Jurist og forfatter. Foreldre: Fabrikkeier Annæus Benedictus Leth Parelius (1833–90) og Julie Mathea Johannesdatter Skarpsno (1857–1941). Gift 1921 med Signe Simonsen (f. 25.10.1878), datter av skipsfører Edvard Simonsen (1850–1910) og Henriette Nilsen (1853–1916). Sønnesønns sønn av Jacob von der Lippe Parelius (1744–1827; se NBL1, bd. 10).

Fredrik Parelius levde et begivenhetsrikt liv som forfatter, globetrotter og festmenneske. Han utgav i alt 10 romaner og novellesamlinger, dels eksotiske beretninger fra Kongo med stor forståelse og sympati med den innfødte befolkningen og en kritisk holdning til kolonistyret, dels romaner fra Kristiania med meget gode tids- og miljøskildringer fra både under- og overklassemiljø.

Parelius ble født utenfor ekteskap etter at hans mor, hushjelpen, var blitt forført av husets herre, fabrikkeieren. Gutten ble bortsatt, og innen han var fire år hadde Parelius hatt omtrent 10 pleieforeldrepar. Men etter at han som fireåring kom til familien Nils Olsen i Kirkegårdsgata, ble det mer ro over tilværelsen. Som barn kom han tidlig i arbeid, med gårdsarbeid i Rygge og som ekspeditør i en delikatesseforretning. Ved pleieforeldrenes hjelp og egen innsats klarte han å finansiere skolegang, og etter middelskoleeksamen 1894 ble han som 15-åring kontorist ved Oplandske Spritfabrik. Han avla examen artium 1898, tok nederste avdeling på Krigsskolen 1901 og ble cand.jur. 1904. Studiene bekostet han selv ved flittig arbeid som kontorist, prokurist og entreprenør.

Parelius hadde derfor en god utdannelse og allsidig praksis da han 1906 drog til fristaten Kongo, kong Leopold av Belgias private koloni. Her virket han som dommer i nesten tre år. Han foretok lange og hyppige reiser, levde i ekteskapslignende forhold med en afrikansk kvinne og fikk innsikt i befolkningens tenkemåte. 1909–11 oppholdt han seg i Nord-Amerika, særlig New York. Her skrev han manuskriptet til boken som 1919 ble utgitt med tittelen Min sorte legende. 1911–12 var han plantasjebestyrer i Øst-Afrika for fyrst Albert av Monaco, og 1913–14 oppholdt han seg i Fransk Kongo for å ivareta norske hvalfangstinteresser. Senere bodde han i perioder i Danmark og i Frankrike. Han ble autorisert som edsvoren translatør 1915 og overrettssakfører 1916. Fra han giftet seg med Signe Simonsen 1921, hadde han sin base i Kristiania/Oslo, men fortsatte med omfattende reiser og lange utenlandsopphold, særlig i Paris.

Det første Parelius fikk trykt, var novellen Livskall, i Folkebladets julenummer 1905. Frem til 1920 offentliggjorde han noen noveller i ukepressen med stoff fra Kristiania og fra Afrika, og hans forfatterskap henter stort sett sitt stoff fra disse stedene. Afrika-bøkene er, som det meste Parelius har skrevet, i høy grad basert på egne opplevelser og erfaringer. I Min sorte legende er hovedpersonen dommer i Kongo. Et hovedtema i boken er kjærlighetsforhold mellom hvit mann og svart kvinne, med de vansker kulturkollisjon skaper, og at det hvite samfunn ikke godtar slike forbindelser. Et annet tema er koloniseringens negative virkninger på de svartes liv og kultur. Parelius er meget skarp i sin kritikk av kolonistyret. 1921 kom Urskogens fredløse, som bl.a. handler om en “innfødt” landsbybefolknings flukt fra de hvites ekspansjon. Parelius viser her at han har inngående etnografiske kunnskaper. Gunnar Larsen skrev 1929 om disse to bøkene at i dem “…er det både farve og forstand, en ram, krass mannfolktone, en undertiden frapperende billedskapende evne, humør og her og der tett, dyster stemning”.

Novellene fra Afrika i samlingen Trope (1929) fikk en noe forbeholden mottakelse, mens novellesamlingen Gale faktorer (1942) utløste begeistring, noe som nok delvis må tilskrives den noe uttørkede bokproduksjon under krigen.

