Offiser og politiker. Foreldre: Overrettssakfører, senere stiftamtmann og statsminister Hans Georg Jacob Stang (1830–1907; se NBL1, bd. 14) og Anna Sophie Margrethe Holmsen (1834–1901). Gift 10.9.1890 i Trondheim med Sigrid Due (2.11.1867–23.9.1953), datter av artillerikaptein Carsten Schjødt Due (1828–1902) og Sahra Marie Nicoline Louise Knudtzon (1836–1905). Fars tremenning til Nic. Stang (1908–71).

Georg Stang var forsvarsminister 1900–03. Mest kjent er han som skaperen av forsvarsdoktrinen om “Glommalinjen” og som drivkraften bak byggingen av grensefestningene.

Stang var gjennom sine slektstradisjoner sterkt knyttet til begivenhetene i krigsårene 1808–14 og til selvstendighetsverket i 1814. Foreldrene hadde opprinnelig ønsket at sønnen skulle bli prest, men han valgte isteden å utdanne seg til offiser. Etter middelskolen begynte han som 15-åring på Krigsskolen. Han tok eksamen 1877 og ble utnevnt til sekondløytnant. Snart etter ble han tatt opp på Den militære Høiskole, der han avla en fremragende eksamen 1880. Fra 1881 var Stang ansatt i artilleriet, der han avanserte til kaptein 1889. Han la tidlig for dagen uvanlige anlegg i matematikk og i militærteoretisk retning, og hans artikler i militære fagtidsskrifter gjorde ham til en autoritet på artilleriteknikkens område. Blant hans egne oppfinnelser var den såkalte “orografen” – en avstandsmåler for skips bevegelser som i Norge ble brukt like frem til den annen verdenskrig.

Under den spansk-amerikanske krig 1898 var Stang norsk krigsstipendiat på Cuba. De erfaringer han her høstet, bidrog til å forme hans syn på norsk forsvarsstrategi og spesielt på fortifikatoriske problemer. Stang var et av de tre medlemmene av befestningskomiteen av 1899, som fikk til oppgave å legge frem planer for forsvaret av Øst-Norge. Langt på vei fikk han her gjennomslag for sin strategiske hovedtanke: Det måtte bygges enkle, men moderne festninger langs grensen mot Sverige. April 1900 ble han beordret til kommandant ved Agdenes befestninger med rang av oberstløytnant, og 6. november samme år ble han utnevnt til forsvarsminister i Johannes Steens 2. regjering. Hans far hadde vært medlem av Johan Sverdrups regjering 1884–89, fra 1888 som norsk statsminister i Stockholm. Men mens faren hadde hørt til den moderate delen av Venstre, hadde sønnen Georg funnet sin plass i den radikale og unionsaktivistiske delen av partiet.

Som departementssjef tok Stang straks opp arbeidet med å styrke forsvaret av det utsatte grenseområdet på Østlandet. Han foreslo innkjøp av hurtigskytende feltkanoner, anskaffelse av moderne posisjonsartilleri og, aller viktigst, oppføring av flere små, fremskutte sperrefort øst for Glomma, som kunne sinke den svenske fremrykningen slik at nordmennene fikk tid til å gjennomføre sin mobilisering. 21. april 1901 ble det fremsatt proposisjon om betydelige ekstraordinære forsvarsbevilgninger, og 1. juni ble proposisjonen etter en heftig debatt i sine hovedtrekk vedtatt av Stortinget. Byggingen av grensefortene tok straks til. Det nye feltartilleriet ble, overraskende for de fleste sakkyndige, bestilt fra Ehrhardts våpenfabrikk.

Representanter for den norske og den svenske regjering vedtok 24. mars 1903 det såkalte kommunikeet. Ifølge dette skulle forholdet mellom utenriksministeren og diplomatiet på den ene siden og de særskilte konsulatvesener på den andre ordnes ved “ligelydende love”, som ikke ensidig skulle kunne forandres. I Stortinget uttalte den nye statsministeren Otto Blehr 27. mai at hele regjeringen stod til ansvar for kommunikeet. Stang fant imidlertid å måtte protestere mot dette, og det skjedde i ordelag som vel var lite gjennomtenkt. Krisen endte med at Stang og hans allierte Wollert Konow (H) leverte inn sine avskjedssøknader, som ble innvilget 9. juni 1903. September samme år ble Stang utnevnt til oberst og til kommandant på Oscarsborg festning.

Etter at den svenske statsminister Boström hadde kunngjort sine “lydrikepunkter” og forhandlingene mellom de to unionspartnerne var blitt definitivt brutt, rykket Stangs navn igjen i forgrunnen. Mars 1905 ble han utnevnt til sjef for festningsartilleriet etter general Wilhelm Olssøn, som var blitt forsvarsminister i Michelsens samlingsregjering. Etter 7. juni-beslutningen hørte Stang til dem som mest bestemt ville avvise de svenske kravene om nedleggelse av grensefestningene og om opprettelsen av en nøytral sone på begge sider av grensen. Høsten 1905 undertegnet han republikanernes valgopprop foran folkeavstemningen om statsform 12.–13. november.

I de siste månedene han levde, var Stang sterkt opptatt av å sikre Norges østgrense. Han gikk inn for å bygge nye befestninger i området bak Glomma og for å opprette et befestet brohode på østsiden av elven. En brosjyre han skrev om dette spørsmålet, ble utgitt etter hans død med tittelen Glommen-linjen.

Som ung hadde Stang pådratt seg en blindtarmbetennelse som aldri var blitt helt leget. 1907 ble det konstatert en svulst i underlivet, og etter å ha blitt operert ble han rammet av blodpropp i lungene og døde. Han ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Kristiania. En bautastein til minne om ham ble 1908 reist av “Norges ungdom” på Holmenkollen; året etter ble en statue av ham, laget av Gustav Lærum, avduket på hans grav.

Georg Stang stod i 1905 som et samlingsmerke for de nasjonalt orienterte aktivistene. Hans personlighet, som var preget av viljestyrke og uforstyrrelig ro, stod for mange som et inspirerende symbol i den svensk-norske unionens sluttfase. Den militære verdien av de grensefestninger han tok initiativet til, er omdiskutert. Hva som derimot med sikkerhet kan leses ut av kildene, er den psykologiske betydning hans personlighet og de militære tiltakene han stod bak, fikk i den dramatiske tiden omkring unionsoppløsningen.

  • Glommen-linjen, (posthumt) 1908
  • O. Holtan: Georg Stang, Skien 1911
  • S. C. Hammer: Georg Stang. Et blad af Norges nyeste historie, Kristiania/København 1912
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • O. Blehr: Mot frigjørelsen, bd. 2, 1948
  • J. Castberg: Dagbøker 1900–17, bd. 1, 1953
  • E.-W. Norman: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
  • J. Weibull: Inför unionsupplösningen 1905. Konsulatfrågan, Stockholm 1962
  • R. Berg: Nasjon – union – profesjon. Forsvaret på 1800-tallet, bd. 2 i Norsk forsvarshistorie, Bergen 2001
  • B. Terjesen: Vi skiltes i fred. Oppløsningen av den norsk-svenske unionen i 1905, 2001
  • T. Lien: Debatten om grensefestningene 1901–1905, h.oppg. NTNU, Trondheim 2002
  • Statue (bronse, helfigur) av Gustav Lærum, 1909; på Stangs grav, Vår Frelsers gravlund, Oslo