Kunsthåndverker og designer. Foreldre: Gullsmed, rektor Jakob Tostrup Prytz (1886–1962) og Ingerid Juel (1888–1962). Gift 1) 30.4.1945 med arkitekt, professor Arne Korsmo (1900–68), ekteskapet oppløst 1960; 2) 5.11.1971 med direktør, cand.jur. Sverre Kittelsen (25.7.1915–), sønn av sivilingeniør Jakob Rumohr Kittelsen (1879–1951) og Olga Johanne (“Hanne”) Barth-Olsen (1880–1964).

Med sine emaljegjenstander og smykker har Grete Prytz Kittelsen vært en banebryter i etterkrigstidens formgivning og en veiviser for neste generasjon av så vel industridesignere som kunsthåndverkere. Hun er Scandinavian Design-periodens mest kjente norske utøver.

Som representant for femte generasjon av gullsmedfirmaet J. Tostrup i Oslo var det naturlig at Grete Prytz, etter examen artium 1935, valgte å utdanne seg til gullsmed ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS). Etter diplomeksamen 1941 fulgte praksis i familiefirmaet. De to siste krigsårene tilbrakte hun i Stockholm. 1945 ble hun ansatt hos Tostrup for å bidra til fornyelsen av vareutvalget.

Hun var vokst opp med den kunstindustrielle bevegelses idealer om at enkel og vakker hverdagsvare burde gjøres tilgjengelig for alle, noe som sammen med en sterk teknisk interesse og praktisk innsikt ble betegnende for hennes egen virksomhet. Hun laget en rekke gjenstander i sølv, emalje og plast, noen av dem i samarbeid med sin ektemann og inspirator Arne Korsmo. Både teknisk og formalt var tingene preget av en eksperimenteringslyst og modernitet som gjorde dem originale også i internasjonal sammenheng. Gjennom sin vilje til å ta i bruk nye, rasjonelle fremstillingsmetoder beregnet på produksjon i større skala ble hun en forløper for de senere industridesignerne. Et eksempel på dette er bestikket Korsmo, tegnet av hennes mann, men med henne som ansvarlig for den tekniske delen av konseptet.

1949–50 var hun i USA med Fulbright-stipend, der hun bl.a. studerte ved Institute of Design i Chicago. 1950 fikk hun i stand et samarbeid mellom Tostrup og Sentralinstituttet for industriell forskning for å utvikle nye typer av emalje. Gjenstander med denne emaljen og en ny form for bearbeidelse av sølvet, utført med håndfres, ble første gang utstilt 1952. Resultatene av eksperimentene ble testet på arbeider med store dimensjoner, noe som resulterte i en kolleksjon som innbrakte henne Grand Prix på Triennalen i Milano 1954. Det største var et fat med en for datiden uhørt diameter på 70 cm. Det er et av hennes hovedverk, utført i sølv og blå emalje i et enkelt og mykt formspråk som fremhever lysbrytningene i materialet.

Emaljeeksperimentene nådde sitt tredje og avsluttende stadium 1957, da også bedriftene Hadeland Glassverk og Cathrineholm i Halden var blitt trukket inn. Med Cathrineholm som oppdragsgiver var det blitt mulig å omsette ideene til produksjon i større skala i form av bruksgjenstander i emaljert stål. Produktene fantes etter hvert i de fleste norske hjem og ble også en god eksportartikkel. Samarbeidet, som til en viss grad også omfattet hennes mann, varte fra 1955 til slutten av 1960-årene. Innen sølv og emalje fortsatte hun med teknikkene fra 1950-årene, men i et stadig friere formspråk.

Også innen formgivning av smykker har Grete Prytz Kittelsen vært en viktig bidragsyter. Som en av de første i Norge formgav hun moderne, uformelle smykker i sølv og emalje uten dyre edelstener. Arbeidene omfattet rimelig serieproduksjon, som ringen Domino, men også en del unikater (enkeltstående arbeider). Spesielt nyskapende var noen store halssmykker i sølv og glass, laget i samarbeid med den italienske glasskunstneren Paolo Venini. Selv om det for Kittelsen alltid har vært serieproduksjon som var det endelige målet, fungerte hun som en veiviser for neste generasjons unikaorienterte smykkekunstnere. Beherskelsen av hele det faglige spennet fra unikaarbeider til industridesign gir uttrykk for hennes oppfatning av all formgivning som del av en helhet innenfor området brukskunst. Dette synet har hun også stått for i sitt organisatoriske arbeid.

Som en av få norske utøvere kjent utenfor landets grenser har Grete Prytz Kittelsen vært en ambassadør for norsk formgivning på det internasjonale plan. Hun har deltatt i en rekke større kollektivutstillinger i utlandet og ble 1978 hedret med en retrospektiv utstilling i Oslo og Trondheim. Ved siden av Grand Prix ved Triennalen i Milano 1954 har hun mottatt en rekke priser, bl.a. Lunningprisen 1952, gullmedalje på Deutsche Handwerkmesse i München 1960 og ved Triennalen 1957 og 1961. Hun fikk Jakob-prisen 1972 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1986. Hun var president i Landsforbundet Norsk Brukskunst 1975–78, og 1979 var hun med på å stifte Foreningen Brukskunst. Fra 1968 var hun rådsmedlem og 1977–83 styremedlem i World Crafts Council, hvor hun ble æresmedlem 1984.

    Et utvalg

  • Domino, ring (sølv og emalje), 1952, KIM
  • Korsmo, bestikk (sølvplett) (sm.m. A. Korsmo), 1952–54
  • fat (sølv og blå emalje) for J. Tostrup, 1954, KIM
  • halssmykker (sølv og glass) for P. Venini, 1958, KIM
  • Sensasjonskasserollen (stål og emalje) for Cathrineholm, 1962, KIM
  • J.-L. Opstad: Grete Prytz Kittelsen. Emaljekunst og design, 1978
  • d.s.: biografi i NKL, bd. 2, 1983
  • HEH 1994

    Kunstneriske portretter

  • Tegning (dobbeltportrett av Grete Prytz Kittelsen og Arne Korsmo) av Gösta Hammarlund, 1954; originalen trolig tapt
  • Tresnitt “Grete” av Niclas Gulbrandsen, 2001; p.e