Journalist og politiker. Foreldre: Samvirkelagsbestyrer Rudolf Arthur Gustavsen (1900–86) og Bergljot Helene Kristoffersen (1903–48). Gift med Ragnhild Synnøve Jensen (14.5.1925–), ekteskapet oppløst 1970; fra 1972 samboende med sosionom Brit Ranang (1947–).

Finn Gustavsen var en sentral og frittalende politiker på venstresiden i norsk politikk gjennom flere tiår. Sammen med C. H. Hermansson (VPK) i Sverige og Aksel Larsen (SF) i Danmark kom han til å prege den politiske debatten i Norden om atomvåpen, nedrustning, kolonivelde og utviklingshjelp i 1960- og 1970-årene.

Gustavsen ble født i Drammen. Han var 10 år da familien flyttet til Horten, og 16 år gammel kom han til Holmestrand. Våren 1945 tok han examen artium som privatist i Drammen. Gustavsen vokste opp i arbeiderbevegelsen. Faren hans var knyttet til NKL og hadde det meste av sitt yrkesaktive liv innenfor samvirkebevegelsen. Etter realskolen begynte Finn Gustavsen som arbeider ved valseverket ved Nordisk aluminiumsindustri i Holmestrand. 1947 begynte han som journalist i Vestfold Arbeiderblad, og året etter ble han ansatt i Telemark Arbeiderblad. Etter en tid som sportsjournalist i Arbeiderbladet og redaksjonssekretær i Telemark Arbeiderblad, ble han 1951 journalist i AUF-avisen Fritt Slag, med bosted i Oslo. 1954 begynte han som redaksjonssekretær i avisen Orientering – en liten ukeavis som først og fremst var talerør for venstreopposisjonen mot den norske NATO-politikken. Fra 1959 var han avisens redaktør. Det var det politiske miljøet rundt Orientering som var Finn Gustavsens viktigste plattform da han var med og stiftet Sosialistisk Folkeparti våren 1961.

Allerede høsten 1945 hadde Gustavsen meldt seg inn i AUF. 1955 ble han valgt til formann i Oslo AUF. Men på det neste årsmøtet ble han kastet av politiske årsaker. 1961 ble han ekskludert av Arbeiderpartiet.

1961 ble Finn Gustavsen valgt inn på Stortinget som den ene av to representanter for det nystiftede Sosialistisk Folkeparti. I løpet av få år fornyet han den politiske debatten i Norge. Med sin uredde form og sin journalistisk treffsikre språkbruk brakte han ny vitalitet inn i landets nasjonalforsamling. Da Norge gikk inn i NATO 1949, ble det lagt et lokk på den kritiske debatten om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Med dannelsen av Sosialistisk Folkeparti 1961 og Finn Gustavsens stortingsmandat fikk venstresiden i norsk arbeiderbevegelse igjen en talerstol. Gjennom to stortingsperioder var Gustavsen den fremste politiker på norsk venstreside, særlig i internasjonale spørsmål. Han personifiserte parolen om den “tredje vei” i utenrikspolitikken. SF og Gustavsen reiste kravet om uavhengighet av begge maktblokkene, av både NATO og Warszawa-pakten.

Utbyggingen av fjernsynet i løpet av 1960-årene bidrog til den sterke posisjonen Gustavsen fikk. Han lærte seg raskt å bruke det nye mediet. Hans personlige popularitet var langt større enn den tilslutning hans eget parti SF oppnådde.

Finn Gustavsen bidrog til at den politiske interessen økte i denne perioden. Som frontfigur for et nytt parti var Gustavsen ubundet av tradisjoner og parlamentariske konvensjoner. Han var presis og uten floskler, og han våget å bruke enkle og folkelige metaforer for å gjøre sitt budskap tydelig. Med sin intense måte å agitere på hadde han mot til å utfordre – også sine egne partifeller.

Etter få uker på Stortinget hadde Gustavsen reist mange av de viktigste spørsmålene som kom til å prege norsk politikk i resten av hundreåret. Kampen mot atomvåpen var viktigste sak. Dette var også en kamp mot de økologiske katastrofer som prøvesprengningene forårsaket. Han formulerte også norsk motstand mot Fellesmarkedet (EEC, nå EU) på premisser som var internasjonale og anti-kapitalistiske. Og han krevde støtte til frigjøringsbevegelsene i den tredje verden samtidig som han reiste krav om økt norsk utviklingshjelp.

