Tegner og barnebokforfatter. Foreldre: Regissør og skuespiller Hans Gösta Ekman (1915–) og skuespiller Eva Henning f. Wetlesen (1920–).

Fam Ekmans innsats som billedkunstner ligger i et stort og nyskapende billedbokforfatterskap i et lite format. I en lang perlerad av vakre og særegne billedbøker har hun bidratt til å utvikle den norske billedboken som kunstform.

Fam Ekman bodde i Stockholm til hun var åtte år gammel. Foreldrene ble skilt, og sammen med sin mor flyttet hun til Oslo. Moren giftet seg med Toralv Maurstad. Til tross for oppvekst i et teatermiljø ble ikke Fam skuespiller. Hun begynte å tegne allerede i tenårene, men hadde ingen konkrete planer om å gjøre tegningen til levebrød. Når hun likevel bestemte seg for å bli billedkunstner, var det etter råd fra maleren og naboen Jakob Weidemann. Hun gikk Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1965–69 med bl.a. Ørnulf Ranheimsæter som lærer. Senere studerte hun videre ved Statens Kunstakademi 1979–84.

Fam Ekman debuterte i Sverige med billedboken Det kan hända i 1969. Gjennombruddet kom 7 år senere. Med Hva skal vi gjøre med lille Jill (1976) snudde hun opp ned på de fleste forestillinger om hva en billedbok for barn kan eller bør være. I et poetisk språk formidler den et barns ensomhet, opplevelsen av hvordan det kan kjennes å være liten i en stor voksenverden og ikke bli sett av sine egne foreldre. Men møtet med kunsten på veggene i et museum etter stengetid innebærer et positivt vendepunkt, og får lille Jill til å bryte opp fra sin usynlige og passive tilstand; hun drar hjemmefra og ut i verden.

Med sin knappe, nøkterne og barnespråklig naive fortellerstemme har Fam Ekman satt en kvalitetsstandard for den gode billedbokteksten. Men det er i utforskingen av de dramaturgiske mulighetene i samspillet mellom tekst og bilde at hun har skaffet seg internasjonal oppmerksomhet. I dette samspillet finner vi en vemodig, men vennlig ironi. Den er blitt Fam Ekmans varemerke som billedbokkunstner. Rødhatten og ulven (1985) og Frøken Mosekvist og det flyvende teppe (1986) hører begge hjemme i eventyrtradisjonen, og er blitt karakterisert som hennes mest barnevennlige bøker. Den nye vesken (1988) er en moralsk fabel om forfengelighet, Sonate for en fiolin (1989), en poetisk og filosofisk betraktning over meningen med livet. Kattens skrekk (1992) tematiserer angsten barn og voksne kan føle ved å leve i en verden som virker fremmed og truende. Kaffebønneslekten (1996) handler ifølge forfatteren om kaffe, men i likhet med andre bøker i forfatterskapet kretser også denne om behovet for og retten til å være seg selv. Tilberedning av hjerter (1998) er utgitt som billedbok for voksne, og kan leses som en kjærlighetshistorie.

Fam Ekman er en av Norges store minimalister. Billedspråket er naivistisk og stilisert, men figurtegningen har etter hvert fått klare ekspresjonistiske trekk. I flere bøker er det sterke og tydelige intertekstuelle referanser til kjente kunstnere og kunstverk. Og i mange av de senere billedbøkene er det mye som kan minne om jugendstilens strenge eleganse. Det gjelder ikke minst i den ornamentale oppfinnsomheten, den dekorative utnyttingen av billedflaten, i mønstergleden, i økonomiseringen med detaljer, og i bruk av dristige fargesammensetninger og tvetydig koloritt: “ikke rødt, men korall og fersken” (L. Hambro i Kritikkjournalen). Hun kombinerer gjerne tusj, gouache, radering og fotografi. Men i alle bøkene er det tegninger som viser hvilke variasjonsmuligheter det kan ligge i svart/hvitt. Fortroligheten med nært beslektede kunstformer som teater, film og tegneserie merkes i samspillet mellom tekst og bilde. Det kommer til uttrykk i fortellerteknikken; linjer og former er kantete og sterke, bildeskjæring og perspektiv yter motstand. Også i klær, tekstiler og interiør oppsøker Fam Ekman avviket og det gjenstridige.

I alle Fam Ekmans billedbøker er tvilen på oppdragerprosjektet en klar undertekst. Dissonansen og den ikke-romantiske holdningen til barnet speiler barndommen på en ny og urovekkende måte som vekker oppmerksomhet og utfordrer billedboktradisjonen.

Fam Ekman har også illustrert andres tekster, et vekselbruk hun selv har funnet nødvendig og fruktbart. Hun nyillustrerte samleutgaven Moro-vers av André Bjerke 1995, og av Arild Nyquist har hun illustrert Slemme Lars (1987) og Sorg er en pike (1991), den siste karakterisert som den svarteste billedboken som noen gang er utgitt i Norge. Sammen med Sissel Solbjørg Bjugn har hun laget Jente i bitar, som de fikk Brageprisen for 1992. Og 1993 signerte hun bildene i Ulvetid, en av bøkene i Vår gamle gudelære der Tor Åge Bringsværd gjenforteller den norrøne mytologien.

Ved siden av å lage bilder, bøker og illustrasjoner arbeider Fam Ekman som grafisk illustratør i NRK Dagsrevyen. I to av månedens fire uker fordeler hun sol og regn på værkartet og lager visuelle fremstillinger av statsbudsjett og rentesvingninger.

Fam Ekman har deltatt på Høstutstillingen 1979, 1980 og 1997; hun har hatt flere separatutstillinger og er innkjøpt av Nasjonalgalleriet og Riksgalleriet. Hun har også utført utsmykking av barneavdelingen på det nye Rikshospitalet (1998). Hun er hedret med en rekke priser, bl.a. Kirke- og Undervisningsdepartementets billedbokpris 1978, 1989, 1992, Kultur- og Vitenskapsdepartementets illustrasjonspris 1985 og 1986, Lennart Hellsings ærespris Silverhornet (Sverige) 1986, Brageprisen 1992, Nordiske tegneres pris 1994, og prisen for Årets vakreste bøker, gull 1994 og 1995.

  • Det kan hända, Stockholm 1969
  • Hva skal vi gjøre med lille Jill?, 1976
  • Akk Ja Sann, 1976
  • Kyss katta, 1977
  • Rødhatten og ulven, 1985
  • Frøken Mosekvist og det flyvende teppe, 1986
  • En sky over Pine-Stine, 1987
  • Den nye vesken, 1988
  • Sonate for en fiolin, 1989
  • Kattens hale, 1991
  • Kattens skrekk, 1992
  • Dagbok forsvunnet, 1995
  • Kaffebønneslekten, 1996
  • Tilberedning av hjerter, 1998
  • L. Hambro: “På pakketur i Fam Ekmans univers”, i Kritikkjournalen,nr. 3, 1991, s. 17–25
  • K. Gjelseth: “Nesten som Beckett tegner og skriver Fam Ekman om tomhetens vesen”, sst., s. 27–31
  • T. Birkeland og F. Storaas: Den norske biletboka,1993
  • S. A. K.: “Barndommens vegger” i Visuelt,nr. 1, 1993, s. 10–12
  • N. Goga: “Fam Ekmans katter er ikke pus”, i Norsklæreren,nr. 1, 1994
  • K. Ropeid: “Møte med Fam Ekman”, i Norsk Førskolelærerblad,nr. 8, 1995, s. 14–15
  • T. Birkeland, G. Risa og K. B. Vold: Norsk barnelitteraturhistorie,1997