Offiser. Foreldre: Minister Frederik Anton greve Wedel Jarlsberg (1748–1811) og Catharina Storm (1756–1802). Gift 16.11.1805 med Juliane Wilhelmine von Benzon (15.11.1783–24.10.1853), datter av amtmann Peter Ulrich Friedrich von Benzon (1760–1840) og Juliane Wilhelmine Wedel Jarlsberg (1753–1802). Sønnesønns sønnesønns sønn av Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg (1641–1717); dattersønns dattersønn av Caspar Herman Hausmann (1653–1718) og Karen Toller (1662–1742); dattersønn av Caspar Herman von Storm (1718–77; se NBL1, bd. 15); bror av Herman lensgreve Wedel Jarlsberg (1779–1840); grandonkel (farfars bror) til Ida Wedel Jarlsberg (1855–1929) og (morfars bror) til Fridtjof Nansen (1861–1930).

Ferdinand Wedel Jarlsberg var kommanderende general for den norske hær 1836–50 og var med på å beslutte byggingen av Oscarsborg festning. Mest kjent er han som den som beordret kavaleriet satt inn mot folkemengden under det såkalte “Torgslaget” i Christiania 1829.

Han ble født i Napoli, hvor faren da var dansk minister. Etter en oppvekst preget av farens voldsomme sinne flyktet han hjemmefra, sammen med sin bror Herman, til København 1799. Derfra drog de begge til Norge og familiens stamgods.

Baron Wedel var militær fra innerst til ytterst. Allerede 1790 ble han kornett ved den danske armé. Han ble premierløytnant 1801 og rittmester 1804. 1807 kjempet han mot britene under bombardementet av København. Etter avskjed fra den danske armé ble han november 1814 utnevnt til major i det norske kavaleriet. 1817 fikk han opprykk til oberstløytnant og ble sjef for Akershusiske ridende jegerkorps. 1819 overtok han kommandantskapet på Akershus festning. 1823 ble han generalmajor og sjef for kavaleriet. 1833 ble han generalløytnant og 1836 øverstkommanderende for den norske armé, samme år som broren ble stattholder.

Det var baron Wedel som satte inn kavaleri mot sivile under 17. mai-feiringen 1829 – det berømte “Torgslaget”, hvor Henrik Wergeland fikk ødelagt sin frakk. Hendelsen er et typisk eksempel på hvor resolutt Europas øvrighet slo ned på ansatser til folkelig oppstand på 1800-tallet. Ansvaret for maktbruken ble imidlertid skjøvet over på den svenske stattholderen, von Platen, den formelle øverstkommanderende for den norske armé. Wedel ble kritisert av en undersøkelseskommisjon for sitt medansvar, men frikjent av kongen. 

Baron Wedel var en viktig deltaker i den nasjonale legitimeringen av forsvaret i unionstiden. En av de første store sakene han fikk på sitt bord som kommanderende general, var innstillingen fra forsvarskommisjonen av 1836. Wedel avviste kommisjonens mange forslag om nye festninger – med ett unntak. Han gikk inn for befestning av Kristianiafjorden ved Drøbak. Oscarsborg sjøfestning ble vedtatt 1846, flagget ble heist 1848, og 1853 stod hovedfortet ferdig. Lenge etter at baron Wedel var gått ut av tiden må vi kunne si at historien reiste ham et nasjonal-militært minnesmerke da Oscarsborg stoppet det tyske panserskipet Blücher under invasjonen 1940.

1850 bidrog Wedel til en avgjørende modernisering av forsvaret ved omorganiseringen av armeens generalstab etter prøyssisk mønster, men med en viktig modifikasjon. “Der grosse Generalstab” hadde faste stillinger. Den nye norske staben ble bemannet med innkommanderte offiserer, som gikk tilbake til felthæren etter endt tjenestetid i generalstaben. Det forhindret fremveksten av en isolert offiserselite. Politikerne beholdt kontrollen over offiserskorpset, samtidig som offisersyrket gradvis ble en kunnskapsbasert profesjon basert på standardisert utdannelse og spesialkompetanse i maktanvendelse samt en “ethos” som ansvarshavende særlig for nasjonens ytre sikkerhet. Gjennom systematiske krigsspill, der nær sagt hvem som helst kunne spille rollen som angriper (også Sverige), ble staben et permanent kontor for trusselproduksjon og militærteknologisk lobbyisme, en propagandasentral for de militærfaglige interesser mot Stortingets utgiftsvegring. I 1890-årene ble fruktene høstet i form av en forholdsvis kraftig norsk opprustning.

Baron Wedels genuint militære kontrafei må ikke helt få overskygge at han som representant for landets embetsmannselite deltok i hovedstadens sivile liv. Han var formann i direksjonen for Christiania Theater 1840–51, og medvirket ved opprettelsen av Christiania Sparebank 1826. Som kommandant på Akershus, som var landets hovedfengsel, var han medlem i flere kommisjoner som ble nedsatt for å reformere landets straffeanstalter. I de militære kretser er han særskilt berømt som den som “med kraft” håndhevet disiplinen i Akershus straffeanstalt.

Ferdinand Carl Maria baron Wedel Jarlsberg hadde også en karriere som hoffembetsmann ved siden av offisersgjerningen. Allerede 1814 ble han utnevnt til sjef for den nye unionskongen Karl 2s norske hofforvaltning og adjutant hos kronprins Karl Johan. Etter at Karl Johan var blitt konge, ble baron Wedel første hoffmarskalk 1828 og sjef for adjutantkorpset og øverste kammerherre 1839. Han var dessuten sjef for Oscar 1s norske hoff fra 1844 til sin død. Han ble utnevnt til storkors av St. Olavs Orden på stiftelsesdagen 21. august 1847 og fikk Borgerdådsmedaljen i gull 1850. Han var dessuten ridder av den svenske Serafimerorden og innehadde storkors av Svärdsorden.

  • Anker, 1885
  • NFL, bd. 6, 1908
  • Delphin Amundsen, 1947
  • R. Berg: Profesjon–union–nasjon 1814–1905, bd. 2 i Norsk forsvarshistorie, Bergen 2001
  • Maleri (halvfigur) av Ragnhild Beichmann, 1880-årene (kopi etter maleri av Johan Gørbitz, 1850); gjengitt i Oslo Militære Samfunds portrettgalleri, 1950, s. 77