Sanger og skuespiller. Foreldre: Ingeniør Ole Christian Olstad (1885–1933) og husmor Helene Elisabet Svensson (1885–1954). Gift 1950 med skuespiller Randi Brænne (26.5.1911–1.6.2004), datter av arkitekt Sigmund Brænne (1883–1957) og Bodil Winge (1889–1984). Svoger til Berit Brænne (1918–76).

Frank Robert huskes som norsk revy, komedie og musikkteaters typiske Oslo Vest-friskus og som radioens udødelige Dickie Dick Dickens, i sterk kontrast til de ofte iskalde, tørre gamle mennene han gjorde inntrykk som på sine eldre dager.

Den freidige sangeren og danseren Frank Robert Olstad debuterte i et lystspill på Carl Johan Teatret 1939. Lystspill og revyer på Chat Noir fra 1941 skapte populariteten. Chat Noirs sjef Wiers-Jenssen syntes navnet var litt tungt for slik en spretten aktør og oppjusterte Robert til etternavn. Selv om han forsøkte å holde på etternavnet ved andre teatre, ble han etter hvert bare Frank Robert.

Han utvidet repertoaret i de fjorten årene på Centralteatret fra 1944. «Med dirrende lidenskap og sterkt alvor spilte Frank Robert Olstad den unge Arthur som blir angiver mot sin vilje», skrev Paul Gjesdahl om Axel Kiellands okkupasjonsdrama Hvis et folk vil leve (1946). 1950 var hans birolle som grev Bonny i Czardasfyrstinnen «så strålende opplagt og med en slik mitraljøseild av treffende innfall (men uten mas) at han av og til truet med å bli hovedperson». Kritikerene fremhevet hans «særlige guttecharme», og «mannfolkvesen og dukkemannsjarm i skjønn forening». Selv skal han ha uttalt at han egentlig ikke er morsom, bare veldig fort.

Kjappheten og den sylskarpe diksjonen utnyttet Finn Bø til fulle i sine revyer på Centralteatret 1950–59. Etter hvert ble Frank Robert den ledende unge aktøren i operetter, som grev Danilo i Den glade enke, Eisenstein i Flaggermusen og i Sommer i Tyrol. Han var også sentral i tidlige musikalsuksesser, typisk frisk som den yre Kenneth Gibson i Call Me Madam, men også romantisk som løytnant Cable i South Pacific og farlig som den innfule J. Pierrepont i Tips om å nå til topps (How to Succeed in Business Without Really Trying), som han også gjestet Bergen med.

Frank Robert var ansatt ved Oslo Nye Teater 1962–68 og ved Nationaltheatret 1958–62 og 1968–88. Her leverte han elegant komediespill i stykker av Ludvig Holberg, Molière, Noel Coward og Oscar Wilde, og var bamsefar i Dyrene i Hakkebakkeskogen og Fløyte i En midtsommernattsdrøm. Til de alvorlige rollene hører Bérenger i Neshornet, forhørsdommeren i Raskolnikov, den fossile onkelen i Gjenkomsten, Teiresias i Kong Ødipus og Charley i En handelsreisendes død. Hans viktigste Ibsen-roller er Krogstad i Et Dukkehjem, pastor Manders i Gengangere, Rubek i Naar vi døde vågner og kjøgemesteren, Begriffenfeldt og knappestøperen i Peer Gynt. Rollen som den iskalde hevneren Gustav i Strindbergs Kreditorer brakte ham Kritikerprisen 1974, og han var om mulig enda farligere som Satan i Kolbes reise (1986) av Åge Rønning, hans siste store triumf.

Av hans tretten filmroller er nok dobbeltrollen som skuespilleren og skolelæreren i Fjols til fjells (1957) mest kjent, men han hadde også hovedroller i Trine (1952), På solsiden (1956) og Freske fraspark (1963). Han var Knekten i Olsenbanden møter kongen og knekten (1974) og Olsenbandens siste stikk (1999). Frank Robert gav stemme til Ivo Caprinos Televimsen, til Reodor Felgen i Flåklypa Grand Prix (1975) og Solan, Ludvig og Gurin med reverompa (1989) og til Radioteatrets ustoppelige Dickie Dick Dickens. Av hans femtitalls plateinnspillinger fra 1949 er de mest kjente barneviser som På sykkeltur (1954) og Egners Trikkevisa og Bamsens Fødselsdag (1952), ved siden av kabaretvisen Gresshoppen og valmuen (1953). På Gamle revyviser (1978) fremfører han Per Kvists Du ska'kke ta det tungt min venn, og den kanskje mest populære av alle de revyvisene han selv lanserte, Finn Bøs Gutten som har vaska seg.

Frank Robert forlot ikke teatret med brask og bram, men diskret som den gentleman han er. Som sprek pensjonist ble han stadig observert syklende i Frogner-området i Oslo, og på Hvaler fikk han realisert han det han en gang uttalte var fremtidsdrømmen: sommerferie.

  • NRKs radio- og fjernsynsarkiv
  • O. Bang-Hansen: Chat Noir og norsk revy, 1961
  • P. Gjesdahl: Centralteatrets historie, 1964
  • N. Brantzeg og H. Mjøen (red.): Norske skuespillerportretter, 1969
  • A: Rønneberg: Nationaltheatret 1949–1974, 1974
  • V. Vanberg: Columbias plateutgivelser 1934–1958. Norsk grammofonplatehistorie III, 1984
  • T. Valle: Columbia, Norske diskografier nr. 14, 1991
  • L. T. Braaten, J. E. Holst og J. H. Kortner, (red.): Filmen i Norge. Norske kinofilmer gjennom 100 år, 1995
  • N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000
  • opplysninger fra Frank Robert, 2003