I Kings Bay-saken 1963 var Gustavsen en av de fremste kritikerne av Arbeiderparti-regjeringen, og SFs to stemmer var avgjørende for utfallet av voteringen over mistillitsforslaget. En måned senere var det igjen SFs stemmer som avgjorde, da de ved å stemme mot John Lyngs samlingsregjering gjeninnsatte Arbeiderpartiet ved makten. I tillegg innledet Gustavsen straks kampen mot politisk overvåking og andre autoritære trekk i det norske samfunnet. De politiske standpunktene han hadde formulert i den vesle avisen Orientering, fikk ved hans inntreden på Stortinget et nasjonalt nedslagsfelt. Gustavsen fikk plass i finanskomiteen. Det bidrog til at han ganske snart også ble en viktig debattant i økonomisk politikk.

Etter to perioder trakk han seg. Han mente at rotasjon i tillitsverv var viktig og gikk selv foran som eksempel.

Frem mot valget 1969 hadde SF store problemer både internt og i forhold til velgerne. Utryggheten folk følte på grunn av Sovjetunionens innmarsj i Tsjekkoslovakia, sammen med uroen som partiets ungdomsorganisasjon skapte ved sin støtte til Stalin, Mao og Kinas kommunistparti, gjorde at SF mistet sin representasjon på Stortinget. At Gustavsen ikke stilte på nytt bidrog til den usikkerhet som velgerne følte i forhold til partiet.

1970 kom spørsmålet om norsk medlemskap i EU igjen på den politiske dagsorden. Og året etter ble Gustavsen overtalt til å la seg velge som leder av partiet. I forlengelsen av seieren ved folkeavstemningen 1972 kom kravet om å skape et nytt parti på venstresiden, et parti med større bredde. Gustavsen ble stående litt på siden av den prosessen som førte frem til dannelsen av Sosialistisk Venstreparti. Men fortsatt var han en sentral person. Han stilte på nytt ved stortingsvalget 1973 og ble leder for en stortingsgruppe på hele 16 representanter. Ved valget 1977 trakk han seg igjen. Han var så en kort periode bistandsattaché ved ambassaden i Mosambik før han måtte reise hjem på grunn av sykdom. I årene etterpå har han vært aktiv som journalist, publisist og forfatter.

Med EU-kamp, kvinnekamp og miljø som nye politiske hovedtemaer ble det politiske landskapet forandret utover i 1970-årene. Og en ny generasjon – 68-generasjonen – brakte med seg en utålmodighet og en vilje til ideologiske diskusjoner som i liten grad tiltalte Gustavsen. 1970-årene krevde også alliansebygging mot mellompartiene og mot nye store studentgrupper som var i ferd med å finne sin plass i det norske samfunnet, mens Gustavsen hadde sin politiske forankring i den østnorske arbeiderklasssen.

I boken Blåmandag? fra 1991 oppsummerte Finn Gustavsen sitt sosialistiske grunnsyn på en måte som også kan leses som en kommentar til revolusjonsromantikk og annen politisk utålmodighet. Han viste til parolen i Internasjonalen; “Alt det gamle vi med jorden jevner”, og sa det var en dårlig oppskrift som hadde fått bedrøvelige konsekvenser: “Sosialister skal så og plante sine ideer på nasjonal virkelighets grunn. De skal bygge på det gode som er skapt i alle samfunn, ikke rive ned alt. Et samfunnssystem kan ikke forvandles til et helt annet fra den ene dagen til den andre.”

  • Castrocuba, 1966
  • Anti-amerikanisme (red.), 1967
  • Rett på sak, 1968
  • KIRUNA – og vi, 1970
  • Kortene på bordet, 1979
  • Blåmandag?, 1991
  • Cuba lever, 1995
  • Markedets vidunderlige verden (red.), 1998
  • F. Gustavsens egne bøker, se over under Verker
  • Pax Leksikon,1979
  • T. Nordby (red): Storting og regjering 1945–1985,1985
  • B. Furre: Vårt hundreår,1991
  • HEH,flere utg.
  • samtaler med F. Gustavsen
  • Byste av Knut Steen; p.e