Skuespiller og predikant. Foreldre: Farmasøyt Ulrik Christian Rostrup (1810–83) og Anna Marthe Endresdatter Grønhoug (1809–77). Gift 27.11.1856 i Bergen med skuespiller, senere fotograf Harald Andreas Nielsen (14.7.1832–17.3.1882), sønn av gesell, senere kjøpmann Rasmus Nielsen (1792–1853) og Dorothea Catharina Beyer (1800–46).

Fredrikke Nielsen var en anerkjent og populær skuespiller frem til 1880, da hun forlot teateret og begynte som vekkelsespredikant for metodistene.

I kirkeboken står Fredrikke oppført som “uægte” barn av Anna Grønhoug, og som barnefar er oppgitt “Ungkarl Fredrik Jensen (el. Jonsen?) af Stockholm”. Hennes far var imidlertid Ulrik Rostrup, farmasøyt hos dr. Lars Monrad, der Anna Grønhoug var husholderske. Faren forsvant til Amerika da Anna ble gravid.

Fredrikke tilbrakte sine første år på Bratthammar på Avaldsnes hos Johannes Johannessen og hans hustru Bretta (Berthe), morens yngre søster. Til hun var 14 år gammel trodde Fredrikke at dette var hennes virkelige foreldre. Men allerede som liten (visstnok 1845) kom hun til venner av moren i Bergen, som barnepike og hushjelp. Moren hadde giftet seg med hjulmaker Jacob Einersen Rognved, og etter en tid flyttet Fredrikke inn hos moren og stefaren.

Fredrikkes skolegang var både uregelmessig og tilfeldig, men hun forstod å tilegne seg både kunnskaper og et såkalt dannet bergensk byspråk, og bare 14 år gammel opptrådte hun i en statistrolle i Oehlenschlägers folkevisedrama Axel og Valborg. Som talende skuespiller debuterte hun 14. desember 1853 i en liten rolle i lystspillet Hvor hun kan lyve, og året etter fikk hun fast engasjement ved teateret. I årene som fulgte, fremstilte hun særlig unge piker i deres første møte med livet og kjærligheten. Hun spilte med slik friskhet og naiv ynde at hun snart inntok publikums hjerter. 1854 og 1856 gjestespilte hun med teateret i Trondheim. 1856 giftet hun seg med sin skuespillerkollega Harald Nielsen.

Fredrikke Nielsen fikk mye ros for sin tolkning av Inga i Bjørnsons første drama Mellom Slagene, og ikke minst for rollen som Hjørdis i Ibsens Hærmændene paa Helgeland. Noen år senere skrev Bjørnson til Harald Nielsen: “Med stemme i forhold til sin begavelse ville hun i visse henseender vært det største talent vår skuespillkunst har hatt.”

1861 ble ekteparet Nielsen tilknyttet Det norske Theater i Trondheim, og da Harald Nielsen dannet et eget teaterselskap sammen med Jacob Asmundsen 1865, ble Fredrikke en av selskapets sentrale skuespillere. Selskapet ble avviklet 1870, og frem til 1876 hadde hun engasjementer i Møllergadens Theater i Christiania, gjesteroller ved Kgl. Dramatiska Teatern i Stockholm og opplesningsprogrammer i nesten alle norske byer.

Høsten 1876 ble Fredrikke Nielsen den nystartede Nationale Scenes primadonna. Ved åpningsforestillingen opptrådte hun på ny som Hjørdis i Hærmændene paa Helgeland. Helt fra Ibsens Kjærlighedens Komedie kom ut 1862, hadde Fredrikke Nielsen drømt om å spille Svanhild, kanskje fordi hun mente at Ibsen hadde hatt henne som modell for skikkelsen. Hennes skuffelse var enorm da teatersjef Nils Wichstrøm høsten 1879 gav henne rollen som Svanhilds mor og lot den 16 år yngre Sophie Reimers spille Svanhild. Dette kan ha vært en medvirkende årsak til at hun nå besluttet å forlate teateret for alltid. Fra høsten 1879 hadde hun gått på vekkelsesmøter hos metodistene i Bergen, og etter en dyp åndelig krise sluttet hun seg til deres tro. Hennes mann fulgte etter.

For den tids metodister var skuespill og teater synd. Etter at hun spilte Marta Bernick i Samfundets Støtter 17. juni 1880, satte Fredrikke Nielsen aldri mer sine ben i et teater. Men som predikant tok hun sin teateropplæring med seg opp på talerstolen og innledet gjerne sine møter med å synge eller lese opp kjente tekster fra norsk og dansk litteratur.

Fra 1880 og i 30 år fremover gjennomførte Fredrikke Nielsen flere vekkelsesreiser i Norge og Skandinavia. Hun samlet store skarer under sin talerstol, og fire ganger foretok hun årelange evangeliseringstokter gjennom USA. Samtidige vitnesbyrd forteller at den elegante, sortkledde damen med langt enkeslør og brennende brune øyne utstrålte en merkelig karisma fra prekestolen. Men hun holdt også foredrag om avholdssak, barneoppdragelse og kvinners rett til å forkynne evangeliet og hører derfor også hjemme blant pionerene innenfor norsk kvinnereisning.

Da Fredrikke Nielsen døde 1912, hadde hun skrevet ned sine erindringer i et stort manuskript. Det ble antatt av Gyldendalske Boghandels norske avdeling, men en datter og svigersønn fikk manuskriptet supprimert av frykt for at familien ville bli skandalisert gjennom hennes åpenhjertige omtale av sin bakgrunn. Imidlertid dukket en svenskspråklig kopi av første del av manuskriptet opp i USA 1980. Her forteller hun sin livshistorie frem til 1857, da Ulrik Rostrup plutselig dukket opp i Bergen for å møte sin datter og søke forsoning med hennes mor. Manuskriptet rommer også verdifulle kulturhistoriske skildringer fra midten av 1800-tallet. Av stor interesse er det som Fredrikke Nielsen kan fortelle om sitt samarbeid og samvær med Henrik Ibsen. Manuskriptet ble utgitt 1998.

  • F. Nielsen: Minnen från min barndom och mina första ungdomsår (med innledning, et tillegg og opplysninger ved H. Noreng), 1998
  • A. Paulson: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • F. Nielsens erindringer (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • W. Heggøy: Den skjønne Fredrikke, utrykt manuskript i p.e.
  • div. teateranmeldelser i bergens- og trondheimsaviser fra 1850-årene

    Etterlatte papirer

  • Brev, intervjuer og manuskript til taler, p.e
  • Portrett (brystbilde, som evangelist) av Knud Bergslien, u.å.; p.e
  • Fotografier (bl.a. ved hennes mann, Harald Nielsen); gjengitt i Nielsen 1998 (se ovenfor, avsnittet Verker)