Offiser og vitenskapsmann. Foreldre: Kapellan, senere sogneprest Peter Lundh (1750–1836) og Anna Maria Fougner (1767–1853). Gift 10.12.1814 i Christiania med Helene Catharine Bergh (7.9.1795–30.8.1871), datter av generalauditør Christopher Anker Bergh (1764–1825) og Marie Schejtli (1772–1826). Far til Christopher Anker Bergh Lundh (1816–65; se NBL1, bd. 8) og Sverrer Hakon Harald Olaf Lundh (1830–1921).

Gregers Lundh var Norges første professor i økonomi, men er best kjent for pionerinnsatser utenfor sitt eget fagfelt. Han grunnla Norges første naturvitenskapelige tidsskrift og var med på å sette i gang de første vitenskapelige utgivelser av kilder til norsk historie og språk, og han var ildsjelen i en rekke andre nasjonale tiltak – en vital kraft i det nye Norge etter 1814. Revet mellom opplysningstidens og romantikkens idealer og mellom unionsvenner og unionsmotstandere, senere mellom Wergelands og Welhavens tilhengere, stod han i et skjæringspunkt for mange av tidens viktigste tankestrømninger og bestrebelser.

Lundh vokste opp med både opplysningsideer og nasjonalånd. Faren var en elsket “opplysningsprest” i Vardal (nå Gjøvik), moren tilhørte en slektsbevisst og patriotisk gudbrandsdalsk bondeætt. Etter katedralskolen i Christiania og examen artium og anneneksamen ved universitetet i København (1806–07) begynte Lundh på medisinstudiet – den gang et vanlig valg når man var interessert i naturvitenskap. Samtidig briljerte han i latin og laget skissen til en avhandling, Hvorfor har Norge ikke sit eget National-Sprog?. I likhet med Ivar Aasen en generasjon senere ville han bygge på det beste fra flere dialekter.

Ved krigsutbruddet 1807 var Lundh hjemme i Norge. Tilskyndet av prins Christian August gikk han inn i hæren, og hans navn ble viden kjent da den svenske oberst Mörner våren 1808 måtte overgi seg “till en pojke”. Hundre år senere ble helten hyllet av Jacob B. Bull, og diktet, trykt som plakat, ble hengt opp i mange norske hjem. 1811 sendte Selskabet for Norges Vel Lundh til Danmark for å studere “Metalfabrikation” og landbruksmaskiner; han leste teori ved universitetet og tilegnet seg praktiske kunnskaper ved kanonstøperiet i Frederiksværk. 1812 ble han forfremmet til kaptein og sendt til Norge for å knyttes til stattholderens stab. Om sommeren rapporterte han til Selskabet for Norges Vel om norsk malm og jernverk og om hvilke steder som var særlig skikket for fabrikkanlegg.

Etter en ny kort studietid i København kom Lundh tilbake til Norge våren 1813 og ble adjutant hos prins Christian Frederik. Fra da av var han tett knyttet til prinsen og hans krets. Mars 1814 ble han utnevnt til byråsjef og i Carsten Ankers fravær de facto leder av økonomidepartementet, men både i april–mai og under felttoget om sommeren var han hos prinsen og selvstendighetspartiets ledere. Særlig knyttet han seg nært til Georg Sverdrup, som allerede i København hadde vært hans “faderlige venn”, mens hans utfall mot “svenskepartiet” og grev Wedel var krasse.

Den norske kapitulasjonen i august 1814 ble et vendepunkt. Bitter over Christian Frederiks “feighet” søkte Lundh avskjed fra hæren. Fra å ha vært “prinsers yndling” kom han heretter i motsetning til både universitetets og regjeringens sterke menn, Sverdrup og Wedel. Lundhs endrede holdning synes å ha opprørt den første uten å blidgjøre den andre.

