Stortyv. Foreldre: Fisker Baard Gjestsen Fjæren (1756–93) og hjelpekone (jordmor) Maritha Pedersdatter (1760–1836). Gift 1848 med Anne Elisabeth Reinche (25.6.1817–12.5.1897), datter av kjøpmann Ehrenreich Heinrich Reinche (1790–1840) og Ybeche Lucia Christina Rulffs (1792–1862).

Gjest Baardsen var en av de mest omtalte forbrytere i Norge på 1800-tallet. Men i tillegg til forbrytertalenter hadde han også intellektuelle evner. Kontraster preget både personen og livsløpet. Ettertidens oppfatning av ham, uttrykt i romaner, skuespill, film og sist som tegneserie, har i stor grad vært farget av hans egen selvbiografi. I senere år har forskere villet etterprøve historien, bl.a. ved å granske rettsvesenets arkiver. Det tegnes et mer nyansert bilde av Gjest Baardsens person og liv. Til tross for delte meninger står hovedtrekkene i historien foreløpig fast.

Som 12- eller 13-åring kom Gjest Baardsen i lære hos en håndverker i Bergen. Før læretiden var omme, drog han til sjøs. Det var starten på et omflakkende liv, hvor han hovedsakelig livnærte seg som tyv. For en mann på flukt var det vanskelig å forsørge seg på lovlig vis, selv med falsk identitet. Tyvgodset skaffet ham skjul og losji – hjelpen var ikke gratis. Han ble tidvis arrestert og dømt, men i mange år unngikk han langvarige fengselsopphold på grunn av sine dristige rømningsmanøvrer. Om han ikke fortjenter betegnelsen “mestertyv”, var han utvilsomt en “utbryterkonge”.

Til tross for sin snedighet måtte han til slutt gi tapt for lovens lange arm. Vaktholdet ble bedre, men viktigere var myndighetenes innsats når han rømte. Selv om han klarte å bryte ut av fengselet, ble han fanget igjen etter kort tid. 1827 ble han dømt til slaveri på livstid. Straffen skulle avsones på Akershus, hvor også Ole Høiland satt. Her hadde han ikke noe sosialt nettverk, verken på inn- eller utsiden av murene. Det ville gjøre det vanskelig å rømme.

Gjest Baardsen ser ut til å ha avfunnet seg med sin skjebne, han rømte ikke fra Akershus. I stedet konsentrerte han seg om å skrive og lese, og fikk bl.a. utgitt de første delene av sin selvbiografi, Gjest Baardsen Sogndalsfjærens Levnetsløb. Forfattet af ham selv. Han fikk også kontakt med prominente personer. 1841 ble hans borgerlige ære gjenopprettet ved kgl. resolusjon. 1845 ble han benådet, likeledes ved kgl. resolusjon, mot Høyesteretts flertall.

Kristelig levnet var en forutsetning for benådning. Tukthuspresten N. C. Hald var ikke overbevist om fangens religiøse omvendelse, men berømmet hans karakterfasthet og gode oppførsel. På den bakgrunn kunne han, i likhet med bl.a. tidligere kommandant Wedel Jarlsberg, anbefale benådning. 3. oktober 1845 ble Gjest Baardsen satt fri, på betingelse av at han de første tre årene ikke oppholdt seg i stiftsbyene eller i nærheten av straffanstalter.

I tiden etter løslatelsen livnærte han seg ved å selge sine skrifter. Visene var, med sitt lille format, lett omsettelige og lette å frakte med seg. Sammen med boksalg og gaver finansierte de en temmelig langtrukken reise tilbake til Vestlandet. Selvbiografien ble delvis solgt ved forhåndstegning.

1848 ble Gjest Baardsen gift med Anne Elisabeth Reinche fra Bergen; bryllupet stod i stavkirken på Stedje i Gjests hjembygd Sogndal. De bosatte seg i Bergen, hvor han etablerte en liten bokhandel. Året etter døde han, uten å etterlate seg jordisk gods.

Gjest Baardsen skrev godt. Språket var levende og tydelig, og han behersket de litterære sjangere han trengte. Han var kunnskapsrik og kunne appellere til både hode og hjerte. Forfatterskapet bestod av selvbiografien, flere viser og noen småskrifter. Selvbiografien omfatter flere bind og deler. De første ble utgitt mens han satt på Akershus. “Levnetsløbet” solgte godt og kom ut i mange opplag. Den delen av verket som omhandler tiden frem til livstidsdommen, ble skrevet i fangenskap og utgitt første gang 1835. Som fri mann skrev han om årene på Akershus. 1869 ble noen brev til en ukjent venn, skrevet like etter løslatelsen, utgitt som en del av “Levnetsløbet”.

I hvor stor grad Gjest Baardsen pyntet på historien om seg selv, er fortsatt uklart. Han var i hvert fall klar over muligheten til å påvirke sitt ettermæle, det fremgår av fortalen. I Baardsens eget forfatterskap fremstår han som en sympatisk og lojal forbryter. Fremstillingen virker nøktern, sammenlignet med andres fortellinger om hans liv og levnet. Holger Sindings tobindsroman fra 1890–91 var en tidstypisk romantisk helteroman. Tancred Ibsens film fra 1939, med Alfred Maurstad i hovedrollen, formidlet utilslørt heltedyrking av en småkårsfolkets venn. Da “Levnetsløbet” på nytt ble utgitt 1967, gjenfortalt av Kjell Erik Skaaren, bidrog det til å holde myten om gentlemanstyven som stjal fra de rike og gav til de fattige, levende inn i vår tid.

