Grete Knudsen satt på Stortinget i 20 år, fra 1981 til 2001, da hun frasa seg gjenvalg. Hun var statsråd i tre regjeringer i til sammen nesten 7 år. Som politiker bidrog hun sterkt til å bedre de funksjonshemmedes tilbud i samfunnet. Hun hadde også stor innflytelse på tilrettelegging av forholdene for norsk deltakelse i en stadig mer globalisert økonomi.
Grete Smith-Hansen vokste opp i Bergen i et hjem med solid forankring i arbeiderbevegelsen. Faren var leder av Kommuneforbundet i Bergen i 25 år, mens moren gjorde en livslang innsats i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. Datteren arvet foreldrenes sosiale engasjement; som pedagog og politiker har Grete Knudsen vært opptatt av vanskeligstilte barn og unges kår. Arbeidet med og blant funksjonshemmede var etter eget utsagn den direkte årsaken til hennes politiske engasjement.
Hun tok examen artium 1959 og lærerskoleeksamen 1963. 1963–80 var hun henholdsvis lærer, inspektør og rektor ved forskjellige skoler i Bergen. Parallelt med yrkesaktivitet fullførte hun universitetsstudier i spesialpedagogikk, og ble adjunkt 1975. Hun er mor til tre barn.
Grete Knudsen gjorde sin entré i rikspolitikken 1979 som statssekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet. 1981 kom hun inn på Stortinget og markerte seg raskt som en frittalende representant for sine hjertesaker. “Enkelt og greit har hun satt seg til rette på partiets radikale fløy, – og radikal betyr i denne forbindelse at hun lar personlig overbevisning telle mer enn forsiktig taktikk,” skrev Bergens Tidende et år etter at Grete Knudsen tok sete på Løvebakken.
Som mange kvinnelige politikere i sin generasjon hadde Knudsen fotfeste i 1970-årenes feminisme og fredsbevegelse. Dette avspeilte seg i hennes voteringer på Stortinget: Ved flere anledninger gikk hun mot partiledelsen i sikkerhetspolitiske saker. Grete Knudsens styrke har alltid ligget i det nære forholdet hun har hatt til fagbevegelse, kvinnenettverk og partiorganisasjon på grunnplanet i hjemfylket. Hun var leder av partiets kvinnebevegelse i Hordaland 1982–86 og deretter fylkespartileder 1986–93. Hun har brukt sine nettverk som viktige støttespillere og understreker at en lokal plattform er en forutsetning for politisk innflytelse. “Når vi i Hordaland ropte ut, og ble hørt, så var det fordi vi hadde støtte bakover i rekkene,” uttalte hun til Bergens Tidende 1992.
Og visst ble Grete Knudsen hørt. “Rektoren fra Bergen tar ikke ordet så ofte. Men når hun gjør det, skvetter man ofte i stolene,” skrev Aftenpostens Thorleif Andreassen 1987. Ifølge Knudsen var kritikk av partiledelsen nødvendig hvis ikke partiet skulle bli en stivnet organisasjon, preget av skråsikkerhet og intoleranse.
Gjennom sin maktposisjon i Hordaland kunne “Røde Grete” tillate seg å være partiets radikale frontfigur. Hun var feministen som profilerte fredsbevegelsen, stemte mot eget parti i spørsmålet om bruk av atomvåpen og utplassering av raketter, og høsten 1987, da renten føk i været, gikk hun i rette med både statsminister og finansminister for unnfallenhet og manglende bevissthet om “partiets sjel”.
Til manges overraskelse ble Grete Knudsen utnevnt til sosialminister 1992. Hun fikk også ansvaret for å utrede Arbeiderpartiets holdning til norsk medlemskap i EU. Som leder av partiets “Europakomité” organiserte hun studieprosjekt med over 1000 arbeidsgrupper og mer enn 10 000 deltakere som debatterte Norges forhold til Europa. Prosessen bidrog både til å holde et splittet parti sammen og til å styrke Knudsens posisjon. “Fra å ha vært en rød klut i Gros øyne er hun blitt en kledelig rose på hennes drakt,” skrev en kommentator. Da hun 1994 overtok som sjef for Handelsdepartementet, ble det hennes oppgave å lose EU-forhandlingene i havn. Den “farlige urokråka” fra 1980-årene var blitt “Grand Old Grete” og selvskreven til statsrådspost i enhver arbeiderpartiregjering. Som nærings- og handelsminister i Jaglands og Stoltenbergs regjeringer var hun særlig opptatt av å utvikle et fruktbart samarbeid mellom det private næringsliv og det offentlige, og hun understreket betydningen av å bruke statens kapitalmakt til å utvikle norske næringer. Hun satte også søkelyset på det nesten totale fraværet av kvinnelige ledere i næringslivet, og etablerte et næringspolitisk kvinneforum i sitt departement for å kartlegge hvordan Norges største bedrifter benyttet seg av kvinner i ledelse og styrer.
Grete Knudsen var anerkjent som en effektiv og handlekraftig statsråd, en politiker som trivdes med å utøve makt og som gjerne fikk det som hun ville. I posisjon viste hun nok mindre toleranse for dem med “meninger på tvers” enn hun krevde for seg selv da hun titt og ofte refset partiets ledere for deres unnfallenhet. Etter at hun forlot Stortinget 2001, begynte Grete Knudsen som selvstendig næringsdrivende og ble partner i GBM Partners AS, et firma som skal hjelpe bedrifter med å utvikle forretningsideer.