Høsten 1814 ble Lundh utnevnt til “lector technologiae” ved det nyopprettede universitetet i Christiania, frem til sensommeren 1815 beholdt han også stillingen i økonomidepartementet. Universitetsplanen av 1812 foreskrev et “statsoekonomisk fakultet” der betegnelsen “økonomi” omfattet både statsøkonomi, de enkelte næringer og teknologi. Men verken dette eller tre andre nye fakulteter ble noe av etter 1814. Professorene, med Sverdrup i spissen, var avvisende til “praktiske fag” som økonomi; det ble ikke eksamensfag, og Lundh måtte vente lenge på sin professortittel – og enda lenger på professors lønn. Imens foreleste han i den gamle tyske tradisjonen for “økonomi- og kameral-vitenskaper” – dels allmenne oversikter, med stor vekt på systematikk, dels praktisk naturkunnskap. Men studentene, unntatt av og til noen få fra Bergseminaret, uteble.

Fra 1818 begynte Lundh å søke andre stillinger, først adjutantstillinger hos kong Karl Johan og kronprins Oscar, senere ulike krigskommissærembeter. 1825 foreslo han opprettet en ny stilling som regjeringens økonomiske rådgiver, men uten resultat.

Motgangen Lundh opplevde, var trolig medvirkende til at en sykdom han hadde slitt med i lengre tid, forverret seg. Noen presis diagnose er ikke kjent; alt tyder på at den var psykosomatisk. Av et brev fra Maurits Hansen til en felles venn fremgår at Lundh på ett tidspunkt hadde en kortvarig “sindssygdom”; ellers vet vi bare at han måtte unngå for mye stillesittende arbeid. De mange og lange sykefravær, ofte kombinert med at han tok annet arbeid, svekket hans posisjon ved universitetet. Men samtidig hadde han perioder med en nesten overveldende aktivitet. Han var universitetets sekretær 1815–26, bestyrer av dets modellsamling fra 1817 til sin død, av diplomsamlingen fra starten 1831 og foreleser i diplomlære fra samme tid. Fra 1819 var han inspektør i universitetsbygningen (Mariboe-gården) og dermed også for ca. 20 studenter som losjerte der.

Lundh var også i perioder den drivende kraft i Selskabet for Norges Vel (som sekretær 1820–26 og litterær direktør 1830–32) og dets blad Budstikken, som han gjenopplivet 1817. Han skrev der f.eks. om dampbåter (1817) og om sine iakttakelser i utlandet; han var i Sverige det meste av 1816 og i Tyskland flere måneder 1821. 1823–24 utredet han spørsmålet om å anlegge en by i Mjøs-området og fremla da for første gang samfunnsøkonomiske resonnementer. (Mot hans anbefaling ble Lillehammer foretrukket for Hamar.) 1824 stod han i spissen for et interessentskap som overtok Hurdals og Biri glassverk fra staten. 1825 flyttet han til Hurdal og ble daglig leder av verket der, men solgte sin andel 1826. Samme år satt han i den første norske patentkommisjon og utarbeidet forslaget til patentlov. 1831 startet han et økonomisk opplysningsblad, Den norske Nærings- og Politiven, men med 77 abonnenter måtte han gi opp etter tre måneder. Han startet også trykkeri og trykte bl.a. bøker av både Wergeland og Welhaven, foruten Guldbergs Bondevennen og Sylvester Sivertsons Den Frimodige.

1822 startet Lundh Magazin for Naturvidenskaberne sammen med astronomen Christopher Hansteen, kartografen Gerhard Munthe og apotekeren Hans Henrik Maschmann. Her og i den samtidige Physiographisk Forening møttes to lidenskaper – “praktiske Naturvidenskaper” og nasjonalt engasjement; et hovedmål var utforskingen av Norge. Begge initiativ fikk varige virkninger: Magasinet består ennå i form av spesialiserte “fortsettelser”, foreningen ble forløperen til Det Norske Videnskaps-Akademi. Lundh kom imidlertid i en viss motsetning til nettopp de menn som skulle bære verket videre: han stod mer for opplysning der de prioriterte vitenskap.

