29. januar kunne Arbeiderparti-pressen fortelle at Odvar Nordli ville gå av på grunn av sykdom. Gro Harlem Brundtland var blant dem som ble innkalt til et møte hjemme hos Trygve Bratteli søndag 1. februar. Hvem skulle bli ny statsminister? Spørsmålet opptok alle politisk interesserte, og naturlig nok først og fremst Arbeiderpartiets aktive medlemmer. Mange partiforeninger, kvinnegrupper og AUF-lag hadde møter i disse dagene. Før konferansen hos Bratteli søndag kveld var det kommet en rekke uttalelser som konkluderte med at Gro Harlem Brundtland måtte overta. I Arbeiderbladet skrev Per Bratland: “Ta ikke feil av den tid vi lever i! Det er ikke lenger det sikre som får publikum til å lytte, men det nye. Gro Harlem Brundtland er noe nytt i Arbeiderpartiet, med sans for nye synspunkter og nye former for saksbehandling. Går vi forbi henne, er det fare på ferde.” En av deltakerne på møtet hos Bratteli var miljøvernminister Rolf Hansen. Han var bedt om å komme fordi Odvar Nordli mente at han burde overta. Hansen hadde sagt seg villig til å medvirke til en løsning. Hans forslag var at Gro Harlem Brundtland skulle bli den nye regjeringssjefen, og det ble resultatet.

Gro Harlem Brundtland overtok som statsminister 4. februar 1981. Hun var intens og energisk, utstrålte friskhet og vilje til fornyelse. Hun var den yngste statsminister i Norges historie (42 år), den første kvinnen og den første som alle var på fornavn med. Hennes reiser rundt om i landet ble omtalt som signingsferder. Men det var ikke bare hallelujastemning. Regjeringen hadde flere vanskelige saker å stri med, bl.a. Alta-utbyggingen. I fagbevegelsen var det en del som så med skepsis på den unge “dama” som nå var blitt regjeringssjef. Hennes forhold til partiformannen Reiulf Steen var anstrengt. Han trakk seg under et dramatisk landsmøte på Hamar i april 1981, og Gro Harlem Brundtland ble valgt til ny partileder. Samme måned hadde hun sin første fjernsynsduell med Høyres leder Kåre Willoch. Han var en dreven debattant, selvsikker og belærende. Gro Harlem Brundtland lot, som hun skriver, “irritasjonen og engasjementet slå ut i full blomst”. Gro–Kåre-duellene satte sitt preg på valgkampen. I Høyres buskagitasjon var slagordet “Bli kvitt'a!”

Arbeiderpartiet hadde hatt galluptall rundt 31 % da Gro Harlem Brundtland overtok som statsminister i februar 1981. Det fikk 37 % ved valget i september. Det flertallet Arbeiderpartiet og SV hadde hatt på Stortinget siden 1973 gikk tapt; regjeringen Brundtland gikk av og ble etterfulgt av Willochs rene Høyre-regjering. Som Arbeiderpartiets leder ble Gro Harlem Brundtland nå opposisjonens fører mot Willoch-regjeringen. Hun var også formann i Stortingets utenrikskomité, og 1980 ble hun medlem av Palme-kommisjonen, som skulle analysere mulighetene for å komme ut av det kjernefysiske kappløpet under den kalde krigen. Kommisjonsrapporten, Common Security (her hjemme oversatt til Sikkerhet i fellesskap), ble lagt frem 1982. Med sitt sterke engasjement, sine krav til grundighet i analysene og ryddighet i argumentasjonen gikk hun inn for nye tanker i sikkerhetspolitikken. Det hadde vært strid om den i Arbeiderpartiet siden NATO-tilslutningen i 1949. Gro Harlem Brundtland klarte nå å samle partiet bak en politikk for hvordan NATO-landene best skulle kunne sikre freden og fremme samarbeidet mellom øst og vest. Ikke nok med det. Hun klarte også å få Høyre og de andre borgerlige partiene med på en ny holdning til sikkerhetspolitikken. “Gro Harlem Brundtlands fremste politiske mesterstykke,” kalte Morgenbladet det.

