Komponist, organist og kordirigent. Foreldre: Skolebestyrer Johannes Jørgen Lauritz Alnæs (1835–1916) og Elise Martine Hansen (1851–1931). Gift 2.6.1903 med Emilie (“Milly”) Thorne (6.8.1882–23.3.1976), datter av høyesterettsadvokat Theodor Wilhelm Thorne (1839–1916) og Emilie Eriksen (1840–1909). Far til Lise Børsum (1908–85); farfar til Finn Alnæs (1932–91); bror av Ivar Johannes Alnæs (1868–1956; se NBL1, bd. 1).

Eyvind Alnæs var organist, kordirigent og komponist, og huskes i dag særlig for sine romanser og korverk. På farssiden nedstammet han fra en musikalsk familie fra fiskeværet Alnes på Godøy. De var forsangere ved brylluper, begravelser og i kirken under gudstjenesten. “Og hvad sundt folkevett angår”, skrev Erik Venja i Aalesunds Avis, “hørte de til dem som var et hestehode foran de fleste”. Faren ble skolemester og senere overlærer i Fredrikstad.

Sannsynligvis begynte Eyvind Alnæs tidlig å komponere. Som rekrutt i Fredrikstad komponerte han en bataljonsmarsj som korpset innøvde, og som ble meget populær. 1888 ble han innskrevet ved Musik- og Organistskolen i Kristiania. Som pianolærer hadde han Westye Waaler og i orgelspill Peter Lindeman. Iver Holter var hans lærer i harmonilære, kontrapunkt og komposisjon. Holter konstaterte straks at han stod overfor en ung mann med absolutt gehør og usedvanlige musikalske anlegg, og både som lærer og menneske fikk han stor betydning for Alnæs' kunstneriske utvikling.

I april 1892, etter at Alnæs hadde avsluttet sine studier i Kristiania, holdt han en konsert med egne verker, komponert i tidsrommet 1890–92. Den ble en stor suksess, og etter denne vellykkede debuten fikk han stipendium fra A.C. Houens legat. I søknaden var det bl.a. vedlagt en anbefaling fra Edvard Grieg: “Hr. Alnæs har vist mig nogle af ham komponerede Sange, der viser et så afgjort Talent ... Jeg anbefaler ham derfor på det Varmeste til enhver offentlig Understøttelse, hvormed dette Formål kan fremmes.” Høsten 1892 reiste Alnæs til Leipzig for å fortsette sine musikkstudier med Reinecke i komposisjon og Ruthardt i klaver.

Etter hjemkomsten 1895 ble han organist i Bragernes kirke i Drammen; her hadde han sin orgeldebut, og han komponerte flittig. Resultatet ble et par hefter sanger, klaverstykker, en suite for fiolin og klaver, som ble oppført på musikkfesten i Stockholm 1897, variasjoner over et originaltema for klaver samt begynnelsen på en symfoni. Agathe Backer Grøndahl skal ha bemerket at han var altfor flink til å bo i Drammen. Våren 1897 holdt han konsert i Kristiania og drog så med Statens kunstnerstipendium til Berlin, hvor han fullførte sin første symfoni. C-moll-symfonien, op. 7, ble oppført i Musikforeningen i Kristiania i mars 1898 og var det verket Alnæs slo igjennom med. I enda større kretser ble hans navn kjent ved den orkesterkonserten han gav med egne verk i Leipzig i 1899 hvor bl.a. symfonien og Variations symphoniques op. 8 ble spilt. Alnæs selv betraktet sine verk fra 1890-årene som ungdomsverk med den uerfarne musikers svakheter, men det var stadig vekst å spore, både formelt og orkestralt.

1903 giftet Alnæs seg med Milly Thorne, datter av en drammensadvokat. Forholdet til svigerfamilien var noe anstrengt fordi man ikke anså en musiker med beskjeden bakgrunn og usikker fremtid som et passende selskap for datteren. De fikk to barn, men ekteskapet begynte etter hvert å hangle, og ble oppløst ca. 1925.

