Gjendine Slålien ble landskjent etter at komponisten Edvard Grieg hadde møtt henne ved Skogadalsbøen i Jotunheimen under en fottur sammen med Frants Beyer og Julius Röntgen 1891. Grieg ble svært begeistret for hennes vakre folketoner og brukte dem i flere komposisjoner. Mest kjent er utvilsomt Gjendines bådnlåt, fra hans Nitten norske folkeviser op. 66. Også komponisten Röntgen lot seg inspirere av Gjendines sang, og hans op. 36 for orkester bærer tittelen “Ballade über eine Norwegische Volksmelodie. Inspiriert von Gjendine Slaalien”.
Gjendine ble født i steinbua Gjendebu i Jotunheimen. Familien bodde vanligvis på Slålien i Bøverdalen, Lom, og Gjendebu var seteren deres. Piken ble oppkalt etter seteren og fikk navnet Kaja Gjendine. Hun ble imidlertid bare kalt Gjendine, og ved folketellingen 1900 er hun den eneste i Norge med dette navnet. Bare 10 dager gammel ble hun døpt i steinbua av sogneprest Honoratus Halling i Lom, som tilfeldigvis kom innom Gjendebu sammen med noen turister.
Gjennom hele ungdomstiden tilbrakte Gjendine somrene på Gjendebu. De første årene var hun gjerne sammen med faren i fjellet, men etter hvert var hun ofte alene på Gjendebu eller sammen med andre budeier på seterbua Skogadalsbøen. Det var her hun møtte Edvard Grieg i følge med Beyer og Röntgen. Röntgen har senere skildret denne turen og møtet med Gjendine i et brev. Her forteller han bl.a. om bånsullen som Grieg senere brukte i stykket Gjendines bådnlåt. Han skriver videre at “hun sang gjerne og kunne mange viser. En morsom dans av tysk opprinnelse ble av henne gjennom noen karakteristiske forandringer omgjort til et ekte norsk stykke, og derigjennom ble den opprinnelige, temmelig banale melodi noe ganske annet, noe helt betagende. – Gjendine blåste også på bukkehorn, et instrument hvorpå bare kan tas de tre første toner av skalaens lille ters..... Neste morgen forlot vi Skogadalsbøen. Da vi var kommet et stykke på vei, hørte vi tonene fra bukkehornet som Gjendine til avskjed blåste en vise på – stadig fjernere til den til slutt døde bort i lange toner. I Griegs lyriske stykke Hjemve (op. 57!) finner vi det samme motiv over de tre toner.”
Slålien hadde lært de aller fleste visene, bånsullene og springleikslåttene av moren og bestefaren sin. Det var disse visene Grieg og Röntgen skrev opp etter Gjendine disse to sommerdagene 1891. Tre år senere kom de tre tilbake, og da spurte Röntgen om Gjendine ville gifte seg med ham. Men hun svarte at hun ikke trodde at hun ville trives i Nederland. Imidlertid forble de nære venner helt til han døde. Halvor Olsen Slålien, som Gjendine giftet seg med, var en flink spillemann på torader.
Både Röntgen og Grieg besøkte Gjendine flere ganger i Jotunheimen, og 1903 sendte Grieg penger som en takk for at hun sang for ham hver gang de møttes. Samme år ble hun invitert til Bergen av Grieg i forbindelse med hans 60-årsdag, men hun følte ikke at hun hadde tid. I 1907, bare et halvt år før han døde, besøkte Grieg Gjendine i Slålien siste gang. Han var også da sammen med Beyer og Röntgen. Grieg ville gjerne bekoste en liten hytte ved Gjende, slik at Gjendine og mannen kunne ha et velegnet sommersted i fjellet. De var imidlertid alt for stolte til å kunne ta imot et slikt tilbud.
En gang mottok Gjendine et brev fra det nederlandske hoffet. Dronning Wilhelmina skulle på ferie til Norge og lurte på om Gjendine kunne følge henne rundt i Jotunheimen og samtidig være en slags hoffdame. Gjendine tok utfordringen, og et vennskap ble innledet mellom de to. Senere kom dronningen tilbake flere ganger, og hver gang ønsket hun Gjendine som ledsager.
Både folkemusikksamleren O. M. Sandvik og flere komponister besøkte Gjendine Slålien og skrev ned melodier etter henne. Dette skjedde særlig i 1920-årene, og en av dem som kom oftest, var komponisten Sparre Olsen. I hans Norske folkeviser fra Gudbrandsdalen er flere av Gjendines viser bearbeidet.
Et av høydepunktene i Gjendine Slåliens liv kom 1961, da hun 90 år gammel ble invitert som hedersgjest til Festspillene i Bergen. Og denne gangen tok hun seg tid til å reise. Hun fikk møte kong Olav, sjahen av Iran, hans dronning Farah Diba og en rekke andre notabiliteter, og hun imponerte alle med sin store sinnsro. Bergenserne trykket henne til sitt bryst, og i avisene ble hun kåret til Festspillenes ukronede dronning. Gjendine Slålien var aktiv og bodde hjemme til det siste. Men en vårdag 1972 ble hun plutselig syk og ble kjørt til Helseheimen i Lom. Her døde hun noen dager senere, 6. mai, nesten 101 år gammel.