Fra 1820 hadde Lundh tatt seg av forløperen til Universitetets Oldsaksamling, og 1828 forsket han i danske arkiver: Dermed begynte det arbeid han er mest kjent for og som ledet til utgivelsen av Samlinger til det Norske Folks Sprog og Historie (1833–39), Norges Gamle Love (fra 1846) og Diplomatarium Norvegicum (fra 1848). De to siste utkommer stadig. Nå, som i 1806, var han glødende opptatt av “Alt dét som betinger vor Nationalitet”. Kjernen i utgivelsene var dokumenter fra Christian 2 og Olav Engelbrektsson, som Lundh oppsporet og etter mye om og men brakte hjem fra det bayerske riksarkiv i München.

Lundh ble utnevnt til “professor oeconomiae” ved universitetet 1822. Han skulle også forelese i “landhusholdningslære” og statsøkonomi, men manglet tilhørere, og forelesningene i statsøkonomi kom først i gang 1828; 1835 foreleste han også i statistikk. Lundh formidlet den klassiske liberale økonomi, men med klare reservasjoner mot tolkninger i retning av en “nattvekterstat”. Slik pekte han frem mot sin etterfølger, Anton Martin Schweigaard, men manglet dennes sikre grep. Trolig var han hemmet av at han alltid stod i en forsvarsposisjon og måtte godtgjøre sitt fags “Videnskabelighed”. Og studentene sviktet – ofte hadde han bare én.

I økonomien, “som overalt” – det gjaldt også språket – var Lundh opptatt av å finne “Middelveien”. Bare når det kom til å hevde Norges ære og retten til historiske dokumenter, var han kompromissløs og kom stundom i konflikt med nordiske kolleger. Likevel er det fremfor alt på dette området hans verk er blitt stående.

G. F. Lundh døde sommeren 1836 av skader etter en brann som brøt ut på rommet der han overnattet under en reise på Romerike.

  • Fullstendig oversikt finnes i NFL, bd. 3, 1892, s. 579–581
  • Christiania, eller Bidrag til nøiere Kundskab om denne Stad (overs. og bearb. utdrag av L. von Buchs Reise durch Norwegen und Lappland), København 1812
  • Kunsten at brænde Brændeviin, eller Anviisning til et Brænderies Anlæg og Indretning (etter Brismans Lärobok), 1817
  • Norraena. En Samling af Forsøg til norske Nationalsange, 1821
  • Forslag til Anlæggelse af en Landstad ved Mjøsens Bredder paa Hedemarken i østre Oplandenes Amt, 1824
  • Specimen Diplomatarii Norvagici – Prøve af et Norskt Diplomatarium, København 1828
  • Bergens gamle Bylov, København 1829
  • utg. Den norske Nærings- og Politiven (delvis sm.m. A. B. Stabell), 1831
  • medutg. Samlinger til det Norske Folks Sprog og Historie, bd. 1–6, 1833–39
  • Norsk Havebog (sm.m. A. Hansen), 1836
  • Ny samling af Norsk Ord og Talemaader 1806–1808, med et anhang[om et eget norsk språk], utg. av S. Kolsrud 1956

    Etterlatte papirer

  • En del av Lundhs brev og manuskripter finnes i Håndskriftsamlingen i NBO og i RA, Oslo (privatarkiv nr. 5)
  • NFL, bd. 3, 1892
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • E. Fougner: Familien Lundh. Professor G. F. Lundhs slekt, 1970
  • P. Munthe: “Gregers Fougner Lundh” i hans Norske økonomer, 1992
  • A. F. Andresen: “G. F. Lundh – Nasjonsbyggeren”, i G. Hjeltnes (red.): Vitenskapelige profiler på 1800-tallet, 1997
  • d.s.: Nytte, dannelse, vitenskap? Kampen om økonomifaget ved det nye Norges Universitet, 2003 (under utgivelse)
  • Manuskripter og brev i NBO
  • Universitetets og Selskapet for Norges Vels arkiver i RA
  • Pastell (skulderbilde i uniform) av ukjent kunstner, u.å.; p.e
  • Maleri (brystbilde) av Johannes Flintoe, u.å.; p.e.; gjengitt i F. Bull Norske Portretter, 1965 (kopi av samme, utført av Halfdan Strøm, 1908; UiO)
  • Maleri på kobberplate (brystbilde i uniform) antakelig av Jacob Munch, u.å.; p.e.; gjengitt sst