Jurist og politiker. Foreldre: Advokat Ragnar Gundersen (1895–1985) og billedvever Betzy Lommeland (1902–94). Gift 1965 med Mosse Piene (1.4.1935–1991), datter av mølleeier Johannes Christian Piene (1895–1963) og Agnes Marie Høyer Dahl (1898–1985); samboende med gymnastikklærer, cand.mag. Marit Munro (13.11.1939–).

Fridtjof Frank Gundersen – gjerne omtalt som “Fri og Frank” – har gjort seg bemerket ved sine ofte uventede innspill i norsk samfunnsdebatt, både i egenskap av stortingsrepresentant og som professor i jus.

Etter examen artium 1954 og Forsvarets russiskkurs 1956 studerte Gundersen jus ved Universitetet i Oslo og ble cand.jur. 1961. Deretter gjennomgikk han Utenriksdepartementets aspirantkurs og arbeidet som sekretær i UD til 1965, da han ble universitetslektor i privatrett ved UiO. 1970 fikk han stilling samme sted som universitetslektor i offentlig rett. 1973 tok han den juridiske doktograd på avhandlingen Statlige handelsmonopoler og EF, og 1975 ble han utnevnt til professor i rettsvitenskap ved Norges Handelshøyskole i Bergen.

1981 ble Gundersen valgt inn på Stortinget som representant nr. 10 for Akershus, selv partiløs, men på Fremskrittspartiets program. Han falt ut av Stortinget 1985, men ble valgt inn på ny 1989. 1990 meldte han seg inn i Fremskrittspartiet. 1993 og 1997 ble han gjenvalgt, med plass i Utenrikskomiteen. Han har hatt plass i en rekke parlamentariske komiteer, nasjonalt og internasjonalt.

Ved nominasjonen foran stortingsvalget 2001 ble Gundersen ikke renominert på sikker plass på Akershus FrPs valgliste. Dette førte til at han meldte seg ut av partiet, og han prøvde isteden å få registrert en egen valgliste sammen med andre utbrytere fra FrP under partinavnet Det Liberale Folkepartiet. Det oppstod strid om partinavnet, og valglisten i Oslo fikk til slutt navnet Oslolista, med Fridtjof Frank Gundersen på annenplass. Han nådde ikke opp i valget og trakk seg deretter tilbake fra aktiv politikk.

Fridtjof Frank Gundersen er også en meget produktiv forfatter. Han har skrevet og redigert en lang rekke faglige bøker og skrifter, mange av dem lærebøker om juridiske, økonomiske og parlamentariske emner som kontroll med handelsmonopoler, om forvaltningsrett, handelsrett, styringsmekanismer, avtalerett og annet. I Fri og frank på Tinget (1985) forteller han om hvordan han opplevde det å bli medlem av nasjonalforsamlingen. De fleste bøkene er utgitt på eget forlag.

På Stortinget har Gundersen undertiden kommet med uortodokse, mange vil si forfriskende utspill. Snart som logikksprengt professor, snart som uhøytidelig skøyer må han betegnes som en uvanlig plante i den normalt så velstelte norske politikerhagen. Men etter hvert som Fremskrittspartiets gruppe på Stortinget er blitt større, er partidisiplinen strammet inn. Da partiledelsen grep direkte inn i nominasjonsprosessen i Oslo Fremskrittsparti foran stortingsvalget 2001, ved bl.a. å suspendere en av kandidatene, var begeret fullt for Gundersen. Sammen med den suspenderte Dag Danielsen meldte han seg ut av partiet og begynte arbeidet for å stille som kandidat på egen liste ved valget, uten å nå opp.

Sitt samfunnssyn sammenfatter Gundersen gjerne i målsetningen å kombinere egennytten med fellesnytten. Når den enkeltes interesser faller sammen med fellesskapets, da er man på vei mot et bedre samfunn. Imidlertid har han ertet på seg mange med sin holdning til norsk innvandrerpolitikk, som han mener er altfor liberal og en ulykke for landet. Nordmenn er et ensartet folk, lite egnet til å ta opp i seg store etniske minoriteter hvis fremste lojalitet knytter seg til deres egen kultur. Problemene som ligger latente der, vil bare bli tydeligere etter hvert, hevder Gundersen.

For øvrig er Gundersen sterkt utenrikspolitisk og forsvarspolitisk engasjert, noe han bl.a. viste som formann i Norges delegasjon til Den vesteuropeiske unions parlamentarikerforsamling; han ble etter sin aktive politikertid utnevnt til æresmedlem der. Han doserer gjerne at Norge bør engasjere seg mer i Europa og mindre i fjerntliggende samfunn som vi har lite felles med. Hans entusiasme for EU er falmet noe, idet han ser en utvikling henimot en føderal stat, som neppe vil passe Norge og norsk mentalitet, og som dessuten vil koste oss dyrt rent økonomisk.

Han er meget opptatt av språk, og tilbringer mye av sin sparsomme fritid i Vence i Provence, Frankrike.

En annen og velkjent hjertesak for Fridtjof Frank Gundersen er de mange eldre som sitter ensomme i sine hjem. Han har en resept for dem: Gå på restaurant og treff andre mennesker! Et kafébord er meget bedre enn psykiaterens sofa, og billigere for samfunnet, har han hevdet i mange år.

    Et utvalg

  • Ny solidaritet, 1966
  • FN – ideal og realitet (sm.m. P. M. Vigtel), 1968
  • Introduksjon til EEC. Rettslige og politiske spørsmål, 1968
  • Multinasjonale konserner og kontrollen med dem, 1970
  • EEC-håndboken, 2 bd., 1971
  • Kontrollen med karteller og storbedrifter, 1972
  • Statlige handelsmonopoler og EF, dr.avh. UiO, 1973
  • Hovedlinjer i avtaleretten, 1977
  • Hovedlinjer i forvaltningsretten, 1978 (4. utg. 1994)
  • Privatrett for økonomer (sm.m. A. J. Brudvik), 1982
  • Fri og frank på Tinget, 1985
  • Jus for økonomer (sm.m. A. J. Brudvik), 1988 (5. utg. 1995)
  • EF-boken, 1989
  • Lov og rett for næringslivet, 1989 (3. utg. 1997)
  • Innføring i EØS og EF-rett, 1992
  • HEH 1994
  • SNL, bd. 6, 1997
  • biografi i Stortinget i navn og tall 1997–2001, 1998
  • samtale med Fr. Fr. Gundersen