Forskningsadministrator og politiker. Foreldre: Apoteker Sigvald Lied (1875–1932) og farmasøyt Astri Schjøtt (1882–1938). Gift med Joy H. Hillebrandt (18.8.1921–), ekteskapet oppløst.

Finn Lied var en sentral aktør innenfor norsk forskningspolitikk, industripolitikk og oljepolitikk gjennom annen halvdel av 1900-tallet.

Lied vokste opp i Fana og tok examen artium ved Tanks skole i Bergen 1936. Deretter begynte han på ingeniørstudier i svakstrøm ved Norges tekniske høgskole (NTH) i Trondheim. Da Norge kom med i krigen 1940, ble han trukket inn i motstandsarbeidet i studentmiljøet i Trondheim. Han flyktet til Sverige, der han ble kaptein i den norske hær. Han fungerte bl.a. som kurér og leverte radiosendere til norske grupper i Trondheim og Nord-Norge.

Lied ble sivilingeniør ved NTH 1946, og 1946–47 og 1952–53 gjennomførte han videregående studier i Storbritannia. 1947 ble han ansatt ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI), som han var tilknyttet resten av sitt yrkesaktive liv. Han var forskningssjef ved FFIs Avdeling for telekommunikasjoner fra 1952, og 1957 ble han instituttets direktør frem til han gikk av 1983.

Finn Lied representerte en generasjon som i sin ungdom og tidlig voksen alder opplevde mellomkrigstiden med sviktende parlamentarisk system, og sosial og økonomisk krise og deretter fem års tysk okkupasjon.

Som en meget ressurssterk person og med erfaringer fra motstandsarbeidet kom han etter krigen inn i et miljø knyttet til Arbeiderpartiet som arbeidet for å bygge sterke nasjonale institusjoner som skulle trygge nasjonal sikkerhet, en sterk økonomi og materiell velstand.

Selv bidro Lied særlig aktivt på fire områder innen politikken: Fra sin base som direktør ved FFI deltok han i utformingen av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Som leder for FFI og formann i Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd (NTNF) bidrog han til fremveksten av en politikk for teknisk-industriell forskning.

I forlengelse av dette, og som industriminister i Trygve Brattelis første regjering 1971–72, hadde han en sentral rolle i utformingen av en nasjonal strategi for industriutvikling. Gjennom sin posisjon som styreformann i Statoil 1974–84 bidrog han sterkt til utformingen av en strategi for nasjonal kontroll over oljeressursene.

Under Lieds arbeid med å bygge sterke nasjonale institusjoner lå en dyp forståelse av den rollen som vitenskap, teknologi og forskning spiller for moderne samfunnsliv. Han har vært en forkjemper ikke bare for at det offentlige har et ansvar for å finansiere forskning, men også for vitenskapens og den vitenskapelig ekspertises plass i samfunnet.

Gjennom hele sitt virke ønsket han et klart skille mellom grunnforskning og anvendt forskning: Den første burde være under kontroll av forskerne selv og ikke være nytteorientert, mens den siste skulle arbeide nært med brukerne og være direkte instrumentell. Lied ledet an i å gjøre FFI til “et lite institutt for store prosjekter”, og han arbeidet for at FFI skulle bidra til Forsvarets teknologiske omstilling så vel som til industriell utvikling.

Finn Lied spilte en sentral rolle for utviklingen av en nasjonal politikk for teknisk-industriell forskning. Som medlem av arbeidsutvalget i NTNF og flere av rådets komiteer og utvalg bidrog han til å omforme forskningsrådet slik at det i større grad ble en del av industripolitikken. Som styreleder ved Institutt for atomenergi 1960–69 og 1978–85 var han en pådriver for å bruke forskningen til å skape nye energikilder.

Lied var alltid opptatt av at vitenskapelig kunnskap og ekspertise skulle utgjøre et grunnlag for politiske beslutninger. Han bidrog sterkt til at Arbeiderpartiets partiprogram fra 1965 generelt vektla teknologiens og vitenskapens plass i samfunnsutvikling og politikk.

