Komponist. Sønn av Guldborg Strømholm (1912–2008)..

Folke Strømholm har skrevet pianostykker, vokalverker, kammermusikk, pianokonsert og orkesterverker. Spesiell er hans bruk av samisk joik som musikalsk materiale.

Strømholm studerte orgel ved Musikkonservatoriet i Oslo 1962–64 med John Lammetun som lærer. Samtidig tok han teori- og komposisjonsundervisning privat hos Kolbjørn Ofstad og studerte ved Universitetet i Oslo (bl.a. mellomfag i musikk). Han har senere studert elektronisk musikk i London og Haag.

I perioden 1966–69 underviste Strømholm ved lærerskolen i Tromsø og ved Tromsø musikkskole (det senere Nordnorsk musikkonservatorium). Samtidig var han musikkritiker i avisen Nordlys, og kritikervirket fortsatte han i VG fra 1969 til 1982. Han har også vært konsulent for Norsk musikkinformasjon (1980–87) og har innehatt en rekke verv i TONO (1974–98).

Strømholm debuterte som komponist 1964 med Concertino for klaver og strykere, og han fulgte senere opp med nok en klaverkonsert (1966). Begge må betegnes som uttrykk for den modernisme han sprang ut fra. Men avgjørende for hans utvikling som komponist ble møtet med samisk joik. Strømholm studerte joik ved Arnt Bakkes samlinger i Tromsø Museum, og han ble fascinert av joikens repetisjoner, som skapte en spesiell spenning og uttrykkskraft. 1970 ble Strømholms Samisk Ouverture uroppført ved Festspillene i Nordnorge i Harstad. Det var en bestilling fra avisen Nordlys.

I de nærmeste årene komponerte han orkesterverket Sámiædnan (1972) og en blåsekvintett, Noai'di (1973). Det finnes elementer av samisk musikk i disse verkene, melodisk og i koloritten. Men viktigere er at han utover i verkene sine tar opp og videreutvikler joikens repetitive form og skaper en ny holdning til det å oppleve musikk. Når musikalske motiver gjentas, kommer man til et punkt hvor monotonien inntrer. Men fortsetter gjentakelsene, får monotonien en ny betydning, noe som er vel kjent i kulturer hvor musikk til introspeksjon, kontemplasjon, meditasjon eller ekstase er vesentlig.

Strømholm har skrevet verker for orkester og kammerensembler, men det er vel først og fremst som klaverkomponist han har nådd ut til et bredere publikum. Han har skrevet samlinger for barn og Tre samiske joiker (1971–74) for klaver. I de følgende klaverstykkene merkes en tiltakende nærhet til en minimalisme vi ellers finner lite av i Norge. Denne minimalismen er noe annerledes enn den mest populære formen, som kom fra USA. Strømholm er mindre dogmatisk, samtidig som han er strengere i uttrykket og mer variert i formen enn mange av amerikanerne. I klaverstykket Vann, fra 1973, har han valgt undertittelen “en fenomenologisk studie”, som forteller oss noe om komponistens tilnærming til verket og uttrykket – og den selvstendige rolle pianisten skal ha i tolkningen av det grafiske partituret og i den levende fremførelsen. Hans største klaververk, Tapetmusikk (1975), var sammen med Vann, Farewell to the Piano (1976), Mattinata nr. 1 og 2 (“di riconoscenza” og “d'indipendenza”, 1977) med på å fornye det norske klaverrepertoaret i disse årene.

    Orkester

  • Concertino for klaver og strykeorkester, op. 1, 1963
  • In memoriam Alban Berg, op. 9 B, 1965
  • Konsert for klaver og orkester, op. 12, 1966
  • Syntax, op. 14, 1968
  • Samisk Ouverture, op. 20, 1969
  • Sámiædnan, op. 24, 1972

    Kammermusikk (et utvalg)

  • In memoriam Alban Berg (strykekvartett), op. 9 A, 1965
  • Kvintett for blåsere, op. 21, 1968/69
  • Noai'di: Blåsekvintett nr. 2, op. 28, 1973
  • Karakeino, farvel, op. 36, nr. 1, 1978
  • Karakeino, igjen, op. 36, nr. 2, 1980

    Klavermusikk (et utvalg)

  • Trolldans, op. 2, 1963
  • 10 små pianostykker for barn og ungdom, op. 17, 1967/69
  • Når venner møtes. 3 karakterstykker for klaver, 1969
  • Tre samiske joiker, op. 26, 1971/74
  • Vann – en fenomenologisk studie, 1973
  • Tapet-musikk, op. 30, 1974/75
  • Farewell to the Piano: In memoriam Bartolommeo Cristofori, op. 32, 1976
  • Mattinata nr. 1: di riconoscenza, op. 34, 1977
  • Mattinata nr. 2: d'indipendenza, op. 35, 1977
  • SNL, bd. 13, 1998