Eyvind Alnæs' hovedbeskjeftigelse var organistgjerningen, og han virket i mer enn 25 år som organist i forskjellige kirker. Han viste sin dyktighet som kirkeorganist ved den måten han ledet menighetssangen på og ved stemningsskapende inngangsspill og improvisasjoner foran salmene. Sine virtuose ferdigheter viste han i gjennomføringen av orgelpartiet ved store koroppførelser. Han ble i Bragernes til 1907, deretter var han organist i Uranienborg kirke i Kristiania, og i tiden fra 1916 til sin død var han kantor og organist ved Vår Frelsers kirke (Oslo domkirke). I denne stillingen gjorde han mye for å skaffe større og bedre orgler til byens kirker. 1930–32 var han organist ved Krematoriet (nå Vestre krematorium). Han var dessuten en fremragende akkompagnatør og var stadig etterspurt både av norske og utenlandske sangere.

I tillegg til dette virket han gjennom hele sitt yrkesaktive liv som dirigent for flere kor og også for et par orkestre, bl.a. Oslo håndverkersangforening, som han ledet med kortere avbrytelser i 25 år. Denne foreningen tilegnet han noen av sine mannskorsanger, bl.a. Haust, Lurleik og O, Vaar, og den stimulerte ham til både å komponere og å bearbeide folketoner for kor.

I årene 1920–31 var han dirigent for Holters korforening, og 1931 ble han leder for Olavsguttene (Oslo domkor) som, etter hans eget utsagn, gav ham kanskje de største gledene som kordirigent. Som dirigent dyrket han de store, vidtfavnende taktslagene, noe som gav fremførelsene friskhet og fasthet. Han unngikk småpirk, men sørget alltid for at teksten kom til sin rett slik at det var god balanse mellom tekst og musikk.

Alnæs er i første rekke kjent for sine romanser, men produksjonen er omfattende og allsidig. Opuslisten går til op. 45, og i tillegg kommer noen verker uten opusnummer. Foruten de ca. 85 romansene har han skrevet over 20 klaverstykker, korsanger, store symfoniske verk og noe kammermusikk.

Romansene gjorde Alnæs til en av sin tids mest oppførte komponister. Hver ny komposisjon ble møtt med begeistring både av publikum og kritikere. Mest kjent og skattet ble de tre sangene i op. 17: Der du gjekk fyre, Sidste reis og Vaarlængsler samt De hundrede violiner fra op. 42. Romanseproduksjonen viser tydelig forankring i både norsk og tysk tradisjon. Melodien er viktig i romansene, den skal ikke bare deklamere ordene, men også delta i tolkningen av diktets stemning. Allerede de første romansene fra 1890-årene viser en typisk senromantisk stil med til dels komplisert harmonikk, men noen særlig utvikling er det ikke å spore i de senere verkene. Foruten romansene har mannskorsangene vært mye sunget, blant de mest populære kan nevnes Haust og Giv agt, du Norges unge blod. Mange av mannskorsangene karakteriseres av friske melodier og smittende humor. Julemotett for blandet kor og orgel formidler ekte julestemning uten å stille altfor store krav til utøverne. Motetten står på mange kors faste juleprogram.

De symfoniske verkene omfatter to symfonier, en klaverkonsert og to variasjonsverk. Av disse er bare klaverkonserten og Variations symphoniques trykt. 1. symfoni og Variations symphoniques ble godt mottatt av fagpressen både i Leipzig og Kristiania i 1899 og 1900. Symfoni nr. 2 i D-dur ble uroppført i januar 1924 og har senere vært oppført flere ganger, også i utlandet. Den er preget av komponistens lyriske begavelse kombinert med temperament og virkningsfull orkestrering. Symfonien fikk god mottakelse både av publikum og presse i Norge i 1924, men i Danmark og Sverige var kritikken nokså blandet. Klaverkonserten, op. 27, ble komponert 1913 og uroppført året etter. Den største publikumssuksess med konserten hadde Ingebjørg Gresvik under den nordiske musikkfesten i Stockholm 1927. Dagen etter ble den slaktet av kritikerne. Ingen av de symfoniske verkene har fått en varig plass på orkesterrepertoaret. Alnæs' beundring for senromantikkens tunge og tette instrumentalstil er nok til en viss grad blitt skjebnesvanger.

