Jurist og embetsmann. Foreldre: Kabinettskammerherre, generalmajor Johan Diderik Schlømer Beichmann (1820–88) og Alette Faye (1833–81). Gift 21.5.1885 med forfatter og journalist Edle Hartmann (11.3.1862–29.6.1946; se NBL1, bd. 12 (Schjødt, Edle Hartmann)), datter av rektor Gudbrand Helenus Hartmann (1832–1900) og Fredrikke Dorothea Christiane Michelet (1834–83), ekteskapet oppløst 1899.

Frederik Beichmann var leder av Justisdepartementets lovkontor (den senere Lovavdelingen) i 10 år, og var senere i mange år aktivt engasjert i norsk og internasjonalt lovgivningsarbeid.

Beichmann vokste opp i Christiania og Skien. Han tok examen artium 1875 og juridisk embetseksamen 1880. 1882–83 studerte han romersk rett hos Ihering, en av Tysklands mest kjente rettsvitenskapsmenn. Beicmann var en bredt rettsvitenskapelig orientert jurist. Gjennom mange år var han også fast bidragsyter til Tidsskrift for Retsvidenskab.

1883–98 var Beichmann ansatt i Justisdepartementet. 1885 ble det opprettet et eget Lovkontor med ansvar for lovarbeidet, det som senere (fra 1899) skulle bli til Lovavdelingen. Beichmann var knyttet til Lovkontoret fra starten av, fra 1889 som byråsjef og derved kontorets leder. I dette arbeidet spilte han en viktig rolle for utformingen av kontorets arbeidsoppgaver. Lovkontoret ble det første statlige utredningskontor med ansvar for forberedelser av de fleste nye lover. Statsrådenes endrede stilling etter 1884 medførte også at lederen for Lovkontoret fikk en fremtredende oppgave i lovsakene, også overfor Stortinget. Gjennom denne stillingen ble Beichmann en av de mest innflytelsesrike embetsmenn i statsforvaltningen.

I løpet av sin tid i Lovkontoret deltok han også direkte i en rekke departementale lovkomiteer, bl.a. komiteene som fremla det endelige forslaget til ny straffeprosesslov (Juryloven, 1887), ny sportellov (1891), handelsregisterlov (1890), den store sjøfartsloven (1893) og loven om foreldelse av fordringer (1896).

Etter en kortvarig stilling som ekspedisjonssekretær i Justisdepartementet gikk han 1899 (“uventet”, som det het) over til dommerstillinger i sin hjemby Trondheim, først som byfogd (1899–1904), senere som justitiarius i Trondhjems overrett (1904–27). Han fortsatte imidlertid å gi bidrag i lovgivningsarbeid, både nasjonalt og internasjonalt. Han tok aktiv del i arbeidet med utviklingen av den internasjonale privatrett, bl.a. med et utkast til veksellov (1912), og i årene mellom 1910 og 1920 bidrog han vesentlig fra norsk side til en felles skandinavisk familielovgivning (med lover om hhv. ekteskap, adopsjon og vergemål for umyndige).

Beichmann ble stadig brukt i internasjonale voldgifter og annen dømmende virksomhet, særlig etter den første verdenskrig. Han var bl.a. medlem av Den internasjonale voldgiftsdomstol i Haag (1921–33) og av Folkeforbundets faste domstol for mellomfolkelig rettspleie. Dessuten var han medlem av faste forliksnevnder for en rekke land. I denne egenskap av internasjonal dommer avsa han, også som enedommer, flere viktige avgjørelser. Han var president i Institut de Droit International 1931–32.

Frederik Beichmann var en meget aktet jurist og embetsmann, vel ansett også internasjonalt. Han ble ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1899 og kommandør med stjerne 1911, og hadde en rekke utenlandske utmerkelser og ordener.

  • Bibliografi i S. Schmidt-Nielsens minnetale over Beichmann; se nedenfor

    Etterlatte papirer

  • En del dokumenter fra Beichmanns arbeid med adopsjons-, ekteskaps- og veksellovgivning samt voldgiftssaken om Grisebåene (1908–09) finnes i UBiT
  • J. Bull: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • HEH 1938
  • S. Schmidt-Nilsen: “F.V.N. Beichmann” (minnetale), i DKNVS Forh., bd. 11, Trondheim 1938
  • H. O. Bugge m.fl.: Lovavdelingen – 100 år 1885–1985, 1986