Botaniker. Foreldre: Domprost Johannes Hygen (1896–1965) og Borghild Dahl (1883–1968). Gift 1935 med cand.real. Karen Tank Anker Breien (24.4.1907–17.10.1988), datter av høyesterettsdommer Haakon H. Breien (1864–1942) og Andrea Landstad (1866–1954). Bror av Johan Bernitz Hygen (1911–).

Georg Hygen var en markant personlighet som, i tillegg til sine vitenskapelige og pedagogiske bidrag innen botanikken, også var sterkt engasjert i samfunnsspørsmål som forskningspolitikk, skolevesen, utviklingshjelp, ernæringsspørsmål og parapsykologi.

Hygen vokste opp i Kristiania i et samfunnsengasjert miljø som kom til å prege hans holdninger og positive menneskesyn. Etter examen artium på Vestheim skole 1926 tok han cand.real.-eksamen ved Universitetet i Oslo (UiO) 1933 med botanikk som hovedfag. Han var ansatt som vitenskapelig assistent ved Bergens Museum 1935–40 og deretter ved UiO, som assistent og universitetsstipendiat 1940–45, amanuensis 1946–48 og førsteamanuensis 1948–51. Hygen ble dr.philos. ved UiO 1951, og samme år ble han utnevnt til professor i botanikk ved Norges landbrukshøgskole (NLH), en stilling han hadde til han gikk av med pensjon 1976.

Det var plantefysiologien – læren om plantenes livsprosesser – som var Hygens fagområde. Som elev av professor Haaken Gran kom hans tidligste forskning til å dreie seg om marine algers floristikk (dvs. systematisk-geografisk studium av algene), cytologi (cellelære) og fysiologi. Han var den første som påviste fotoperiodiske reaksjoner hos alger, et felt som i ettertid ble gjenstand for stor interesse. Han var en dyktig cytolog og publiserte flere arbeider om livssyklus og organellstruktur hos ulike alger.

Men det var landplantenes vannhusholdning som ble hans viktigste forskningsfelt. Da plantene i en tidlig geologisk periode inntok landjorden som leveområde, skjedde det en dramatisk endring i deres livsmiljø som resulterte i at de utviklet spesielle strukturer og fysiologiske mekanismer for å hindre uttørking. Hygens doktorarbeid fra 1951, Studies in plant transpiration, var et viktig metodearbeid for studier av plantenes transpirasjon og reguleringen av denne gjennom åpning og lukking av bladenes spalteåpninger. I denne og flere avhandlinger i de følgende år studerte han hvordan transpirasjonen bestemmes av atmosfæriske forhold og bladenes anatomiske bygning.

Det var likevel som instituttbygger og universitetslærer Hygen gjorde sin største innsats. Professoratet i botanikk ved NLH hadde vært ledig i mange år da Hygen ble utnevnt 1951. Med kraft og entusiasme tok han fatt på oppgaven med å gjenoppbygge instituttet, først undervisningen og deretter forskningen. Det var på hans initiativ at Botanisk klimalaboratorium ble reist 1965, noe som har betydd mye for den eksperimentelle planteforskningen i Ås-miljøet.

Hygen var en skattet og inspirerende lærer og popularisator. Han hadde en egen evne til å gjøre vanskelig stoff lettfattelig og fengslende. Han var sterkt opptatt av å gjøre biologisk kunnskap til folkeeie, og han var en mester i å finne gode og dekkende norske faguttrykk. 1979 fikk han Nordisk Forening for Plantefysiologis populærvitenskapelige pris.

Hygen hørte til den siste generasjonen av norske botanikere som behersket – og interesserte seg for – hele botanikkfeltet. Han var sekretær i Norsk botanisk forening 1943–46 og formann 1952–56. Fra starten 1943 til 1980 var han fast medlem av redaksjonskomiteen for botanikktidsskriftet Blyttia. Han var også med på å stifte Nordisk Forening for Plantefysiologi og starte det internasjonale plantefysiologiske tidsskriftet Physiologia Plantarum 1947. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1956.

Hygen engasjerte seg sterkt i spørsmålet om fluoridering av drikkevann i Norge, et tiltak som han etter omfattende litteraturstudier gikk sterkt imot og bidrog til å forhindre. Han var også engasjert i spørsmål knyttet til verdens matforsyning, spesielt plantenes proteinproduksjon og proteinenes rolle for småbarns ernæring i utviklingsland. Han var involvert i etableringen av norsk utviklingshjelp og var medlem av NORADs styre 1963–68. Som formann i Biologiutvalget under Interimstyret for Universitet i Tromsø nedla han et stort arbeid med planlegging av undervisning og forskning i biologi i Tromsø. Det er også karakteristisk for Hygen at han som pensjonist i en alder av 70 år påtok seg å lede driften og forsøksvirksomheten ved Svanøy Stiftelse i Sunnfjord 1978–79.

Hygen interesserte seg også sterkt for parapsykologi. Han ivret for at også de paranormale fenomener bør gjøres til gjenstand for objektiv forskning. Han var formann i Norsk parapsykologisk selskap 1955–63 og 1992–93, og som pensjonist engasjerte han seg sterkt i selskapets arbeid, bl.a. som redaktør og flittig skribent i medlemsbladet Parapsykologiske Notiser, som han startet 1976.

Dette viser en annen side ved den ellers så nøkterne og kritiske realisten Georg Hygen. Han uttalte at han etter hvert hadde oppdaget at mennesker er enda noen grader mer fascinerende enn planter. Hygens livsstil var preget av hjelpsomhet og omsorg, toleranse og medmenneskelighet. Hans filosofi som leder var at plikten skulle gjøres lystbetont.

  • En oversikt over Georg Hygens trykte arbeider finnes i Blyttia nr. 2/1995, s. 66–68

    Et utvalg

  • Botanikk, 1939 (2. utg. sm.m. G. A. Berg, 1954)
  • Om Machs identitetsprinsipp og dets anvendelse på biologiske problemer, DNVA Avh. I 1945 nr. 4, 1945
  • Kristent og rasjonalt livssyn i konflikt om utviklingslæren, 1947
  • Studies in plant transpiration, dr.avh., i Physiologia plantarum 4, Lund 1951, s. 57–183
  • On the transpiration decline in excised plant samples, DNVA Skr. I 1953 nr. 1, 1953
  • Trekk fra plantefysiologiens utvikling 1939–1959, 1961
  • Om atomvåpen (sm.m. K. Skogen), 1963
  • Vitenskapen om det “overnaturlige” (sm.m. E. Straume), 1978
  • Vardøger. Vårt paranormale nasjonalfenomen, 1987
  • Telepati. Vår medfødte mobiltelefon, 1988
  • Stud. 1926, 1951
  • HEH, flere utg.
  • O. M. Heide: “Georg Hygen. Minnetale i Det Norske Videnskaps-Akademi”, i DNVA Årbok 1995

    Kunstneriske portretter

  • Bronserelieff av Arnold Haukeland, 1977; Botanisk klimalaboratorium, Norges landbrukshøgskole, Ås
  • Bronsebyste av Solveyg W. Schafferer, 1999; Urbygningen, Norges landbrukshøgskole