Organist, musikkforsker og kritiker. Foreldre: Musikklærer Hans Peter Reiss (f. 1824) og Petronelle Cornelia Hansen (1832–79). Gift 28.11.1893 i Vänersborg, Sverige med Elisabeth Dymling (15.3.1861–5.12.1920), datter av kjøpmann og bankdirektør Otto Hartwig Dymling og Therese Agrell. Far til Thorleif Reiss (1898–1988) og Elisabeth Reiss (1902–70); farfar til Helge Reiss (1928–).

Georg Reiss var i sin samtid kjent som organist, musikkskribent og offentlig tjenestemann. Men det var som musikkforsker han fikk varig og nasjonal betydning. Hans doktoravhandling om Olavsmusikken i middelalderen – den første norske doktoravhandling i musikkvitenskap – er fortsatt et grunnleggende verk for alle som studerer gregoriansk sang i Norge.

Med en far som var musikklærer og organist fikk den unge Georg tidlig musikalske impulser i hjemmet. Men faren hadde selv erfart at en musikalsk løpebane var usikker, og for å hjelpe på økonomien hadde han skaffet seg en assistentstilling i Kirkedepartementet. I et selvbiografisk notat forteller Reiss at “fra hjemmet af blev der lagt mig hindringer mod at uddanne mig som musiker”. Han tok examen artium 1880, examen philosophicum 1881 og cand.jur.-eksamen 1886. 1883 ble han ekstraskriver i Kirkedepartementet og året etter konstituert som kongelig fullmektig, senere sekretær av 1. klasse.

Musikkinteressen lot seg likevel ikke stoppe. Ved siden av skolegangen søkte Georg Reiss individuell veiledning i harmonilære hos Ludvig Mathias Lindeman, og mot slutten av 1880-årene fikk han undervisning av Christian Cappelen i orgelspill og Otto Winter-Hjelm i kontrapunkt. På egen bekostning reiste han 1892 til Berlin, der han studerte orgelspill, kontrapunkt og komposisjon ved den kongelige musikkhøyskolen. Det følgende år fikk han etter offentlig konkurranseprøve stillingen som organist ved Petrus kirke i Kristiania, en stilling han hadde til sin død.

Reiss tok aktivt del i musikklivet på en rekke områder. Som organist opptrådte han ved kirkelige veldedighetskonserter. Han gav også ut noen komposisjoner, bl.a. sanger og korverk, som vakte positiv oppmerksomhet i samtiden. Gjennom en årrekke var han musikkanmelder, først i Dagbladet, senere i Nordisk Musikrevue og Verdens Gang, og han skrev artikler om forskjellige musikalske emner i dagspressen. Han var kjent som en kunnskapsrik skribent og nøktern kritiker.

Reiss satt noen år i styret for den nystartede Norges Organistforening og var Kirkedepartementets sakkyndige i musikkspørsmål, bl.a. som medlem av en komité til behandling av sangundervisningen i den høyere skole. Som flere av sine kolleger var han sterkt interessert i eldre kirkemusikk og sluttet seg til Winter-Hjelms oppfatning om at det eldre, rytmiske koralrepertoaret burde trekkes mer inn i menighetssangen. Reiss var for øvrig den første i Norge som komponerte motetter i Palestrina-stil. Han var også åpen for at norske religiøse folketoner kunne tas inn i kirkesangen.

Da historikeren Macody Lund 1904 gjorde allmennheten oppmerksom på at det blant middelaldermanuskriptene i Riksarkivet fantes skinnblad som syntes å inneholde musikk, foreslo Johannes Haarklou at de burde undersøkes av en fagmann. Det ble Reiss som fikk denne oppgaven. Han kunne fort konstatere at rester av liturgiske bøker fra middelalderen var blitt skåret opp og brukt som innbinding av lensregnskaper etter reformasjonen. De foreløpige undersøkelsene av dette materialet ble lagt frem i et foredrag i Videnskabsselskabet i Kristiania 1907. Dette gav støtet til mer grundige undersøkelser, som Reiss foretok med støtte fra Nansenfondet. Resultatet ble lagt frem 1912 i avhandlingen Musiken ved den middelalderlige Olavsdyrkelse i Norden, som han forsvarte for den filosofiske doktorgrad 1913. Materialet omfattet bl.a. Olavssekvensen “Lux illuxit”, som har inspirert mange norske komponister og er blitt et nasjonalt musikkhistorisk ikon.

Sammen med Oluf Kolsrud publiserte Reiss 1913 studier over to middelalderhåndskrifter, en hymne til Magnus orknøyjarl og en bryllupssang i anledning kong Eirik Magnussons bryllup 1268. Magnushymnen er, med sin tostemmige stil og lydiske toneart, et unikt musikkhistorisk dokument fra nordisk middelalder. Reiss hadde planer om videre gransking, bl.a. av mulige sammenhenger mellom middelalderens kirkesang og den norske vokale folkemusikken, som på den tid var et hett musikkhistorisk tema. Dessverre ble han ikke lenge etter doktordisputasen rammet av slag, og han døde året etter. Senere har en rekke musikkforskere fulgt opp med studier i norsk kirkesang i middelalderen, men det skulle gå nesten hundre år før dette studiefeltet fikk sitt eget professorat, ved Senter for middelalderstudier ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim.

  • Det norske rigsarkivs middelalderlige musikhaandskrifter. En oversigt, VSK SKr. II 1908 nr. 3, 1908
  • To sekvenser (lovsange) for St. Olav, fundne i Det norske rigsarkiv og bearbeidede for blandet kor eller orgel, 1909
  • Musiken ved den middelalderlige Olavsdyrkelse i Norden, dr.avh., VSK Skr. II 1911 nr. 5, 1912
  • Tvo norrøne latinske kvæde med melodiar, utgjevne fraa Codex Upsaliensis C 233 (sm.m. O. Kolsrud), VSK Skr. II 1912 nr. 5, 1913
  • Stud. 1880, 1905
  • nekrolog i Aftenp. 26.1.1914
  • O. M. Sandvik: biografi i NBL1, bd. 11, 1952