Faktaboks

Francis Sejersted
Født
8. februar 1936, Aker (nå Oslo)
Død
25. august 2015, Oslo
Virke
Historiker
Familie

Foreldre: Høyesterettsadvokat Fredrik Christian Steffens Sejersted (1901–87) og Nicoline (“Nini”) Harbitz (1903–2006). Gift 22.8.1964 med lektor Hilde Robberstad (19.5.1941–), datter av førstearkivar Magnus Robberstad (1907–94) og Dorothea Oftenæs (1915–2005). Brorsønns sønnesønns sønnesønn av Johannes Sejersted (1761–1823; se NBL1, bd. 13); dattersønn av Francis Harbitz (1867–1950); fetter av Knut Sejersted Selmer (1924–) og Hans Fredrik Dahl (1939–).

Francis Sejersted

Francis Sejersted under Nobelprisutdelingen 1994, da prisen ble delt mellom Yasir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin.

Francis Sejersted
Av /NTB Scanpix ※.

Som professor i historie ved Universitetet i Oslo gjennom 25 år var Francis Sejersted avgjørende i etableringen av økonomisk historie som akademisk disiplin, men han markerte seg vel så tydelig innen politisk historie. Som medlem og formann i en rekke viktige utvalg og komiteer, som Ytringsfrihetskommisjonen, Institusjonen Fritt Ord og spesielt Den norske Nobelkomité, fikk han en fremtredende plass i norsk offentlighet. Sejersteds virke var preget av bredde og kontinuitet, med klare indre sammenhenger mellom hovedperspektivene i hans faglige produksjon, hans politiske og ideologiske forankring, og måten han forvaltet sin plass i den norske offentlighet på.

Sejersted vokste opp på Bestum i Oslo, i en familie med dype røtter i den norske embets- og offisersstanden. Etter examen artium ved Ullern høyere almenskole 1954 begynte han å studere filologi ved Universitetet i Oslo. Ved siden av studiene var han formann i Den Konservative Studenterforening 1957 og Det norske Studentersamfund 1962. Han ble cand.philol. med historie hovedfag 1965. Samme år utkom Kræmmeren og hans hus, om handelsfirmaet Anthon B. Nilsen. Etter eksamen ble Sejersted engasjert i et større prosjekt, ledet av Andreas Holmsen, om skogsbedriften Mathiesen-Eidsvold Værk. I tillegg til denne bedriftshistorien var det en liten studie om daværende sentralbanksjef Nicolai Rygg og pengepolitikken i 1920-årene som var avgjørende for Sejersteds universitetskarriere. Han ble dosent i historie ved UiO 1971 og fikk 1973 et nyopprettet professorat i økonomisk og sosial historie. Han var professor til 1998 og deretter forsker ved Institutt for Samfunnsforskning.

Ryggs ettermæle har vært preget av de sosiale og økonomiske prøvelsene som fulgte av Norges Banks deflasjonspolitikk. I Rygg-studien Ideal, teori og virkelighet (1973) lot Sejersted konsekvensene ligge og gikk dypt inn i det juridiske og normative univers som la rammen om Ryggs tanke og handling. Særlig la han vekt på tilknytningen mellom den rent pengerettslige forpliktelsen til å gjenopprette tidligere, rettmessig pengeverdi – såkalt pari kurs – og videre rettstatsprinsipper: “I sin nye stilling som bankdirektør kom han inn i et sett med normer som langt på vei bestemte den kurs som ble hans [...] Kampen for normaltilstanden representerte ikke bare et ønske om å komme tilbake til det normale, men også til det stabile, til rettsstaten der man regjerte ifølge loven og ikke ved hjelp av loven.”

