Sosialantropologi i Norge er uløselig knyttet til navnet Fredrik Barth. Han var desidert en av fagets gründere i Skandinavia og en internasjonalt kjent forsker.
Sine spede år tilbrakte Barth i USA, der faren arbeidet i årene 1929–36. Etter barndom og ungdom i krigens Norge og examen artium 1946, bodde han igjen i noen år i USA, også denne gang i forbindelse med farens arbeid.
Av legning naturhistoriker og spesielt interessert i menneskets evolusjon, tok den unge Barth fatt på studier i paleoantropologi og allmenn kulturhistorie (arkeologi), og tok M.A.-graden ved University of Chicago 1949. Slik antropologistudiet var (og er) lagt opp i USA, med innføring i hele fagområdet, fikk han også et innblikk i andre disipliner innenfor det kulturantropologiske felt. Særlig ble han fascinert av Fred Eggan, Sol Tax og Robert Redfield. Disse legendariske skikkelsene formet hans syn på kultur og samfunn. Deres inspirerende og pågående undervisning utvidet hans horisont og intellektuelle appetitt, og bidrog til at han senere kom til å konsentrere seg om sosialantropologi snarere enn fysisk antropologi og arkeologi.
Selv sa han at han skiftet til den samtidsorienterte etnografiske metode mens han arbeidet som skjelettspesialist ved en arkeologisk utgravning i Irak. Her fikk han anledning til å gjennomføre et feltarbeid blant landsbyboere i det sørlige Kurdistan. Resultatet ble hans første monografi fra Midtøsten, Principles of Organization in Southern Kurdistan (1953). Hans faglige fundament og angrepsmåte var indirekte preget av britisk sosialantropologi, særlig A. R. Radcliffe-Brown.
I likhet med mange amerikanske medstudenter og forskere dro Fredrik Barth til Storbritannia. Ved London School of Economics traff han Raymond Firth og Edmund Leach, som begge kom til å spille en betydelig rolle for hans faglige utvikling. Barth fulgte senere Leach til Cambridge, hvor han fikk sin Ph.D.-grad 1957, på et arbeid om de pakistanske pathanenes politiske organisasjon. Hans opposisjon mot den rådende strukturalisme i 1950- og 1960-årenes “British school of social anthropology” ble forsterket ved at han kom til å nære større beundring for Max Weber enn for Émile Durkheim og Karl Marx.
Barth var universitetsstipendiat ved Universitetet i Oslo 1953–58 og forskningsstipendiat NAVF 1958–61. 1961 ble han knyttet til Universitetet i Bergen som dosentstipendiat, og 1965–74 var han professor i sosialantropologi der. Da tok han over professoratet i etnografi ved Universitetet i Oslo og bestyrerstillingen ved Etnografisk Museum, som han innehadde til han ble statsstipendiat 1985.
Fra 1989 var han “distinguished professor” ved Emory University i Atlanta, USA. Omtrent samtidig fikk han en professor II-stilling ved Universitetet i Bergen, hvor han hadde stått sentralt i utviklingen av sosialvitenskapene. Ut over dette gjestet han flere utenlandske universiteter i kortere eller lengre tid. I perioden 1984–88 var han medlem av Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd og 1989–94 formann i Nasjonalkomiteen for utviklingsforskning.
Barth kombinerte teoretisk nybrottsarbeid med allsidig empirisk erfaring. Han gjennomførte omfattende feltarbeider i Midtøsten, Afrika, Asia og Oseania. Det er karakteristisk at hvert nytt feltopphold har resultert i minst en større problemorientert monografi, dvs. en analyse av en region eller et lokalsamfunn med et klart teoretisk siktepunkt: “Min intellektuelle biografi har sannsynligvis i større grad blitt formet av stedene jeg har vært enn av de bøkene jeg har lest eller endog lærerne jeg har kjent.” I alt ble det over 20 bøker, hvorav flere “klassikere”.
