“Når en skuespiller av Fredrik Garmanns rang dør, så føler alle de, som elsker scenens kunst, byen tommere, landet ringere, livet mindre værdt,” skrev Sigurd Bødtker i nekrologen over Fredrik Garmann.
Fredrik Garmann var født i Bergen av fin og gammel slekt. Han hadde sin skolegang ved Herman Laadings Borgerskole. Laading, som hadde vært instruktør ved Bergens første teater samtidig med Henrik Ibsen, var ikke blind for guttens dramatiske talent.
Imidlertid ble Garmann som 14-åring sendt til Ålesund i handelslære, drog senere til Halden, deretter tilbake til Bergen for å fortsette innen handelsnæringen. Men drømmen var teateret. Dermed brøt han over tvert, og bare 19 år gammel gav han seg i vei med et omreisende teaterselskap. Et eventyrlig ungdomsliv fulgte. Med forskjellige selskaper – ofte tilfeldig sammensatte norsk-svensk-danske ensembler med slit og rollelæring og liten veiledning – reiste han land og strand rundt, som oftest med dårlig utbytte både kunstnerisk og økonomisk I 7 år varte ferden, avbrutt av en periode som rallar ved Vossebanen.
Redningen ble åpningen av Den Nationale Scene i Bergen 1876. Fredrik Garmann ble ansatt, og her markerte han seg som kunstner i første rekke med en kraft og velde som skulle gjøre ham til en av de mest særpregede sceneskikkelser i norsk teater.
Garmann var ingen akademisk fortolker. Men han hadde en genial intuisjon når det gjaldt å nå frem til personligheten til den rollen han skulle spille. Registeret var stort. Han overbeviste like mye i klassiske som i moderne skuespill, i alvorlige karakterroller og i komedien. Ved Den Nationale Scene spilte han en ny hovedrolle omtrent hver 10. dag, og hans skapende kraft syntes utømmelig. I løpet av 13 år ved Den Nationale Scene spilte han til sammen 251 roller.
Men feilfri var han ikke. Teknikken var mangelfull; det var som han aldri fikk tatt igjen de første årenes sviktende instruksjon. Scenespråket fikk han heller aldri helt taket på.
Allikevel var det slike dimensjoner over spillet hans at Henrik Ibsen, etter å ha sett Garmann som Daniel Heire, utbrøt: “Saa længe hadde jeg set Johannes Brun som Daniel Heire, at jeg hadde glemt, hvad jeg selv hadde ment med den figur. Indtil jeg fik se Garmann. Da stod det med engang levende for mig: Han var den Daniel Heire, jeg selv hadde tænkt mig.”
1899 ble Garmann ansatt ved Christiania Theater, og fra 1899 tilhørte han Nationaltheatret. Også i hovedstaden ble han en kraft i første rekke, men kanskje ikke i samme grad som i glanstiden i Bergen. Den tilsynelatende utømmelige kraften syntes likevel å tømmes. Han stod imidlertid alltid inne for det han gjorde, og han gikk aldri på akkord, verken på scenen eller privat. Var det derfor han aldri ble noen publikumsyndling?
Garmann døde 4. desember 1907, og den 11. desember holdt teateret minnefest for ham. Teatersjef Halfdan Christensen talte med varme om den steile, klippesterke kunstner som nå var gått bort. Betegnende nok var det ikke mange som møtte frem. For det store publikum var han allerede glemt.