Rettsstatsbegrepet stod sentralt i Sejersteds analyse av 1800-tallets norske embetsmannsstat. Den ble også et viktig innslag i flere større arbeider om norsk 1900-tallshistorie, slik som hans bind om etterkrigstiden i Høyres historie. Hans teori om den forutsigbare rettsstat, båret og bundet av normative og juridiske prinsipper, brøt med en dominerende tradisjon i norsk historieforskning, der politikken i bunn og grunn ble sett som en arena for interessehevding. Dette la grunnlaget for en både fruktbar og uforsonlig faglig konfrontasjon, særlig med Sejersteds eldre kollega Jens Arup Seip.

Sejersteds normativ-institusjonelle orientering kom til uttrykk også i hans forskning innen økonomisk historie, og den kom dermed til å sette sitt preg på hele dette fagmiljøet ved Universitetet i Oslo. Kvantitativt orienterte studier ble ikke stående sentralt. Teorier som bygde på tradisjonell fagøkonomisk grunn, der handling normalt ble redusert til utslag av individuell egeninteresse, stod om mulig enda svakere. Godt representert ble derimot institusjons- og bedriftshistoriske studier. Og her ble bedriftens legitimitetsgrunnlag, tillits- og autoritetsforhold, innflytelse fra teknologi og vitenskap vel så sentrale elementer som de rent økonomiske forholdene ved institusjonen.

En motstand mot reduksjonistiske forklaringer i politikk og økonomi ble fra slutten av 1980-årene supplert med en kritikk av teknologideterministiske teorier, det vil si teorier som oppfatter samfunnsutviklingen som drevet av en relativt upåvirkelig teknologisk utvikling. Sejersteds kritikk sprang ut fra både et faglig og samfunnsmessig engasjement: Utviklingen var ikke uavvendelig, den kunne og burde styres. Hans forskning omkring disse spørsmålene ble særlig utført i forskningsmiljøet Senter for teknologi og menneskelige verdier, der teknologistudier ble utviklet innenfor en humanistisk og kulturteoretisk ramme. Sejersted var en av initiativtakerne bak opprettelsen, og han var senere leder for senteret (1988–98).

Sejersted leverte en rekke bidrag til fortolkning av vår nasjonale historie, slik som hans bind om perioden 1814–50 i Cappelens norgeshistorie fra 1979. Vel så viktige bidrag i forståelsen av større utviklingslinjer er imidlertid flere mindre, pregnante arbeider, som forener innsikter fra politisk, økonomisk og sosial historie. Sejersteds begrep om den norske “demokratiske kapitalisme” ble til gjennom en serie slike arbeider. Her fremstår et lokalt orientert og demokratisk innstilt småborgerskap som formende for utviklingen av sentrale norske samfunnsinstitusjoner fra tidlig på 1800-tallet og fremover. Småborgerskapets rolle, og ikke minst fraværet av et økonomisk-industrielt storborgerskap av den typen man finner i andre land, er den sentrale inngang til hans integrerte forståelse av nasjonale økonomiske og politiske særtrekk. I løpet av få år har denne etablert seg som en sentral fortolkningsramme blant historikere og historisk orienterte samfunnsvitere.

Som veileder og faglig inspirator hadde Sejersted en sjelden evne til å ta andre på alvor, til å få kolleger og studenter med de forskjelligste forutsetninger til å føle seg verdsatte og betydningsfulle. Åpenbare trekk ved hans personlighet var en dyp selvtillit, som var av den typen som innga trygghet og ikke usikkerhet hos andre, og en stor personlig integritet. Det var alltid uvanlig tett samsvar mellom Sejersteds tanke og tale, og han hadde en privat og en offentlig stemme som aldri kom i konflikt med hverandre. Dette er egenskaper som kom til uttrykk i hans nære omgivelser. Men det var også egenskaper som var bestemmende for hvordan han fylte tunge utadrettede tillitsverv.

