Embetsmann. Foreldre: Admiral Frederik Christian Kaas (1725–1803) og Susanna Jacoba Fabritius (1741–62). Gift 6.6.1786 med Kirstine (Kirsten) Clauson f. Nilson (31.3.1757–11.1.1827), datter av lagmann Poul Nilson (1714–61) og Maria Bendike Haagensdatter Nielsen (1725–61). Svoger til Peter Vogt Nilson (1761–1837; se NBL1, bd. 10).

Som en av Frederik 6s mest trofaste tjenere hadde Frederik Julius Kaas som mål å sikre Norge for eneveldet og den danske krone. Med stor iver gikk han inn for oppgaven både i 1790-årene og senere noen måneder i 1809. I den første perioden lyktes han godt, i den siste ble han frosset ut.

Som pasje for enkedronning Juliane Marie fra 1770 ble Kaas tidlig kjent med de innerste hoffsirkler. Først satset han på en militær løpebane som sin far, men begynte isteden å studere og tok juridisk embetseksamen 1782. Året etter kom han til Norge som assessor i Overhofretten. Under oppholdet knyttet han sterke bånd til landet både økonomisk og privat ved å gifte seg med den rike Kirsten Nilson, enken etter eieren av Bærums Verk Conrad Clauson. Kaas drev selv verket noen år og solgte det 1791. Etter et kort københavnopphold som assessor i Høyesterett kom han 1790 tilbake i Christiania som viselagmann. Fra 1792 var han byens magistratspresident, og 1794 ble han utnevnt til generalauditør og deputert i det norske generalitets- og kommissariatskollegium. Endelig avløste han høsten 1795 Frederik Moltke som stiftamtmann i Akershus, landets viktigste sivile embete og normalt i hendene på en danske.

Kaas gikk for å være langt mindre positiv innstilt til norske krav enn Moltke, og hans fortrolige korrespondanse avslører også et visst hovmod overfor jevne norske borgere. Til København rapporterte han om barnslige sympatier for den franske revolusjon og om ledende, men avmektige menn i Christiania “stærkt anstukne af den nyere Philosophie”. I første omgang anbefalte han å vente med offentlige inngrep for å stanse “denne Syge, som langt fra ikke er epidemisk”. Men han lot også utplassere spioner for å holde kontroll med miljøene.

Kaas opptrådte ellers som en ivrig embetsmann. Han stiftet “Halfdans Klub” i Christiania, utformet en prisoppgave for bedre skolevesen på landsbygda og støttet opp om skoleholderseminaret i Tønsberg. Under krisen 1801–02 fikk han ordnet borgervæpningen, organisert kystvernet og styrket provianteringen. Dermed vant han også personlig popularitet. Det var en tilfreds mann som kunne reise tilbake til Danmark og innta noen av statens høyeste embeter – justitiarius i Høyesterett 1802, president for Danske kanselli 1804.

Utvilsomt ville Kaas' karriere ha fulgt i samme bane om ikke krigen hadde kalt ham til å spille enda en rolle i Norge. Av frykt for en mulig svensk-norsk union og av irritasjon over prins Christian Augusts passivitet sendte Frederik 6 i april 1809 sin nære venn til Christiania. Kaas ble nå medlem av regjeringskommisjonen, konstituert stiftamtmann i Akershus og president for den øverste rettsinstans, overkriminalretten. Han prøvde å påvirke prinsen til å starte felttog mot det vingestekkede Sverige, og han søkte å vinne svenske fraksjoner for Frederik 6 som svensk tronfølger. Da svenskene isteden valgte Christian August, kunne Kaas bittert konstatere at “Nu er Øjeblikket tabt, nu vindes det ikke meere tilbage”. Han tok selv på seg å fremlegge regjeringskommisjonens fredsinitiativ for Frederik 6, noe som igjen ledet til fredsavtalen med Sverige og lisensfarten.

I disse månedene hadde Kaas opptrådt som kongens egen agent, og fra norsk hold ble han møtt med økende skepsis som bare ble bestyrket av et rykte som upålitelig, fordrukken og umoralsk “levemann”. Flere ufine angrep på Christian August gjorde at han ikke lenger fikk delta på regjeringskommisjonens møter, og november 1809 forlot han skuffet Christiania. Etter å ha blitt fritatt for sine funksjoner i Norge 1810, fortsatte Kaas som kansellipresident i Danmark, og han var en tid kongelig utsending til Napoleon. 1813 ble han også justisminister, 1814 geheimestatsminister og 1815 sjef for Københavns politi. Men hans omdømme ble nærmest ødelagt da han 1826 sørget for politisk knebling av sin mer liberale kansellikollega A. S. Ørsted.

Kammerherrenøkkelen mottok Kaas allerede 1792. Han ble ridder av Dannebrogordenen 1803 og av Elefantordenen 1815.

  • Brev til Bülow i Daae 1864 (se nedenfor, avsnittet Kilder)
  • L. Bobé: Efterladte Papirer fra den Reventlowske Familiekreds i tidsrummet 1770–1827, bd. 1–10, København 1895–1930
  • A. Thorsøe: biografi i DBL1, bd. 9, 1895
  • L. Daae: Af Geheimeraad Johan v. Bülows Papirer, 1864
  • E. Holm: Danmark-Norges Historie, bd. 6:2 og 7:2, København 1909/1912
  • J. S. Worm-Müller: Norge gjennem nødsaarene, 1919
  • A. Linvald: Kronprins Frederik og hans Regjering 1797–1807, København 1923
  • S. Steen: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • biografi i DBL2, bd. 12, 1938
  • Y. Hauge: Bærums Verks historie, 1953
  • CNH, bd. 9, 1978, s. 185–200
  • H. Jørgensen: biografi i DBL3, bd. 8, 1981
  • biografi i Weidling, 2000

    Kunstneriske portretter

  • Pastell av Jens Juel, ca. 1790; Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Danmark; malt kopi i p.e., Oslo
  • Maleri av Frederik Carl Gröger, ca. 1814; Frederiksborg; malt kopi på Bærums Verk
  • Maleri av Johan Carl Viertel, 1817; Nedergaard, Danmark
  • Maleri av ukjent kunstner, ca. 1825; Herlufsholm, Danmark; gjengitt i C. Dunker: Gamle Dage, 1909
  • Miniatyr av Domenico Bossi, u.å.; kopiert av Liepmann Fraenckel, litografert av A. Kaufmann
  • Byste av ukjent kunstner, u.å.; Fraugdegaard, Danmark