Keramiker. Foreldre: Redaktør Eigil Krag Helland-Hansen (1910–97) og husstellærer Sophie Marie (“Soffi”) Eeg (1910–87). Gift 27.4.1963 med amanuensis Ralph Stanley Nash (28.10.1937–), sønn av sivilingeniør Ralph Nash (1900–87) og fiolinist, musikkpedagog og forfatter Grace Chapman (1909–).

Grete Nash introduserte rakukeramikken i Norge, og gjennom sitt mangeårige virke som keramiker, sin evne til å dele av sin kunnskap og dyrking av det ekspressive og spontane bidrog hun til en fornyelse av den norske keramikken fra 1970-årene og fremover.

1957–62 studerte Grete Nash ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Etter diplomeksamen ble hun ansatt som designer ved Den kgl. Porcelainsfabrik i København, hvor hun sammen med en gruppe kvinnelige keramikere bidrog til fornyelse av fajanseproduksjonen. Et opphold i USA 1966–72 fikk stor betydning. Gjennom Warren MacKenzie ved University of Minnesota (1970–72) kom hun i kontakt med den japanske rakukeramikken. Det var særlig prosessens grad av uforutsigbarhet og spontanitet som tiltalte henne: Brenningen foregår ved lavere temperaturer enn vanlig, og den glødende gjenstanden tas ut av ovnen når glasuren har nådd smeltepunktet. Ved hjelp av organisk materiale som sagflis hindres tilførselen av oksygen. Den raske nedkjølingen gir en krakelert overflate og ofte en metallisk glød i glasuren. Flammene som avsetter seg på overflaten, forsterker et dramatisk og spontant uttrykk.

1972 slo hun og familien seg ned på et gårdsbruk utenfor Kristiansand. Hennes kunstneriske gjennombrudd kom på en utstilling ved Vestlandske Kunstindustrimuseum 1974, hvor de rakubrente arbeidene vakte stor interesse. Etter hvert utvidet hun repertoaret. Inspirert av Paul Soldner på en workshop i Frankrike 1981 begynte hun å eksperimentere med lavsaltteknikken. Også her inngikk et sterkt element av uforutsigbarhet: De uglaserte gjenstander, brent ved 1000–1100 °C, plasseres i en lukket kapsel i ovnen sammen med organisk materiale, alt fra sagflis, bananskall og avrevne sider fra kulørte magasiner til soda og ulike salter. Røyk- og damputvikling avsetter seg på godset i form av delikate nyanser i rosa og blått til dramatiske spor etter flammer og røyk. Teknikken falt dessuten sammen med en friere, mer ekspressiv bruk av form og dekor.

Fra slutten av 1980-årene ble raku igjen den dominerende teknikken. Grete Nash spesialiserte seg på store fat og lot seg ofte inspirere av naturen. Andre arbeider dekorerte hun med ekspressive penselstrøk i sterke farger, ofte med en malerisk karakter. Det monumentale Seremonikar, som skaper assosiasjoner til arkaiske ritualer, er et av periodens hovedverk. At en keramisk katastrofe kan vendes til kunstnerisk seier, er fatet Stykkevis og helt et uttrykk for. Fatet sprakk i flere deler etter fullførelsen. De enkelte delene ble glasert på nytt og satt sammen. Resultatet er ikke bare et monumentalt verk, men det kan stå som uttrykk for et kreativt overskudd som går som en rød tråd gjennom hele produksjonen.

Gjennom kurs bidrog Nash til å spre kunnskap om rakuen. Hun er representert i kunstindustrimuseene i Oslo, Bergen og Trondheim, i Sørlandet Kunstmuseum og innkjøpt av Stortinget.

1997 mottok Grete Nash Kristiansand kommunes kulturpris, og 1998 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk keramikk.

    Et utvalg

  • Marmor, vase, 1986, NKM
  • Seremonikar, 1990, SKM
  • Stykkevis og helt, fat, 1994, KIM
  • Bysants, veggfat, 1991, Stortinget, Oslo
  • I. Stranger: biografi i NKL, bd. 3, 1986
  • HEH 1994
  • Utstillingskatalog, SKM, 1997