Gjest Baardsen hevdet at en ulykkelig kjærlighetshistorie var årsaken til hans første tyveri, i en alder av 20 år. Han unnlot å fortelle at han stjal klær fra andre drenger i bøkkerverkstedet, før han rømte fra tjenesten i 13-årsalderen. Tukthusdommen han fikk for dette i 1806, ville nok ha vært omtalt i “Levnetsløbet” om den hadde vært uriktig. Av andre tvilsomheter kan nevnes beskrivelsene av sympatiserende menneskemasser når fangen Baardsen ble fraktet gjennom Bergens gater. Det stemmer dårlig med fortellingene om folk som, uten å vite hvem de snakket til, uttrykte angst for den farlige forbryteren de hadde hørt om. Flokker av sinte bønder som fanget ham, tyder heller ikke på udelt popularitet. Ifølge vitneutsagn i retten ble Gjest Baardsen regelrett lurt i fengsel en gang. Episoden er ikke omtalt i “Levnetsløbet”.

Mange skillingsviser er tradisjonelt tilskrevet Gjest Baardsen. Uten lover om opphavsrett kan imidlertid forfatterskapet være vanskelig å fastslå. I en analyse fra 1991 er bare 11 viser og et visefragment med sikkerhet tillagt ham; visen om Gjest (Fjellsangen – som ikke var “laget av lensmann og prest”) er ikke blant dem. Den er skrevet av Holger Sinding, og ble første gang trykt i hans roman 1891, og i forkortet form sunget av Alfred Maurstad in filmen om Gjest Baardsen (1939).

Gjest Baardsens omgang med omstreifere gjorde ham i stand til å beskrive det såkalte fantespråket. Arbeidet ble benyttet av Eilert Sundt, og ble utgitt som eget skrift 1850. Gjest Baardsen kastet seg også inn i alkoholdebatten med erfaringens tyngde, på avholdsfolkets side. På forespørsel fra plassmajor C. Glad skrev han en mindre utredning om fangenes fordervelige samvær. Synspunktene kunne brukes i den pågående debatt om strafferetts- og fengselsreformer. Utredningen inngikk i Straffanstaltkommisjonens rapport, som ble offentliggjort 1841. Gjest Baardsen kjente debatten og viste interesse for emnet. Like etter løslatelsen beså han tomten der det nye Botsfengselet skulle ligge. Deretter besøkte han stiftsoverrettsprokurator Niels Berg. Berg, som Baardsen også hadde snakket med på festningen, var involvert i arbeidet med fengselsreformer. De to var enige om at fangene burde isoleres, for å unngå å påvirke hverandre i uheldig retning.

Skrivingen ble Gjest Baardsens redning. Selv gav han sin mor æren for at han tok til å skrive, men han forteller også at han ble oppfordret av mange betydningsfulle personer innenfor retts- og fengselsvesenet, både i Bergen og Christiania. Fengselsmyndighetene, særlig på Akershus, la i alle fall forholdene til rette for hans arbeid. Det kan ha vært i terapeutisk øyemed, det kan ha vært av vennlighet eller medlidenhet, og det kan ha vært fordi de så det straffepolitiske potensialet i hans livshistorie. Ingen kunne imidlertid på det tidspunkt føle seg sikker på at Gjest Baardsen ville bli en eksemplarisk fange og innlede et lovlydig liv. Ny forskning tyder på at han knapt klarte å holde sin sti ren i frihet.

  • Gjest Baardsen Sogndalsfjærens Levnetsløb. Forfattet af ham selv, del 1–3, 1835, del 4, Drammen 1847 (og flere senere samlede utgaver)
  • Gjest Baardsens Vise om Ole Høilands sidste Flugt fra Agershuus, 1839
  • Fængsel og Frihed i tvende Qvad, 1845
  • Brændeviins-Ondet. En Folkevise med Fortale, Drammen 1846
  • En ung Fanges Livsbegivenheder, satte i Vers af Gjest Baardsen Sogndalsfjæren, Kongsberg 1846
  • En mærkelig Vise om Pigen Birgitte Aslesdatter, Bergen 1848
  • Acrostichon eller Gjest Baardsen Sogndalsfjærns Levnet. Af ham selv besunget i sex og tyve Vers, hvis Forbogstaver udgjøre hans fulde Navn, Bergen 1848
  • Ole Høilands Død. En ny Vise, Bergen 1849
  • Gjest Baardsen Sogndalsfjærns Levnetsløb efter Løsladelsen fra Akershus Fæstning til hans Død. Forfattet af ham selv, (posthumt) 1869
  • Samling af de mest forekommende Ord i det saakaldte Vandrings- eller Skøjersprog, u.å., trykt som Vandrings- eller skøiersprog, 1948
  • Gjest Baardsens selvbiografi (se ovenfor)
  • bibliografiske opplysninger i NFL, bd. 1, 1885, s. 144–145
  • Halle Sira (pseudonym for Holger Sinding): Gjest Baardsen. En Forbryders Livsroman, 2 bd., 1890–91
  • W. Keilhau: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • P. Dancke: En mestertyv som forfatter. Gjest Baardsen – en bibliografisk skisse, 1943
  • Gjest Baardsen: Mitt liv. Gjenfortalt av Kjell Erik Skaaren, 3 bd., Trondheim 1966–67
  • Gjest Bårdsen. Meistertjuv og utbrytarkonge, Årbok for Sogn 37, 1991
  • E. Sandmo: “Gjest Baardsens selvbiografi og det moderne fengselets historie”, i ARR nr. 3/1997
  • B. Davidsen og Y. Nedrebø: “Kronologisk oversikt over Gjest Bårdsens 'levnedsløb'”, i Bergensposten nr. 1/1998
  • Y. Nedrebø: “Gjest Bårdsen – mestertyv, gentleman eller kleptoman?”, i Bergensposten nr. 1/1998