I desember 1983 fikk Gro Harlem Brundtland i oppdrag av FN å lede en verdenskommisjon for miljø og utvikling. Hun kom til å sette sitt sterke preg på kommisjonens arbeid og konklusjoner. “Vekst og vern”-problematikken, som hun hadde arbeidet med som norsk miljøvernminister i årene 1974–79, analyserte hun i 1980-årenes globale perspektiv. “Verdens miljøvernminister” ble hun kalt. Rapporten fra kommisjonen, som ble lagt frem 1987, fikk tittelen Our Common Future (Vår felles framtid).

Under valgkampen foran stortingsvalget 1985 var høydepunktene igjen Gro–Kåre-duellene i fjernsynet og på møter. Nå var det Gro Harlem Brundtland som var på offensiven. Arbeiderpartiet gikk frem fra en oppslutning på 37 % til 41 %. Koalisjonen Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, som hadde delt regjeringsmakten siden 1983, mistet sitt flertall i Stortinget, og ble avhengig av Fremskrittspartiets støtte. Valget fant sted i det som senere er blitt kalt en “jappetid”. Det var lett å lånefinansiere et høyt privat forbruk, og det var ubegrenset skattefradrag for gjeldsrenter. Staten hadde store oljeinntekter, men tidlig i 1986 skjedde det et dramatisk fall i oljeprisen. Det måtte innstramminger til i økonomien, og regjeringen Willoch la frem en tiltakspakke. Arbeiderpartiet mente at pakken hadde en dårlig sosial profil. Norsk Arbeidsgiverforening bar ved til bålet, og tariffoppgjøret det året begynte med den største lockout i Norge siden 1931. I Arbeiderpartiets stortingsgruppe var det intense debatter om situasjonen. Regjeringen viste liten vilje til kompromiss om innstrammingstiltakene, og Arbeiderpartiet bestemte seg for å stemme mot regjeringens forslag; ett av dem gjaldt høyere bensinavgift. Det var også Fremskrittspartiet imot. Willoch stilte kabinettspørsmål på denne saken, regjeringen led nederlag i avstemningen, og dermed var veien ryddet for en ny Arbeiderparti-regjering.

Gro Harlem Brundtlands “kvinneregjering”, som ble utnevnt 9. mai 1986, ble en verdenssensasjon. 8 av de 18 regjeringsmedlemmene var kvinner. De fikk sine navn inngravert på en bauta som ble reist på Sakai pikeskole i Osaka, Japan. På baksiden av bautaen står diktet “Den dagen fjell vil bevege seg” av den japanske forfatterinnen Akiko Yosana, en visjon av den dagen kvinnene “er ved å våkne opp”. Under navnene på kvinnene i Brundtland-regjeringen står det: “Akikos drøm ble virkelighet i Norge.”

Den nye regjeringen møtte en barsk økonomisk virkelighet. Mens det 1985 hadde vært et overskudd i utenriksøkonomien på 26 milliarder kroner, lå det an til et underskudd på 30 milliarder i 1986. Det hadde sammenheng med det drastiske fallet i oljeprisen. Regjeringen startet med å skrive ned kroneverdien med 12 %. Nye innstrammingstiltak hadde som uønsket resultat at antallet arbeidsløse økte. For regjeringen ble voksende arbeidsledighet en hard politisk belastning. Gjennom 1987 og 1988 arbeidet regjeringen i motbakke. Gro Harlem Brundtland hadde i disse årene også som oppgave å presentere rapporten fra miljøkommisjonen på store konferanser i mange land. Hun fikk en rekke priser for sitt arbeid og internasjonal kjendis-status. Det ble mye reisevirksomhet, men hun mente selv at den ikke tok mer enn 10 % av hennes tid.