Parelius skrev aldri dagbok, men han har uttalt at hans kristianiaromaner på mange vis er en slags dagbøker. I flere av bøkene er det hans egen familiebakgrunn og oppvekst som utgjør grunnstammen. Stikkordmessig dreier det seg om: gutt født utenfor ekteskap vokser opp hos pleieforeldre på østkanten; det demrer for gutten at hans egentlige far er velstående og fornem og at han selv hører hjemme i farens miljø; gutten har begavelse og oppdrift, skaffer seg god utdannelse, når høy posisjon i det borgerlige samfunn; gutten drømmer hele sitt liv om sin barndomsforelskelse, “eventyrprinsessen” fra overklassen, innvies i seksuallivet av arbeiderjenter som gutt og har som voksen et seksuelt forhold til moden, erfaren frue fra borgerskapet, og forenes så til slutt med eventyrprinsessen fra barndommen.

Bøkene med disse temaer er Bastarden, Kristian Winterfeldt og Fata morgana. Kvalitetsmessig er nok Kristian Winterfeldt den svakeste og Bastarden den sterkeste, selv om også den har en del svakheter. Helge Krog skrev: “Det som fremfor alt særkjenner Parelius' Kristianiaromaner, er deres underlige blanding av realisme og romantikk. En djerv og bister virkelighetserkjennelse løper jevnsides med en mangespunnet, alltid levende og alltid like troskyldig guttedrøm.”

1928 utkom Parelius' kanskje beste roman, Drift. Den henter sitt stoff fra prostitusjonen i Kristiania i 1870-årene, og Parelius la mye arbeid i å få til en korrekt tids- og miljøskildring. Hovedpersonen Gunvor kommer til Kristiania fra landet, får barn med sin arbeidsgiver, setter barnet bort og ender i prostitusjonen. Miljøskildringen er glimrende, og leseren får et realistisk bilde av livet blant gledespikene i Vika. Philip Houm skrev: “Livet blir ikke skildret utenfra, pikene der nede er hovedpersoner i romanen, heltinnen er en landsens pike, en slags Albertine-skikkelse, men en Albertine som egentlig klarer seg godt nok både i forholdet til samfunnet og i forholdet til sitt eget menneskeverd.” Det synes klart at modellen til Gunvor er Parelius' egen mor.

Fredrik Parelius var en glad bohem. Han elsket fest med god mat og vin og vakre kvinner. Etter at han etablerte seg i Kristiania (i Inkognitogaten 15, som han senere arvet fra sin mor), deltok han flittig i kunstnermiljøet i byen. Han var stamgjest på Blom og hyppig på Grand og i Continentals Annen Etage. Blant hans nære omgangsvenner var Olaf Bull, Helge Krog og Gunnar Reiss-Andersen. Men Parelius var mer enn bare festmenneske. Han var aktiv i kunstnernes organisasjonsarbeid, og 1938 ble han formann i Kunstnerforeningen. Kort etter det tyske angrepet på Norge kalte han sammen representanter for 11 av kunstnernes faglige foreninger for å stifte Kunstnernes Krisekomité (K3). Krisekomiteen samlet inn penger til hjelp for kunstnere og bistod med praktisk hjelp under hele krigen.

Fredrik Parelius var ridder av Kongos Stjerneorden og hadde Kongoveteran-medaljen.

  • Agny, 1919
  • Min sorte legende, 1919
  • Urskogens fredløse, 1921
  • Bastarden, 1922
  • Kristian Winterfeldt, 1923
  • Cesar Borgia, skuespill, 1926
  • Drift, 1928 (ny utg. 1980)
  • Trope, 1929
  • Fata Morgana, 1932
  • Gale faktorer, 1942
  • K3. Kunstnernes Krise Komite, 1946

    Etterlatte papirer

  • I Håndskriftsamlingen, NBO
  • Parelius' egne bøker (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • Stud. 1898, 1923, 1948
  • H. Krog: Rent ut sagt, 1954
  • P. Houm: Norges litteratur, bd. 6, 1955
  • HEH 1968
  • A. Kolberg: Fra Kristiania til Kongo, h.oppg. UiT, 1982

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri (halvfigur) av Theodor Laureng, 1910; p.e
  • Maleri (helfigur) av d.s., 1917; p.e
  • Silhuett (brystbilde) av Matti Aikio, 1925; p.e
  • Maleri (brystbilde) av Søren Steen-Johnsen, 1941; Kunstnerforeningen, Oslo
  • Byste (bronse) av Stinius Fredriksen, 1942; Kunstnerforeningen