Det er ikke tilfeldig at Sejersted gjennom mange år ble betrodd posisjoner der krevende vurderinger måtte foretas i et felt av sterke synspunkter og interesser. Den mest synlige av disse oppgavene var det internasjonalt fremtredende vervet som leder for Nobelkomiteen. Sejersted var medlem av Den norske Nobelkomité 1982–99 og ledet komiteen fra 1990 til 1999, en periode med en rekke tildelinger som ble oppfattet som politisk kontroversielle. Prisens internasjonale prestisje ble likevel styrket gjennom dette tiåret.

Utad framstod Sejersted som konvensjonell og kontrær på samme tid. Hans liberale grunnholdning ledet ham tidvis til standpunkter som fremsto som radikale i en løpende samfunnsdebatt. Han var en høyremann som ble sitert vel så mye i avisen Klassekampen som i Aftenposten. Han var gjerne skeptisk til statlige intervensjoner, men hadde en verdimessig forankring som skapte like sterk distanse til en rendyrket markedsliberalisme.

Sejersted ledet den store Ytringsfrihetskommisjonen, som leverte sin innstilling 1999 med forslag til endring av Grunnlovens § 100. Fra 2000 til 2011 var Sejersted styreformann i Institusjonen Fritt Ord, som årlig deler ut flere titalls millioner kroner i støtte til ulike kulturelle og andre samfunnsnyttige formål. I perioden 1984–88 var han formann i Forskningspolitisk Råd og aktiv i prosessen som førte til sammenslutningen av forskningsrådene.

Francis Sejersted var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi (fra 1976), Norges Tekniske Vitenskapsakademi (fra 1995), Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (fra 2001), Academia Europaea, Kungliga Vetenskapsakademien og Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab, og han var æresdoktor ved Linköpings universitet. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1994 og var kommandør av Dannebrogordenen og den svenske Nordstjärneorden.

Verker (utvalgte)

  • Moscow diary, London 1961
  • Kræmmeren og hans hus. Anth. B. Nilsen & Co. Limited A/S, 1965
  • Hurdalsbruket (sm.m. A. Schou), bd. 2:2 i A. Holmsen m.fl.: Fra Linderud til Eidsvold Værk, 1972
  • Historisk introduksjon til økonomien, 1972 (2. utg. 1985)
  • Ideal, teori og virkelighet. Nicolai Rygg og pengepolitikken i 1920-årene, 1973
  • Blader av tobakkens historie. J. L.Tiedemanns Tobaksfabrik 1778–1978 (sm.m. A. Strømme Svendsen), 1978
  • Den gamle bedrift og den nye tid 1842–1895, bd. 3 i Fra Linderud til Eidsvold Værk, 1979
  • Den vanskelige frihet 1814–1850, bd. 10 i CNH, 1979
  • Demokrati og rettsstat. Politisk-historiske essays, 1984
  • Hovedredaktør for Høyres historie, 1984 og forfatter av bd. 3 Opposisjon og posisjon 1945–1981, 1984
  • Demokratisk kapitalisme, 1993 (ny utg. 2002)
  • Teknologipolitikk, 1998
  • Systemtvang eller politikk. Om utviklingen av det oljeindustrielle kompleks i Norge, 1999
  • “Ytringsfrihed bør finde Sted”. Forslag til ny Grunnlov § 100 (Ytringsfrihetskommisjonens rapport), NOU 1999:27, 1999
  • Norsk idyll?, 2000
  • Taler for fred, 2000
  • Samlede skrifter, 8 bd., 2001–03
  • Sannhet med modifikasjoner. Metarefleksjoner, 2003

Kilder og litteratur

  • HEH 1994
  • E. Lie, S. Myklebust og T. Hviid Nielsen (red.): I teknologiens tegn, festskrift til Francis Sejersteds 60-årsdag, 1996
  • S. Myklebust og K. Grove: “I strid og idyll”, intervju med Francis Sejersted, i HIFO-nytt nr. 5/2001
  • R. Slagstad: “Francis Sejersted, en historiker mellom frontene”, i Aftenposten 7.10.2003