Ett av de spørsmål som opptok regjeringen, var hva som kunne skje når EF etablerte sitt indre marked ved utgangen av 1992. Gro Harlem Brundtland satte sine krefter inn for å hindre fremveksten av nye handelshindringer i Europa og for å skape et europeisk økonomisk samarbeidsområde av 18 land – EF og EFTA. Dette arbeidet var kommet godt i gang da folket igjen skulle gå til urnene ved stortingsvalget 1989. Arbeiderpartiet gikk sterkt tilbake ved valget, og endte på 34,3 %. De partiene som gikk sterkest frem, var Fremskrittspartiet og SV, men Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fikk til sammen flertall i Stortinget. Etter vanskelige forhandlinger klarte de å bli enige om å danne regjering, med Høyres Jan P. Syse som statsminister. Syse-regjeringen ble et relativt kortvarig mellomspill. Uenighet om forhandlingene med EF førte til brudd mellom regjeringspartiene. Senterpartiet foretrakk en ny Arbeiderparti-regjering fremfor en ren Høyre-regjering, og Syse gikk av. Gro Harlem Brundtland dannet sin tredje regjering 3. november 1990. En avtale som gjorde Norge og andre EFTA-land til en del av EFs indre marked fra 1. januar 1993 ble brakt i havn. Men nå ville flere EFTA-land, blant dem Sverige og senere også Finland, bli medlemmer av EF. Etter kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa var den internasjonale situasjon blitt en annen; også land som hadde ført nøytralitetspolitikk under den kalde krigen, så seg tjent med å bli med i EF. Dette aktualiserte på ny spørsmålet om norsk EF-medlemskap. Etter en omfattende debatt innad i Arbeiderpartiet signaliserte Gro Harlem Brundtland i april 1992 at hun gikk inn for at Norge skulle be EF om medlemskapsforhandlinger, og hun fikk 2/3 flertall for dette synet på partiets landsmøte i november samme år. Sterkest inntrykk på dette landsmøtet gjorde likevel Gro Harlem Brundtlands overraskende innlegg om at hun ville gå av som partileder. Vinteren 1992 hadde hennes yngste sønn tatt sitt eget liv, etter at han i en del år hadde hatt psykiske problemer. “Jeg tror landsmøtet er kjent med hvordan jeg og min familie er blitt hardt rammet”, sa Gro Harlem Brundtland da hun fortalte om sin beslutning om å trekke seg fra partiledervervet, som hun hadde hatt i nesten 12 år. Ny partileder ble Thorbjørn Jagland, mens Gro Harlem Brundtland var innstilt på å fortsette som statsminister en tid fremover. Hun hadde nå fått en posisjon som stilte henne i en særklasse blant norske politikere.

Foran stortingsvalget 1993 var det merkbart at de økonomiske snuoperasjonene som hennes regjeringer hadde gjennomført etter 1986, hadde gitt resultater. Renten var blitt lavere, reallønnen hadde økt og arbeidsledigheten sunket. Arbeiderpartiet gjorde et godt valg – 36,9 %, mens Fremskrittspartiet og Høyre gikk tilbake. På Stortinget ble Senterpartiet det nest største partiet; det hadde mobilisert EF-motstanderne. Foran folkeavstemningen om norsk EF-medlemskap 29. november 1994 var det Gro Harlem Brundtland og Senterpartiets Anne Enger Lahnstein som var hovedmotstanderne. Det ble et knapt Nei-flertall i folket. Gro Harlem Brundtland hadde på forhånd gjort det klart at regjeringen ville følge folkets råd. Hun fremstod likevel ikke som noen taper. Hennes posisjon i opinionen og i Stortinget var sterkere enn noen gang før. Mange var nå opptatt av spørsmålet: Hvor lenge vil hun fortsette som statsminister? Det var opp til henne selv om hun ville gå av før neste stortingsvalg. Gro Harlem Brundtland valgte 23. oktober 1996 som dagen for å kunngjøre sin avgang, og tok selv regien for avgangen og Jaglands overtakelse den dagen.

Gro Harlem Brundtland sa nei til ny nominasjon til Stortinget foran valget 1997, og gjorde det klart at hun ville imøtekomme de mange henstillingene hun hadde fått om å stille som kandidat til stillingen som generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon (WHO). Med sin utdanning og legepraksis, sine erfaringer fra politisk arbeid og den status hun hadde fått internasjonalt, var hun som skreddersydd for stillingen. Hun ble valgt med klart flertall og overtok ledelsen av WHO 1998.

