Fiskeribiolog. Foreldre: Prost Harald Ophus Devold (1863–1949) og Alida Elise Marie Lampe (1867–1940). Gift 1934 med Karen Elisabeth Jenssen (20.12.1897–19.11.1983), datter av kjøpmann Karl Magnus Jenssen (f. 1844) og Emilie Kristine Monsen (1857–1948). Sønnesønn av Ole Andreas Devold (1827–92).

Finn Devold var ansatt ved Fiskeridirektoratets Havforskningsinstitutt i Bergen i nesten 40 år, fra 1947 som leder for de norske sildeundersøkelser.

Devold vokste opp på Sunnmøre, i Steinkjer og senere i Tromsø, hvor han tok examen artium 1921. Deretter begynte han å studere realfag ved universitetet i Kristiania, men det skulle komme til å ta lang tid før han fikk avsluttet studiene. 1922–23 var han assistent ved Haldde-observatoriet i Tromsø. Oppveksten i Tromsø hadde tidlig vakt hans interesse for polarliv, og allerede 1923–24 ble han styrer for den meteorologiske stasjonen Quade Hook (Kvadehuken) på Spitsbergen (som sorterte under Værvarslinga for Nord-Norge). Etter styrerjobben på Spitsbergen følte han seg “rik” og drog til Paris for å studere ved Sorbonne. Men polarlivet lokket, og etter et år i Paris reiste han igjen nordover, som styrer ved den meteorologiske stasjonen på Jan Mayen 1926–27.

Etter hjemkomsten tok han igjen fatt på studiene og var samtidig ansatt som assistent for Fridtjof Nansen 1927–28. Studiene ble på ny avbrutt da han 1928 drog til Nordøst-Grønland som leder for en fangstekspedisjon og senere til Sørøst-Grønland 1931–33, hvor han 1932–33 også var styrer av Finnbu radio-Meteorologiske stasjon. Under det siste oppholdet var han med en gruppe nordmenn som, etter anmodning fra den norske regjering, 12. juli 1932 okkuperte et område mellom 60°30' og 63°40' n.br. Et område lengre nord, 71°30'–75°40' n.br. (Eirik Raudes land), var året før okkupert av Devolds bror, Hallvard Devold (1898–1957). Danmark protesterte mot okkupasjonen og brakte Grønlandssaken inn for Den internasjonale domstol i Haag, hvor Norge tapte og okkupasjonen ble hevet.

1935 kom Devold til Fiskeridirektoratets Havforskningsinstitutt, som skulle bli hans arbeidsplass frem til pensjonsalderen – i nesten 40 år. Til tross for erfaring som fangstmann, polarforsker, meteorolog og assistent i geofysikk, var det likevel fiskeribiologi som ble hans hovedvirkeområde. De første årene ved Havforskningsinstituttet var han engasjert i flyndreundersøkelser, hvor han gjorde en meget god forskningsinnsats, og arbeidet dannet også grunnlaget for hans cand.real.-eksamen ved Universitetet i Oslo 1940.

1947 ble Finn Devold leder for sildeundersøkelsene, og i mange år var det silda som tok all hans forskningsinteresse. Helt siden G. O. Sars i 1870- og 1880-årene kom med teorien om at den norske silda hadde sitt hjemsted i Norskehavet, hadde en rekke forskere gitt viktige bidrag for å klarlegge dens vandringer. Gjennom studier av eldre litteratur hadde Devold tidlig dannet seg en teori om sildas beitevandringer i Norskehavet om sommeren og innvandringen om vinteren mot gyteområdene på norskekysten. Det er neppe tvil om at hans teorier om sildas vandringer i Norskehavet i stor grad også var inspirert av hans tidligere arbeid innen oseanografi, da han bl.a. var assistent for Fridtjof Nansen og fikk en grundig innføring i Norskehavets temperatur og strømforhold.

Mangel på forskningsmidler og ikke minst på havgående forskningsfartøy i Devolds første år ved instituttet begrenset sterkt hans og andre forskeres aktivitet. Men sommeren 1949 fikk han, med bidrag fra Noregs Sildesalslag og Islandsfiskernes Forening, leie fiskefartøyet Vartdal; han gjennnomførte tokt i Norskehavet og registrerte sild ved Færøyene, Island og Jan Mayen. Da forskningsfartøyet G. O. Sars kom i drift 1950, utstyrt med verdens første sonar (ASDIC) for registrering av fisk, fikk Devold for alvor anledning til å studere sildas vandringer. Det utviklet seg raskt et sildefiske på det åpne hav. I årene som fulgte ble meldingene fra Devold om bord i “Sarsen” fulgt med stor interesse over hele landet, spesielt når vintersilda nærmet seg Vestlandet i januar/februar for å gyte.

