Faktaboks

Ferdinand Lochmann
Ernst Ferdinand Lochmann
Født
12. oktober 1820, Kristiansand, Vest-Agder
Død
14. mai 1891, Kristiania
Virke
Lege
Familie
Foreldre: Megler Carl Ferdinand Lochmann (1777–1845) og Claudine Olrog (1798–1891). Gift 11.7.1851 med Charlotte Marie Eleonore Johnsen (4.2.1831–26.2.1887), datter av stadshauptmann og bankadministrator Hans Johnsen (1800–72) og Charlotte Amalie Loss (1807–79).

Professor Ferdinand Lochmann var fra tidlig i 1850-årene til han døde 1891 en av norsk medisins mest markante skikkelser. I mer enn 10 år fra 1854 var han nokså alene blant norske leger om å hevde at kolera, spedalskhet og flere andre epidemiske sykdommer ble overført ved spesifikke smittestoffer. Han provoserte også sine kolleger ved å hevde, med rette, at de fleste av datidens medikamenter ikke hadde effekt på sykdomsforløpet. I ettertidens bilde er hans radikale opposisjon mot herskende autoriteter i medisinen i 1850- og 1860-årene blitt overskygget av hans steile konservatisme i 1870- og 1880-årenes kulturdebatt om “positivisme” og “darwinisme”.

Lochmanns liv har tre nokså atskilte faser. Den første er studietiden i Christiania 1838–43, da han tok medisinsk embetseksamen med den høyst uvanlige karakteren laudabilis cum litteris commendatitiis (innstilling til kongen), og de første årene etterpå. Mens han fortsatt var student, var han amanuensis ved Det physiske Cabinet. 1844–45 var han universitetsstipendiat i fødselsvitenskap og hadde også undervisning, ettersom professoren i faget, Magnus Andreas Thulstrup, var død 1844.

Neste livsfase lå langt fra den snarlige akademiske karriere man kunne forvente. Da hans far døde 1845, slo Lochmann seg ned som militærlege i hjembyen Kristiansand, der han også giftet seg 1851. Han drev dessuten privat legepraksis og var blant annet bystyremedlem i 15 år fra 1850 og i en periode medlem av sunnhetskommisjonen. Somrene 1845–47 arbeidet han dessuten som badelege ved Eidsvold Bad.

20 år etter at Lochmann hadde flyttet sørover, var det ved universitetet en annen av det medisinske fakultetets første lærere som takket av, professor Frederik Holst. Høsten 1865 var Lochmann tilbake i Christiania og foreleste i Holsts fag farmakologi, toksikologi og hygiene. Han ble konstituert 1866 og utnevnt i professoratet 1867. Lochmann arbeidet som professor helt til sin død 1891, på tross av at han var praktisk talt blind av grønn stær fra begynnelsen av 1880-årene og var avhengig av at andre leste for ham.

Lochmann kom tilbake til den akademiske verden på en tid da naturvitenskapelig tenkning for alvor hadde begynt å innta medisinen. Selv representerte han imidlertid på egenartet vis den avtroppende professorgenerasjons tenkemåte, der omfattende kunnskapsorientering, stringent tenkning og teoridannelse hadde en bred og selvstendig plass. Laboratoriearbeid og andre typer nyere forskning lå ikke for ham. Det ble heller ikke så vellykket da han 1868–70 var konstituert som overlege og klinisk lærer ved medisinsk avdeling B på Rikshospitalet.

Men Lochmann kompenserte for dette med tanke, tunge og tekst. Som ung lege hadde han 1844 vært på studiereise til Tyskland, og han var også senere flere ganger i utlandet for å lære mer. 1865 var han oppnevnt som norsk representant i en komité som skulle revidere de tre nordiske lands farmakopeer. 1867 ble han formann i komiteen for nyutgaven av den norske farmakopeen som kom ut 1870.

Det store spørsmålet som opptok tidens medisin, var årsaksforholdene ved infeksjonssykdommene. Folkelige forestillinger om overføring av sykdom ved smitte var gamle, men fikk først innpass i akademisk medisin i 1840-årene etter Snows undersøkelser av koleraepidemier i London og Semmelweis' undersøkelser av barselfeber i Wien. I Norge var imidlertid motstanden mot de nye ideene stor, og Lochmann var lenge alene om å argumentere for overføring ved smitte. Han kom i konflikt med mange kolleger av denne grunn, og hans aktive deltakelse i diskusjonene i datidens viktigste medisinske forum, Det Norske Medicinske Selskab, er legendarisk, f.eks. da kolera ble drøftet i 12 møter 1866. Lochmann hadde en klar oppfatning av sykdommens smitteforhold lenge før mikroorganismen ble oppdaget 1883. Også for tuberkulose forfektet Lochmann helt fra 1859 moderne synspunkter på smittemåten.

Lochmann gjorde imidlertid noe som på den tiden var uhørt – han brukte også pressen til å fremme medisinske synspunkter, f.eks. hva angikk smittespørsmål, og han måtte tåle kritikk for det. Men Lochmann lot seg ikke avskrekke, og hans kompromissløse stedighet vakte også oppmerksomhet. Henrik Ibsen brukte ham som modell for dr. Stockmann i En folkefiende.

Lochmann var interessert i en lang rekke andre emner, f.eks. alkohol og ernæring, og han deltok i mange generelle samfunnsdebatter om temaer langt utenfor universitetslivet og medisinen. Han var en meget dyktig taler og en skarp skribent med stor innflytelse på sin samtid. Det er særlig evnen til idéassosiasjoner som fremheves i ettertid. Samtiden så ham helst som en svært konservativ, nærmest reaksjonær kritiker av mange av tidens tendenser og festet seg kanskje mer ved hans spissformulerte utfall enn ved innholdet i hans kritikk.

Ferdinand Lochmann ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1882; han var dessuten kommandør av Dannebrogordenen og ridder av den svenske Nordstjärneorden.

Verker

  • Omfattende bibliografi finnes i NL,bd. 3, 1996

    Et utvalg

  • Om epidemiske Sygdommes Contagiositet, i NMfL 1854, s. 214f.
  • Om Pharmacopoea norvegica, Kristiansand 1855
  • Cholera i Christiania i 1866, 1867
  • Om Spedalskheden, 1871
  • Om Helbredelsesanstalter paa Høifjeldet, 1871
  • Alkohol, tilleggshefte nr. 1 til Folkevennen 1884
  • Om Kvindesagen, foredrag i Det norske Studentersamfund 11.10.1884 (trykt sm.m. foredrag av M. J. Monrad), 1884
  • De regulerende Kræfter, foredrag (om riksrettssaken), i Norsk Maanedsskrift 1885, s. 263–269
  • Om Næringsmidlerne, tilleggshefte nr. 2 til Folkevennen 1885
  • Den nyere Naturanskuelse, 1888
  • Populære opsatser. Afhandlinger, erindringer og anmeldelser, utg. av A. C. Bang, (posthumt) 1891

Kilder og litteratur

  • NFL, bd. 3, 1892
  • F. Grøn: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • Delphin Amundsen, 1947
  • NL, bd. 3, 1996

Portretter m.m.

  • Maleri (brystbilde etter foto) av Wilhelm Holter, 1903; Det Norske Medicinske Selskab, Oslo