Miljøvernaktivist.

Frederic Hauge ble allerede som tjueåring kjent i norske media og den norske offentlighet som en uredd og oppfinnsom miljøvernaktivist, som ofte tok opp miljøskandaler som andre, mer tradisjonelt arbeidende miljøverngrupper ikke klarte å få grep om. Han var medgrunnlegger av og leder (1990–94: fagsjef) for miljøorganisasjonen Bellona fra starten 1986 og har drevet den frem til å bli en viktig faktor i miljøvernarbeidet i Norge og flere andre land, bl.a. Russland.

Hauge utviklet sitt miljøengasjement i Naturvernforbundets ungdomsorganisasjon Natur og Ungdom, hvor han ble medlem allerede som ungdomsskoleelev. Etter å ha droppet ut av videregående skole i hjembyen begynte han å jobbe for miljøet på fulltid. 1985 ble han kjent for det norske folk gjennom flere utradisjonelle miljøaksjoner, som ofte ble gjort med pressen på slep. Hauge og flere andre påviste bl.a. at en rekke norske bedrifter gravde ned giftig miljøavfall. I tillegg aksjonerte Natur og Ungdom mot bedriften AS Titanias utslipp i Jøssingfjorden i Rogaland, og Hauge var med på aksjoner mot Norsk Hydros petrokjemiske fabrikker i Bamble i Telemark; begge disse aksjonene førte til bøter etter rettssaker mot aksjonistene.

Juni 1986 startet Hauge og Rune Haaland Miljøstiftelsen Bellona, med en grunnkapital på 5000 kroner og med formål “å arbeide for økt økologisk forståelse og vern av natur, miljø og helse”. Hauge fortsatte med direkte konfrontasjoner, og i mars 1987 okkuperte han sammen med Haaland og to andre kontoret til miljøvernminister Sissel Rønbeck. Okkupasjonen var av den fredelige sorten og var over i løpet av kort tid, men oppnådde likevel stor presseomtale. Bellona fikk i løpet av relativt kort tid flere fast ansatte og ble en anselig arbeidsgiver; Hauge var selv daglig leder og styreformann.

Høsten 1989 ble Hauge arrestert i Japan, da tollere fant noen gram hasj på ham. Han ble imidlertid frifunnet og fikk reise hjem etter et ufrivillig langt opphold. Samme år gjennomgikk Bellona en økonomisk krise, og Hauge gikk av som daglig leder for å bli fagsjef i stiftelsen. Organisasjonen ble reddet etter en omfattende innsats fra frivillige bidrag.

1994 ble Hauge atter en gang leder for Bellona etter interne uenigheter. Han ble også dømt til 90 dagers fengsel for å ha nektet militærtjeneste. Saken ble anket, og 1998 ble han benådet av Kongen i statsråd.

Bellonas – og Hauges – viktigste kamp startet i oktober 1995. Da ble Bellonas kontor i Murmansk, som hadde åpnet åpnet året før, stengt av russiske myndigheter, og organisasjonen ble beskyldt for spionasje av den russiske sikkerhetstjenesten FSB. Anklagene førte til at Bellonas medarbeider Aleksandr Nikitin ble fengslet, siktet for høyforræderi. Som en følge av dette satte Hauge og Bellona inn alt de kunne av ressurser for å få Nikitin løslatt, og Bellonas fokus ble for en tid dreid fra miljøvern mot menneskerettigheter.

Kampen skulle vise seg å ta lengre tid enn ventet. Nikitin ble satt fri i desember 1996. Men kampen var ikke over: Han var fortsatt siktet og ble ikke endelig frikjent før russisk høyesterett avgjorde saken i 2000. – Mot slutten av denne prosessen var Bellona så å si konkurs. Hauge har i etterkant omtalt kampen for å få Nikitin frikjent som den tøffeste i Bellonas historie – og den bedriften han er mest stolt av.

I tiden etter Nikitins frikjennelse har Bellona og Hauge fortsatt kampen for bevaring av havet, i særdeleshet Barentshavet. Organisasjonen har også blitt en betydelig politisk faktor og har etablert fire kontorer utenlands i tillegg til hovedkontoret i Oslo.

Blant dem som har støttet Hauge og Bellona siden slutten av 1980-årene er eiendomsinvestoren Christian Ringnes. Senere har også en rekke andre enkeltpersoner og bedrifter støttet Bellona; mest kjent er det såkalte B7-samarbeidet med flere av de største bedriftene i Norge. Dette samarbeidet, som kom i gang 1998, har ført til en del kritikk mot Hauge og Bellona for å ha sviktet tidligere tiders idealer og for å alliere seg med potensielle miljøsyndere. Stiftelsen har selv uttalt at mens deres arbeid tidligere “i stor grad handlet om å vise fram miljøproblemene, jobber vi i dag for å finne miljøløsningene ... Vi vil ikke bare protestere, vi jobber med å forstå utfordringene, se mulighetene og overbevise mektige beslutningstakere i samfunnet om at de må velge gode miljøløsninger. Vi må påvirke dem som bestemmer, og det er grunnen til at vi jobber tett med både politikere og næringslivsledere”. Det har også vært kontroversielt at Hauge og Bellona har gått inn for bygging av gasskraftverk i Norge.

En del av Bellonas miljøvernarbeid har i senere år også vært drevet innenfor rammen av EU, og det var en betydelig seier for organisasjonen da EU-kommisjonens forslag til ny energi- og klimapolitikk for unionen, som ble lagt frem i januar 2007, tok opp i seg mange av de innspill Bellonas representanter, blant dem Frederic Hauge, hadde kommet med i sentrale arbeidsgrupper og underutvalg som utarbeidet forslaget.

Frederic Hauge og Bellona har gjennom årene mottatt en rekke priser for sin miljøvernkamp. 1988 mottok han Karl Evangs pris for sin innsats for miljøet. 1997 ble Hauge kåret til “Årets europeer” av det internasjonale bladet Reader's Digest. Begrunnelsen for prisen var hans utrettelige kamp for miljøsaker som angikk store deler av Europa. I 2000 fikk Bellona, ved Frederic Hauge, Peer Gynt-prisen og Nordisk Råds natur- og miljøpris, og 2005 mottok Hauge Fredrikkeprisen, Norske Kvinners Sanitetsforenings pris.

    [satt opp av red.; skjema ikke levert]

  • Historien om Titania-utslippet 1982–1986 (sm.m. R. Haaland), 1986
  • red. Virkemidler som virker, Bellona arbeidsnotat nr. 4/2001, 2001
  • “Environment and value creation”. CO2 for EOR on the Norwegian shelf. Acase study (sm.m. V. E. Jakobsen, M. Holm og B. Kristiansen), 2005

    [satt opp av red.; skjema ikke levert]

  • A. K. Sæther (red.): Utslipp. Miljøstiftelsen Bellona 20 år. En tegneserieantologi, 2006
  • T. Emberland: intervju med Frederic Hauge, i Nordlys 13.1.2007
  • nettsted: www.bellona.no