Jurist og diplomat. Foreldre: Skipsfører, marinekaptein Carl Gustav Jacobsen (1878–1941) og Frida Mørch (1878–1968). Gift 24.10.1941 i London med Elsa Tidemand Andersen (6.2.1916–), datter av kaptein P. Tidemand Andersen (1879–1965) og Mathilde Gundersen (1887–1962).

Som sjef for Utenriksdepartementets (UDs) Politiske avdeling, ambassadør i Ottawa, London og Moskva (to ganger) og som statssekretær kom Frithjof Jacobsen til å stå sentralt i gjennomføringen av norsk utenrikspolitikk i 1950-, 1960- og 1970-årene.

Jacobsen var født i Storbritannia, men vokste opp i Norge og tok examen artium 1932. Deretter studerte han jus ved Universitetet i Oslo, ble cand.jur. 1937 og studerte et år ved London School of Economics. Han søkte aspiranttjeneste i UD og ble 1938 sendt som attaché til Paris. Her deltok han i juni 1940 i den norske legasjonens dramatiske evakuering via Spania til Vichy og i oktober samme år videre til London, der han ble beordret som sekretær i det norske UD i eksil.

Ved krigens slutt fikk Jacobsen et halvt år i UD i Oslo før han ble beordret som ambassadesekretær til et Moskva som ennå var i stalinismens grep. 1948 kom han tilbake til London som første ambassadesekretær. Det var i denne perioden Jacobsen innledet sitt livslange engasjement for norsk sikkerhetspolitikk og NATO-medlemskap. 1950 fikk han sin første embetsstilling som byråsjef i UDs Politiske avdeling. 1953 drog han tilbake til London, nå som ambassaderåd.

1955 ble Jacobsen utnevnt til den sentrale stilling som ekspedisjonssjef i UDs Politiske avdeling. Her kom han til å følge statsminister Gerhardsen og utenriksminister Lange både til London da Suez-krigen brøt ut og til India da den norske Indiahjelpen ble lansert. 1959 ble han ambassadør i Canada i en tid preget av “aksen Oslo–Ottawa”, som innebar et nært samarbeid mellom de to land bl.a. i FN og i forsvars- og bistandspolitikken.

1961 gjennomførte Sovjetunionen store kjernefysiske prøvesprengninger på øygruppen Novaja Semlja i Nordishavet. Jacobsen ble beordret til å overta ambassaden i Moskva på kort varsel. Derfra fulgte han i de neste fire årene den labile utviklingen i Sovjetunionen og søkte å dempe bølgene i forholdet til Norge.

Da Arbeiderpartiet tapte valget 1965 og Per Borten dannet sin borgerlige firepartiregjering, ble Høyres John Lyng utenriksminister. I Moskva fikk Jacobsen telefon fra Lyng: Ville han bli statssekretær i UD? Jacobsen hadde aldri lagt skjul på at han holdt på den britiske statsskikk med klart skille mellom embetsmenn og politikere. Han var ikke medlem av noe parti. Lyng presiserte at han trengte en fagmann, ikke en partimann. Faktum var at han hadde spurt Gerhardsen og Lange, og begge hadde anbefalt Jacobsen.

Til alles forbauselse lot Jacobsen seg overtale, men han kom til å opptre mer som en embetsmann enn en statssekretær. I konkrete situasjoner trådte han inn, bl.a. med stortingsmeldingen om Norges fortsatte NATO-medlemskap (1968) og den avgjørende avklaring av de nordiske lands stilling i borgerkrigen i Nigeria. Men spesielt i sin balansegang mellom de ulike utenrikspolitiske fraksjoner i Norge hadde Lyng lojal støtte av Jacobsen.

Etter statsrådsskiftet i UD 1970, da Svenn Stray etterfulgte Lyng, gikk Jacobsen tilbake til ambassadørposten i Moskva og ble der til 1974. Hans tre opphold i Sovjetunionen spente over en tidsperiode på nesten 30 år og en utvikling i sovjetsamfunnet fra Stalin via Khrustsjov til Bresjnev, noe som gav ham en unik erfaring.

1975 kom Jacobsen endelig tilbake til sitt fødeland som ambassadør i London. Med sin bakgrunn, sin legning og sin erfaring ble han en fremragende talsmann for Norge i Storbritannia, også når det norske syn avvek fra det britiske.

Frithjof Jacobsen ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1964 og hadde flere utenlandske ordener. Han gikk av med pensjon 1982, men ble i flere år etterpå benyttet som ekspert i sikkerhetspolitiske spørsmål i utenrikstjenesten.

    Etterlatte papirer

  • Minner fra år i utenrikstjeneste, notat datert 12.5.1997, i UDs arkiv
  • Jacobsens selvbiografiske notater (se ovenfor)
  • HEH, flere utg.
  • Stud. 1932, 1957
  • J. Lyng: Mellom øst og vest, 1976
  • Utenriksdepartementets kalender, 1981
  • L. R. Langslet: John Lyng, 1989
  • G. Salvesen: Thorvalds verden, 1994