Fredrik Barth er en av de få norske antropologer som har dekket nesten hele det antropologiske fagområdet i sin utdannelse og forskning. Han begynte i biologisk antropologi og beholdt senere naturhistorikerens innstilling i jakten på det universelle og det spesifikke i folks væremåte, enten det gjaldt kurdere i Irak, pathaner i Pakistan, baluchi og basseri i Iran, fur i Sudan, fjellbønder og tatere i Norge, baktaman på Ny-Guinea, sohari bybefolkning i Oman eller, som i hans nyeste forskningsfelt, folkegrupper på Bali og i Bhutan. Han studerte og skildret en overveldende mengde livsverdener, til beste for forskere og studenter, men også for en videre lesekrets.
Internasjonalt er han anerkjent for en betydelig teoretisk-metodisk innsats; noen vil kalle det et paradigmeskifte. Da Barth vendte hjem fra USA, hadde det allerede skjedd en omveltning her i landet, idet faget etnografi hadde tatt steget fra kulturhistorie og diffusjonsisme til sammenlignende sosiologi. Dette var allerede godt forberedt i det fagmiljø Barth fant seg til rette i: magasinloftet på Etnografisk Museum i begynnelsen av 1950-årene. Her møtte han samtalepartnere, og her utviklet han de tanker som senere, i Bergen, skulle utkrystallisere seg til det såkalte generative og prosessanalytiske perspektiv på samfunnet. Dette innebar et skifte fra et statisk, struktur-funksjonalistisk syn til en dynamisk, aktørorientert angrepsvinkel: Hver enkelt aktør (individ eller kollektiv) er underkastet et sett begrensninger og muligheter som virker bestemmende på deres handlingsvalg. Forskerens oppgave er å analysere slike valgsituasjoner og derved avdekke mekanismene i den sosiale prosess.
Denne måten å resonnere på, som gikk under navnet “the Bergen school of anthropology”, ble en del av den faglige debatt i årene som fulgte. Mest pregnant fikk tankegangen om generative modeller form i skriftene Segmentary Opposition and the Theory of Games (1959) og Models of Social Organization (1966). Barth ble det naturlige midtpunkt i dette miljøet. En viktig side ved hans virke var nettopp den miljøskapende: ved innsikt og fantasi å gi inspirasjon til å frembringe noe i fellesskap, bygd på ulike erfaringer fra mange kanter av verden. Han oppildnet kolleger og studenter til innsats globalt og ikke minst lokalt. Studentene ble oppfordret til å kaste seg over hjemlige temaer og problemstillinger, og selv ledet han symposiet som førte til utgivelsen av The Role of the Entrepreneur in Social Change in Northern Norway (1963), en bok som skulle få stor betydning for studiet av lokalsamfunn og regionalforskning mer allment.
Likevel er det hans arbeider basert på materiale fra den ikke-europeiske del av verden som er best kjent, først og fremst monografiene og artikler som Ecological relations of ethnic groups in Swat, North Pakistan (1956). Den mest siterte boken er betegnende nok Ethnic Groups and Boundaries. The Social Organization of Cultural Difference (1969), et annet samarbeidsprosjekt og produkt av et symposium. I mange år var dette standardverket innenfor temaet “etnisitet”.
Etter den annen verdenskrig fikk anvendt antropologi fotfeste også i Norge, og Barth var en av de første som tok på seg utredningsoppgaver vedrørende nomader og sedentariseringsspørsmålet i henholdsvis Iran og Sudan. I slutten av 1990-årene fungerte han, sammen med sin kone Unni Wikan, som rådgiver for UNICEF i spørsmål om vann, sanitæranlegg og hygiene i Bhutan.
Allerede 1968 ble Barth æresmedlem av det britiske Royal Anthropological Institute, og 1993 av International Union of Anthropological and Ethnological Sciences. Han ble kreert til æresdoktor ved Memorial University of Newfoundland, Canada 1988 og ved Edinburgh University 1996.
Forundring over livets mangfold og en higen etter å forstå den kulturelle og sosiale variasjon, gir en kort oppsummering av forskeren Fredrik Barth. Overskriften i en nylig utkommet artikkel om ham lyder karakteristisk nok “Curiosity and Understanding”.