Industrientreprenør og falskmyntner. Foreldre: Faren var antakelig fogd Jakob Nicolai Edvardssøn Hammond (død 1734); moren Catharina Hedding. Gift 26.1.1747 med Birgitha Judita Cimber (ca. 1724–17.5.1793), antatt datter av fogd Niels Cimber og Idde Margrethe Finckenhagen.

Fredrik Hammond sloss seg frem i livet, startet mange virksomheter og ble en driftig næringsdrivende. Likevel er hans navn mest kjent fordi han ble henrettet for falskmyntneri.

Fredrik vokste opp i Trøndelag. Som fogdesønn tilhørte han den sosiale eliten i lokalsamfunnet. Trolig kastet det også glans over unge Fredrik at hans farfar Edvard Hammond hadde vært en av landets høyeste embetsmenn, stiftamtmann i Bergen, tidligere også assessor i Rentekammeret i København. Kanskje ble familieforholdene likevel ansett som litt uryddige. Fredriks far Jakob var født utenfor ekteskap, men var åpenbart likevel akseptert av sin far, ettersom han bærer både slektsnavn og farsnavn. Fredrik selv var født før foreldrenes giftermål. Det var i og for seg ikke oppsiktsvekkende. Men kildene viser at samtiden kjente rykter om at Fredrik ikke var Jakobs sønn. På den annen side må Fredriks giftermål med fogdedatteren Birgitha ha forsterket hans tilknytning til embetsmannsmiljøet. Ved giftermålet var også Fredrik godt i gang med sin egen karriere.

Som ung mann gikk Fredrik Hammond i krigstjeneste. Han vervet seg i Danmark og Russland. Fra 1739 var han student i København, med Ludvig Holberg som privatpreseptor (studierådgiver). Det passet “ifølge hans muntre Temperament” dårlig å studere teologi, i stedet leste han språk og statsøkonomiske fag på egen hånd. De boklige interessene kom til å vare, og Hammond opparbeidet med tiden et bibliotek på ca. 250 bind.

Hammond begynte sin embetskarriere som sekretær for den norsk-svenske grensekommisjonen 1743–51. I disse årene steg han i gradene og ble etter hvert kanselliråd, med solid gasje og gode forbindelser til det sentrale embetsverket i København.

1752 startet han karrieren som meget oppfinnsom og initiativrik næringsdrivende. Han fikk pensjon fra København, flyttet til Norge og kjøpte halvdelen av Nes kirker (i Akershus) med tilhørende jordegods og korntiende. Her etablerte han kornmagasin til hjelp for dem som manglet såkorn om våren, samtidig som det skulle bygges opp fond. På gården Eidsvold, som han kalte Fridrichsvold, anla han teglverk, mølle, salpeterfabrikk og en fabrikk for fortinnede jernkar. Jernkarproduksjonen ble senere flyttet til et anlegg nærmere Lillehammer, der han alt hadde opprettet en kobbermølle for produksjon av kobberplater. Stedet kalte han Fridrichsfors. Til fabrikkene importerte han svenske arbeidere, med fagmannen Anders Andersson Sundblad i spissen. Sundblad ble bestyrer på Fridrichsfors. Alene og sammen med Sundblad fremmet Hammond en rekke andre forslag til beste for Norges økonomi og industriens oppkomst.

Hammond hørte nok til dem som hadde større virketrang enn kapital. I pengenød drog han til København for å skaffe lån på 5000 riksdaler, men selv med gode kontakter i kollegiene fikk han ikke mer enn 1200 riksdaler. Etter dette begynte vanskelighetene å tårne seg opp. Da han kom tilbake til Norge, var det solgt korn fra magasinet til underpris for å skaffe penger til jernvarefabrikken. Men fabrikken var stanset og de svenske arbeiderne reist. En stor del av varene lå usolgt på grunn av utenlandsk konkurranse. Hammond måtte selge sin del av Nes kirker og jordegods. De to fabrikkene ble slått sammen. Til slutt paktet han bort sin del av fabrikken, solgte gården og drog til Danmark for å forsøke å ta opp igjen embetskarrieren.

Men Fredrik Hammond fikk ikke noe embete. Samtidig kom brennevinsforbudet og ødela avsetningen for kobbermøllen. Situasjonen fortonte seg mørk. Julaften 1756 bestemte Hammond og Sundblad seg for å trykke falske sedler, visstnok 40 000 riksdaler i bankosedler. Sedlene skal ha vært godt laget, men de ble angitt av en uvenn, arrestert i februar 1758, og satt fengslet på citadellet i København til saken kom opp i juni. Hammonds gravide hustru Birgitha satt arrestert sammen med ham frem til 12. april. Hun var ikke medskyldig. Hammond og Sundblad ble 29. juni dømt fra ære, liv og gods, og etter flere utsettelser halshugd 7. desember 1758. Det var den siste offentlige henrettelsen på Nytorv i København. Saken vakte stor oppsikt.

  • Et hyllingsdikt til arveprins Christians fødsel 7. juli 1745 (død et år gammel), kun kjent i 3. oppl., København 1754 (omtalt i SogS 1917, se nedenfor)
  • Svane-Sang eller poetisk Afskeeds-Tale, 1759 (utgitt av enken etter hans død, utdrag gjengitt i Journal for Politik, Natur- og Menneske-kundskab 1814, se nedenfor)
  • O. Wolff: Journal for Politik, Natur- og Menneske-kundskab, 1814, nr. 1, s. 153–161, nr. 2, s. 27–30
  • L. Daae: “Stiftsprovst Dr. Theol. Otto Holmboes Dagbogs-Optegnelser 1751–1773” (i utdrag), i HT, 2. rk., 1880, s. 113–157
  • H. J. Huitfeldt-Kaas: biografi i DBL1, bd. 6, 1892
  • D. A. Seip: “Gammal Bygdemålsliteratur” i SogS, 1917, s. 179–186
  • P. R. Sollied: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • S. C. Bech: biografi i DBL3, bd. 5, 1980
  • d.s.: Storhandelens by, bd. 3 i S. C. Bech, E. Kjersgaard, J. Danielsen (red.): Københavns historie, København 1981