Devold hadde en intuitiv evne til å finne silda, enten nå dette skyldtes hans forskning eller fangstmannsevner. Selv om forskningen alltid var det primære, benyttet han ofte anledningen til en god fangst. “Sarsen” brakte nesten alltid hjem minst 1000 tønner sild fra sommertoktene i Norskehavet. Både mannskap og yngre forskere som arbeidet med Devold om bord på “Sarsen” i disse rike sildeårene hadde noen uforglemmelige tokt. Han hadde en fabelaktig evne til å engasjere, ikke bare forskerkolleger, men alle om bord – fra messegutt til kaptein – i jakten på silda.

Samtidig som alle gledet seg over det rike sildefisket i 1950-årene, viste Devold til at vår historie helt fra vikingtiden har registrert rike og fattige sildeperioder, som vekslet mellom vestkysten av Norge og Bohuslän på svenskekysten. Devold mente at det var samme sildestamme, norsk vårgytende sild, som gav opphav til sildefisket både på Vestlandet og i Bohuslän. Svenske forskere gikk sterkt imot Devolds teori, og det ble senere vist at det høyst sannsynlig var nordsjøsild som gav grunnlag for sildefisket ved Bohuslän.

Devold fremla en rekke vitenskapelige arbeider for sildekomiteen i Det internasjonale råd for havforskning (ICES), hvor han i en årrekke spilte en dominerende rolle. 1956 ble han valgt til sildekomiteens formann, men måtte be seg fritatt på grunn av et to års oppdrag for FAO i Brasil 1956–57. I senere år var Devold også svært opptatt av de muligheter norske fiskere kunne ha for utnyttelse av fiskeriressurser i fjernere farvann, og han ledet bl.a. flere tokt til vestafrikanske farvann.

De resultater Devold oppnådde med sin forskning til praktisk nytte for fiskere og hele fiskerinæringen, skapte en sterk tillit til fiskeriforskere og forståelse for nødvendigheten av godt utstyr og havgående forskningsfartøy, som alle hans yngre kolleger senere har nytt godt av. Devolds forskning ble internasjonalt anerkjent, og han publiserte en rekke rapporter og vitenskapelige arbeider. 1954 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og han var storridder av den islandske Falkorden. Selskapet for de Norske Fiskeriers Fremme tildelte ham 1954 Hans Strøm-medaljen for fortjeneste av norsk fiskerinæring, og 1953 fikk han Oscar Sund-prisen.

Finn Devold ble pensjonist 1972, men fortsatte å følge med i sildeforskningen. Dessverre fikk han oppleve at det sterke sildefisket i 1950- og 1960-årene førte til at bestanden av norsk vårgytende sild ble nedfisket, og det måtte innføres total stopp i fisket inntil bestanden igjen økte. Devold døde 1977, noen få uker etter at han fylte 75 år.

    Trykt materiale (et utvalg)

  • The North Atlantic halibut and net fishing, Bergen 1938
  • Bidrag til flyndreundersøkelsene (Pleuronectes platessa Lin.), h.oppg., UiO, 1940
  • Fra Krimkrigen til våre dager. Del 1 (sm.m. N. P. Vigeland), bd. 3 i Norge på havet, 1953
  • The life history of the Atlanto-Scandian Herring, Rapp. Cons. Explor Mer, 154, København 1963, s. 98–108
  • The formation and the disappearance of a stock unit of Norwegian herring, Fiskeridirektoratets Skr. Havundersøkelser 15 nr. 1, Bergen 1968

    Etterlatte papirer

  • Devolds dagboksopptegnelser fra overvintringen på Sørøst-Grønland 1931/32 og om dyrelivet på radiostasjonen Finnsbu på Sørøst-Grønland sept.–nov. 1932 finnes i Norsk Polarinstitutt, Tromsø
  • Stud. 1921, 1971
  • HEH 1973
  • fødselsdagsomtaler i BTid. 28.4.1962 og Bergens Arbeiderblad 29.4.1972
  • nekrolog i BTid. mai 1977
  • H. Ingstad: “Finn Devold”, nekrolog i Polarboken 1977–1978,1978, s. 146–149