Geir Lundestad har siden 1990 vært direktør ved Det Norske Nobelinstitutt. Denne fremtredende stillingen er kombinert med en professor-II-stilling i historie ved Universitetet i Oslo og en omfattende forsknings- og formidlingsvirksomhet.
Allerede i ungdomstiden gjorde den begavede rektorsønnen seg bemerket som en flittig leser av bøker og tidsskrifter om internasjonale forhold. Denne glødende interessen ble kombinert med journalistisk virksomhet i lokalavisen og en plass på Bodø/Glimts juniorlag i fotball. Den nordnorske forankringen og den tidlige forkjærligheten for historie, journalistikk og fotball har preget hans senere liv.
Lundestad studerte ved Universitetet i Oslo og ble cand.philol. 1970 med historie hovedfag. Hans spesialfelter ble naturlig nok norsk utenrikspolitikk og moderne internasjonal historie. Doktorgradsavhandlingen The American Non-Policy Towards Eastern Europe 1943–1947 ble fullført kort etter at han 1974 ble ansatt som førsteamanuensis, senere professor i historie ved det nyetablerte, “røde” Universitetet i Tromsø. Han forble i Tromsø til 1990, avbrutt av et par lengre forskningsopphold i USA ved henholdsvis Harvard University i Massachusetts og Woodrow Wilson International Center i Washington, D.C. I Tromsø-tiden hadde han flere verv, bl.a. som formann i rådet for Norsk Utenrikspolitisk Institutt og prorektor ved universitetet. Her forfattet han også to større forskningsarbeider, America, Scandinavia, and the Cold War, 1945–1949 og East, West, North, South. Major Trends in International Politics since 1945. Det sistnevnte oversiktsverket er kommet i flere reviderte norsk- og engelskspråklige opplag og blir brukt som lærebok ved universiteter og høyskoler i en rekke land.
1990 tiltrådte Lundestad stillingen som direktør ved Det Norske Nobelinstitutt. I hans år som administrativ leder har instituttet blitt en viktig samtidshistorisk forskningsinstitusjon, med hyppige gjestebesøk og foredrag av prominente forskere, fredsprisvinnere og politikere. Som USA-ekspert og en av de fremste forskerne på den kalde krigen har Lundestad stått sentralt i oppbyggingen av det nye forskningsmiljøet. Både ved sin formidlingsevne og historiefaglige spisskompetanse blir han hyppig benyttet som kommentator i norske og internasjonale media. Han har også gjennom flere bøker og artikler vært en sentral bidragsyter i de store internasjonale forskningsdebattene om imperiers vekst og fall.
I sitt seneste større arbeid, “Empire” by Integration. The United States and European Integration 1945–1997, har Lundestad søkt å gi en nytolkning av USAs forhold til Vest-Europa, med særlig fremheving av stormaktens helt sentrale rolle under den vesteuropeiske integrasjonen. For USA representerte et føderalt Europa og åpne markeder en programmatisk kopi av eget samfunn, en kraftfull motvekt mot sovjetkommunismen under den kalde krigen og, nesten like viktig, en fasttjoring av tyskerne til den atlantiske verden.
I Lundestads tid har Nobelarrangementene i desember hvert år gjennomgått en betydelig oppgradering, og mediedekningen er blitt svært omfattende. Nobelkomiteens fredsprisutdelinger, som alltid vekker stor internasjonal oppmerksomhet, har i disse årene ikke vært særlig omstridte. Det har lettet hans arbeid. Lundestad på sin side har konsekvent sagt nei til forsvars- og utenrikspolitiske verv som han har oppfattet som vanskelig forenlige med den profilerte stillingen.
I senere år har Lundestads og Nobelkomiteens hjertesak vært å etablere et fredsprissenter. Etter en krevende planlegging ble senteret åpnet 2005 på den gamle Vestbanestasjonen i Oslo, i forbindelse med 100-årsmarkeringen av oppløsningen av unionen med Sverige.