“Gro-epoken” i norsk historie er de ti årene fra 1986 til 1996. Hun hadde fra midten av 1970-årene vært med på å gi politikken en miljø- og kvinneprofil. Den kom også til å prege hennes innsats senere. Som leder av FNs miljøkommisjon fikk hun brakt miljøpolitikken høyere på dagsorden i mange land, og hun gikk på store internasjonale konferanser bevisst inn for å heve kvinnenes status globalt. I Norge stod likestilling mellom kvinner og menn høyt på programmet, og kvinnelige statsråder ble like vanlige som mannlige. Gro Harlem Brundtland er den norske statsminister som har engasjert seg sterkest i internasjonalt arbeid. Nasjonalstatene er for små til å kunne løse spørsmål som i virkeligheten er regionale eller verdensomspennende. Derfor gikk Gro Harlem Brundtland også inn for norsk EF-medlemskap, og hun har en vesentlig del av æren for at det forelå et alternativ, EØS-avtalen.

I hele perioden 1986–96 hadde Stortinget borgerlig flertall. Bortsett fra mellomspillet med Syse-regjeringen var den politiske situasjon stabil. Gro Harlem Brundtland stilte aldri kabinettspørsmål. De forslagene regjeringen fremmet, var basert på realistiske forventninger om hva det var mulig å få til i samarbeid med andre partier, særlig mellompartiene. Gro Harlem Brundtland var pragmatisk og resultatorientert. Under hennes ledelse søkte Arbeiderpartiet mot det politiske sentrum i mange viktige saker. Hun ble der en skyteskive, ikke bare for opposisjonen på høyresiden, men også utsatt for sterk kritikk fra radikalerne i og utenfor Arbeiderpartiet. Især falt Arbeiderpartiets tilpasning til den internasjonale liberaliseringsbølgen på det politiske området, mange tradisjonelle sosialister tungt for brystet.

Gro Harlem Brundtland hadde en ubestridt lederposisjon i Arbeiderpartiet i 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene. Det betyr ikke at hun var alene om å trekke opp de politiske hovedretningslinjene. Det skjedde i nært samarbeid med de andre i toppledelsen i partiet. De var også sterke personligheter. Partiets politiske utvikling var deres kollektive ansvar. I motsetning til hva mange hadde inntrykk av hadde hun evnen til å lytte til andre og følge demokratiske spilleregler. Hun kunne ta selvkritikk og innrømme feil. Men beskjedenhet var ikke blant hennes dyder. Hun utstrålte selvbevisst autoritet og en sterk vilje. Hun holdt et arbeidstempo som for folk flest virket overmenneskelig. Hun var mer opptatt av sitt ansvar enn av sin makt. Kravene til intellektuell ryddighet og rasjonell tenkning var strenge. Men selv en sterk selvdisiplin kunne ikke skjule at hun hadde både temperament og et varmt hjerte. Når hun skulle tale ved bisettelser eller ved andre begivenheter som hadde en personlig karakter, hadde hun vanskelig for å holde tårene tilbake. En Gro Harlem Brundtland som kjempet mot gråten mens hele det norske folk var tilskuere foran fjernsynsskjermene, svekket ikke bildet av Norges første kvinnelige statsminister som en sterk politiker.

  • Mitt liv 1939–86, 1997
  • Dramatiske år 1986–96, 1998
  • Selvbiografiene Mitt liv 1939–86 og Dramatiske år 1986–96 (se ovenfor)
  • R. Hirsti (red.): Gro – midt i livet. Essaysamling til 50-årsdagen, 1989
  • S. Hansson og I. H. Teigene: Makt og mannefall. Historien om Gro Harlem Brundtland, 1992
  • P.-A. Bjerke og J. O. Ekeberg: Statsministeren. Makten og mennesket, 1996
  • A. O. Brundtland: Gift med Gro, 1996
  • D. Berggrav (red.): Maktens høyborg. Statsministerens kontors historie og politiske hovedsaker siden 1945, 1997
  • H. Nilsen og D. Østerberg: Statskvinnen. Gro Harlem Brundtland og nyliberalismen, 1998

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Jan Th. Njerve, 1992; Statsministerens kontor, Oslo
  • Bauta over Gro Harlem Brundtlands “kvinneregjering” av 1986, avduket 1987; Osaka, Japan