Maler og grafiker. Foreldre: Nicolai Magnus Widerberg (f. 1905) og Ingrid Christine Blom. Gift 1960 med maler Aasa Turid Brække (1939–).

Siden begynnelsen av 1960-årene har Frans Widerberg gjort seg sterkt gjeldende i norsk kulturliv. Han er først og fremst maler, tegner og grafiker, men arbeider også med skulptur, glass og keramikk. Kombinasjonen av en personlig stil, en iøynefallende motivkrets, en omfattende utstillingsvirksomhet og aktiv deltakelse i offentligheten har bidratt til å gjøre ham til en av landets mest kjente og kjære samtidskunstnere.

Widerberg debuterte i Oslo 1963. Gjennom flere gruppeutstillinger kom han til å stå i bresjen for en gruppe yngre kunstnere som arbeidet med en figurativ uttrykksform med stor vekt på maleriske virkemidler og koloristiske effekter. Deres arbeider stod frem i kontrast dels i forhold til tidens abstrakt orienterte kunstnere, dels i forhold til en eldre generasjons mer formalistisk baserte figurasjon. Bildene vitnet om en forankring i før- og tidligmodernistisk maleri. Flere av tidens kritikere kommenterte det tilbakeskuende trekket, og de ble derfor gjerne omtalt som “nyromantikere”.

Som formann i UKS i 1960-årene stod Widerberg også sentralt i tidens politiserte kunstmiljø. Hans kunst har bare unntaksvis politiske budskap, men et uttalt samfunnsengasjement kommer til uttrykk gjennom en rekke kunstgaver til aksjoner, veldedige formål, demonstrasjoner og politiske partier opp gjennom årene.

Det var som grafiker Widerberg først vant anerkjennelse. Lysvirkningen og den vibrerende figurtegningen i tidlige xylografier og tresnitt som Hieronymus (1962) og Salome-serien (1964) er noe for seg selv med sine virkningsfulle utnyttelse av trykkplatens enkle, harde kontraster. Senere har Widerberg arbeidet mest med litografi, en teknikk som åpner for større variasjon og et uttrykk mer i slekt med formspråket i hans malerier. 1974 arrangerte Nasjonalgalleriet en større utstilling med hans grafikk, og det er senere publisert omfattende samlekataloger over denne siden ved hans virke.

Gjennombruddet som maler kom 1968 med en serie bilder som bar bud om en friere og mer spontan tilnærming enn tidligere. De inneholdt trekk som er blitt stående som helt sentrale i hans virke: langstrakte, anonyme menneskekropper i åpne landskap, svevere, heste- og ryttergrupper utført med enkle, kraftige strøk og med sterke lys- og fargevirkninger.

Widerberg stod nå frem som en romantisk ekspresjonist med elementer av vitalisme og symbolisme. Forbindelsen til Edvard Munchs maleri er påtakelig i disse bildene, og han ble av tidens toneangivende kritikere fremhevet som en sentral fornyer av det figurative maleri. I de påfølgende årene ble uttrykket forsterket ved en økt konsentrasjon om rene primær- og sekundærfarger og en stilisering av motivene. Formatene ble større, lysvirkningen kraftigere og titlene bygde ofte opp under tanken om et spirituelt og metafysisk ladet innhold. Bildene vakte stor oppmerksomhet og bred anerkjennelse, noe som bekreftes ved at Widerberg 1977 ble festspillutstiller i Bergen og året etter deltok som Norges representant ved Venezia-biennalen.

Siden har Widerberg i store trekk holdt fast ved sin tematikk. Rundt 1980 trer himmelrommet og en dypblå grunnfarge i større grad frem som bakgrunn for figurkomposisjonene, til tider i spann med en New Age-lignende symbolikk. Bildenes kosmiske karakter forsterker det visjonære og spektakulære ved Widerbergs forestillingsverden, men viser også tilknytning til tidens aktuelle science fiction-romantikk. I sjelden grad har imidlertid Widerberg holdt fast ved og utviklet en særegen stil og forestillingsverden. Han fremstår som signaturkunstneren fremfor noen i norsk samtidskunst.

Widerbergs kunst er innkjøpt til en rekke offentlige og private kunstsamlinger i Norge og utlandet, og den har vært gjenstand for inngående analyser av kunst- og kulturhistorikere som Hans-Jakob Brun, Åsmund Thorkildsen og Michael Tucher. Han har holdt mange utstillinger i utlandet, særlig i Storbritannia, og i løpet av de siste årene har flere norske kunstinstitusjoner arrangert store, retrospektive mønstringer, bl.a. Kunstnernes Hus (1990), Astrup Fearnley Museet (1996), Lillehammer Kunstmuseum (2003) og Trondheim Kunstmuseum (2004).

Hans sønn Nicolaus Widerberg (1960–) er også billedkunstner og har bl.a. laget Thor Heyerdahl-monumentet i Larvik (1989) og statuen av Trygve Lie på Furuset i Oslo (1994). Sammen med sin far har han utsmykket kapellet ved Ullevål sykehus i Oslo (1993).

    Et utvalg

  • Landskap med hester og hunder, 1962
  • Hieronymus, tresnitt, 1962, NG
  • Landskap fra Torvø, 1963, TKM
  • Salome, serie, 1964, Nasjonalmuseet for Kunst
  • Ryttergruppe, utsmykning Haukeland sykehus, Bergen, 1968
  • altertavle, Voldsdalen kirke, 1974
  • Befrierne, 1976
  • Oppstandelse, 1976
  • Sol, 1979
  • Himmelrytter, 1979
  • Himmelkroppen, 1979
  • De usynlige, 1979, NG
  • Himmelbroen, 1982
  • H.-J. Brun: Frans Widerberg, 1978
  • A. Møller: 100 bilder, 1982
  • H. Koefoed: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • Å. Thorkildsen: Avgjørende møter, Frans Widerberg, 1990
  • HEH 1994
  • H.-J. Brun og Ø. Ustvedt: Frans Widerberg. Malerier 1956–1996, 1996
  • M. Tucher: Dreaming with Open Eyes. The Shamanic Spirit in Twentieth-Century Art and Culture, London 1992
  • M. Tucher: Dreamer in a Landscape, Newcastle upon Tyne 1986
  • Selvportrett, 1970, NG