Forfatter. Foreldre: Oberstløytnant Edvard Gabriel Finne (1835–1916) og Vibeke Kathrine Bjerkeland (f. 1842). Gift 28.7.1891 med Eline (Ella) Rustad (f. 7.12.1869), datter av gårdbruker Peder Rustad og Lorentze Flagstad. Brorsønn av Henrik Finne (1836–1906).

Gabriel Finne var blant de unge diktere som gjorde seg bemerket på slutten av 1800-tallet da han møtte atskillig kritikk for sine rå og brutale skildringer.

Finne vokste opp i Bergen som eldste sønn av en offiser. Han tok examen artium ved Bergens katedralskole 1886 og drog deretter til Kristiania for å studere medisin. Han fullførte imidlertid ikke utdanningen og virket i stedet som journalist og forfatter. 1891 giftet han seg, og året etter fikk ekteparet en datter.

Allerede mens han gikk i gymnaset, ble hans første fortelling, Tvivleren, trykt i Bergensposten, og 1889 kom romanen Filosofen, som fikk en nokså blandet mottakelse. I årene som fulgte skrev han flere av sine mest kjente bøker. Han reiste også til München og København med Houens legat.

Som forfatter er Finne blitt kalt en konsekvent naturalist, og han er blitt nevnt i tilknytning til Hans Jægers bohemkrets. Begge deler er litt misvisende. I et foredrag i Studentersamfundet 1890 fremstod han riktignok med et program som ville realisere det han kalte naturalismens andre fase, og han var også influert av Jæger. Men Finne kom for sent til Kristiania til egentlig å bli en del av bohemkretsen, og bare den første delen av hans forfatterskap kan med rimelighet kalles konsekvent naturalistisk. Nyere forskning har lagt vekt på en dreining i forfatterskapet som inntreffer 1893 med skuespillet Uglen.

I den første fasen skrev Finne Filosofen, novellesamlingen Unge syndere, sitt mest kjente verk Doktor Wangs børn og den naturalistiske romanen To damer. I denne fasen står vi overfor et til dels aggressivt angrep på det borgerlige samfunn basert på naturalistiske forestillinger om at skjebnen er forutbestemt. Blant annet gir oppdragelsesromanen Doktor Wangs børn et sterkt bilde av konsekvensene av en brutal oppdragelse. Boken vakte atskillig oppsikt, og den danske kritikeren Erik Skrams anmeldelse i Tilskueren gav støtet til en dansk forfatterstrid, noe som økte publisiteten omkring boken.

Forfall er et tema i flere av disse første bøkene, men det forfall som skildres, har bestandig rot i samfunnet. I produksjonen etter Uglen dreies Finnes forfatterskap i retning av en mer individualpsykologisk dekadansetematikk med fortellinger som Rachel, Melankolikeren og Emanuel Daah som sentrale eksempler.

Det viktigste dekadanseverket var imidlertid Finnes siste verk I afgrunden (1898), som trolig inneholder atskillig selvbiografisk stoff. Det er en dyster bok, der hovedpersonen uvegerlig går mot “afgrunden”, men hvor religionen kommer inn i bokens avsluttende del som et forsonende element.

Motløshet og økonomiske problemer preget Gabriel Finnes siste år. Han døde av lungebetennelse bare 33 år gammel.

  • Tvivleren, i Bergensposten 1885
  • Filosofen, Bergen 1889
  • Unge syndere, 1890
  • Doktor Wangs børn, København 1890 (ny utg. Bergen 1971)
  • To damer, København 1891 (ny utg. Oslo 1925)
  • Uglen. Skuespil i én Akt, København 1893
  • Før afskeden, 1893
  • Konny. Skuespil i tre Akter, København 1895
  • Rachel, København 1895
  • Melankolikeren, 1895
  • Emanuel Daah, 1895
  • Naar kjærlighed dør, 1898
  • I afgrunden, 1898 (ny utg. 1993)
  • H. Christensen: “Gabriel Finne”, i Unge nordmænd, 1893
  • C. Nærup: “Gabriel Finne”, i Skildringer og stemninger fra den yngre litteratur, 1897
  • Stud. 1886, 1911
  • K. Foss: Gabriel Finne i lys av sin samtid, 1922
  • S. Hoel: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • N. C. Vogt: Fra gutt til mann, 1932
  • W. Dahl: forord i G. Finne: Doktor Wangs barn, 1971
  • H. Fosli: “'Alkoholisten og lediggjængerens sedvanlige helvede'. Gabriel Finne som dekadansediktar”, etterord i G. Finne: I afgrunden, 1993
  • K. O. Selås: “Ja, – ovenover er der kun det tomme rum, og under mig er graven.” Dekadanseproblematikken i Arne Dybfests og Gabriel Finnes forfatterskap på bakgrunn av en analyse av Ira og I Afgrunden, h.oppg. UiO, 1998

    Kunstneriske portretter

  • Kulltegning (knestørrelse) av Olaf Gulbransson, 1895: gjengitt i Nærup 1897 (se ovenfor), ved s. 114