Ideene ble utformet 1964 av en mindre arbeidsgruppe der bl.a. Finn Lied og Jens Christian Hauge var medlemmer, og ideene fra denne gruppen fikk stort gjennomslag i partiprogrammet. De samme personene deltok 1967 i et offentlig utvalg som foreslo at lederen for FFI burde få en posisjon på linje med forsvarssjefen når det gjaldt rådgivning i sikkerhetspolitiske spørsmål overfor Forsvarsdepartementet. Forslaget vakte sterke reaksjoner i offiserskorpset og ble aldri gjennomført.

I praksis lyktes det likevel FFI å få reell innflytelse i politikken. Oppbyggingen av Systemgruppen etter at Lied ble direktør, og de planmetodene som ble utviklet her, gjorde at FFI og den teknologiske kunnskap som instituttet besatt, fikk en sentral rolle i planlegging av det nasjonale forsvaret på ulike nivåer.

Også i industripolitisk tenkning spilte den tekniske forskningen en viktig rolle hos Lied. Han var aktiv i utformingen av en nasjonal forskningsbasert industripolitikk fra 1960-årene av. Staten skulle spille en sentral rolle gjennom offentlige forskningsmidler, offentlige anskaffelser, bruk av statsbedrifter til å starte ny produksjon og støtte til utvalgte private bedrifter som ønsket å samarbeide med staten.

Samspill mellom forskere, bedrifter og stat ble initiert for å skape høyteknologisk industri (elektronikk) og for å modernisere eldre industri. Samarbeidet mellom FFI og Kongsberg Våpenfabrikk ble et uttrykk for denne industrialiseringsstrategien frem til siste del av 1980-årene.

Som industriminister satte Lied i gang flere tiltak for å fremme forskningsbasert industri. Størst betydning for samfunnsutviklingen i hans statsrådsperiode fikk likevel hans forslag om organiseringen av norsk oljesektor. Den la opp til en nasjonal kontroll over naturressursene og utnyttelsen av disse gjennom statlige organer. Statoil ble kjerneorgan for “fornorskingspolitikken”.

Lied deltok selv svært aktivt i utformingen av institusjonene, og da Jens Christian Hauge gikk av som styreformann i Statoil 1974, overtok Lied denne posisjonen. Sammen med administrerende direktør Arve Johnsen, som hadde vært Lieds statssekretær i Industridepartementet, bidrog han til utformingen av Statoil og en nasjonal petroleumspolitikk som gav det statlige oljeselskapet en viktig plass.

Finn Lied satt i sentrale maktposisjoner der han ofte inntok kontroversielle standpunkter, som han fikk gjennomført med autoritet og handlekraft. Han fortsatte å spille en aktiv rolle i samfunnsdebatten etter at han gikk av med pensjon fra FFI 1983, og han gjorde seg særlig til talsmann for fortsatt statlig eierskap i store bedrifter og forvaltningsenheter som kontrollerer naturressurser (vannkraft, olje og gass).

Han representerte en opposisjon mot nyliberalismen og mot å oppgi nasjonal kontroll og politisk regulering av sentrale økonomiske aktiviteter. Lied var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Norges tekniske vitenskapsakademi.

  • Ionospheric observations during the solar eclipse of 30th June 1954 (sm.m. B. Landmark, T. Orhaug og S. Skribeland), Geofysiske publikasjoner 19:8, 1956
  • Hovedlinjer i den teknologiske utviklingen, utredning til DnAs landsmøte, 1965
  • Norges ressurssituasjon i global sammenheng, NOU 1974:55, 1974
  • The impact of space science on mankind (red. sm.m. T. Greve og E. Tandberg), New York 1976
  • Statlig forretningsdrift, NHH. Kristofer Lehmkuhl forelesning 1979, Bergen 1979
  • Strukturproblemer og vekstmuligheter i norsk industri, NOU 1979:35, 1979
  • Norsk romvirksomhet, NOU 1986:1, 1986
  • Industriell kompetanseoppbygging på spissområder innen petroleumsvirksomhet. En evaluering, 1987
  • Pris på energi. Energikonferansen på Oslo skinnsenter 18.–19. oktober 1988 (red. sm.m. fl.), 1989
  • Nok er nok, i Arb.bl. 20.5.1998
  • Stud. 1936, 1961
  • HEH 1984
  • Nordby, 1985
  • R, Slagstad: De nasjonale strateger, 1998, s. 554 (reg.)