Ved siden av sitt virke som organist, dirigent og komponist hadde Alnæs flere andre verv. 1921–23 var han formann i komponistforeningen, og 1931 ble han formann for TONO. 1922–26 var han medlem av Koralbokkomiteen, og han hadde ansvaret for harmoniseringen av de fleste melodiene i den nye koralboken. For dette arbeidet måtte han tåle atskillig kritikk, særlig fra de yngre organistene, som syntes harmoniseringene var for romantiske. Men Nordens fremste mann på området, professor Ilmari Krohn i Helsinki, skrev en meget anerkjennende omtale i Teologisk tidsskrift. Alnæs utgav også bind 2–4 av Norges Melodier og flere pedagogiske verker.

Eyvind Alnæs fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1922. Da han fylte 60 år 1932, ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og tildelt Landssangerforbundets hederstegn.

Hans siste år var ikke bare lette. Delvis slet han med personlige problemer, delvis med en sykdom som langsomt tappet ham for krefter. Han opplevde at det ikke lenger var så lett å få avsatt sine komposisjoner. Hans siste opus, op. 45, ble ikke trykt før 1934, to år etter hans død. Han uttrykte bitterhet overfor sitt publikum som nå foretrakk jazz fremfor seriøs musikk. Det var ikke først og fremst honoraret han tenkte på, “men det er det forbaskede at alt det som er bygget op skal forkastes for, jeg tror nærmest, amerikanernes slette indflydelse”.

Alnæs døde julaften 1932 og er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.

    Komposisjoner

  • Fullstendig fortegnelse i Alnæs' biografi i CML, bd. 1, 1978, s. 88
  • 4 klaverstykker, op.4 (Fædrelandshymne, Folkevise, Albumblad, Humoreske)
  • Tre sange, op.17 (Der du gjekk fyre, Sidste reis, Vaarlængsler)
  • 4 mandskor til tekster av Per Sivle, op.18 (Nytaar, O, vaar, Lurleik, Haust)
  • Nye korsange. For mandskor, op.21 (En norsk lensmand)
  • Julemotett for blandet kor, solo og orgel
  • Tre sange til digte af Stuckenberg, op.26 (Lykken mellem to mennesker, Nu brister i alle de kløfter)
  • Klaverkonsert i D-dur, op.27
  • Fire tekster av Nils-Magnus Folcke, op.34 (Ett vackert gammalt mönster)
  • Fire sange, op.42 (De hundrede violiner)
  • 10 pianostykker over norske folkeviser, op.39
  • Variations symphoniques sur un thème original
  • Fire sange til tekster av N. C. Vogt og H. Wildenvey (Pinselilje, Februarmorgen ved golfen, Selma)
  • Norsk pianoskole (sm.m. M. Barratt Due)

    Etterlatte papirer

  • Brevsamling i NBO (Brevsamling nr. 544)
  • Artikler i Nordisk Musik-revue nr. 7/1902
  • Sangerposten nr. 4/1911
  • O. M. Sandvik: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • “Eyvind Alnæs in memoriam”, i Tonekunst nr. 1/1933
  • “Eyvind Alnæs”, i Mandssangen nr. 1/1933
  • K. Wilhelmsen (Grinde): Eyvind Alnæs som romansekomponist, med en innledning om norske romanser frem til ca. 1900, hovedoppg. musikk UiO, 1968 (utrykt, MS i NBO)
  • d.s.: “Eyvind Alnæs 1872–1932”, i Norsk musikktidsskrift nr. 1–2/1972
  • d.s.: biografi i CML, bd. 1, 1978
  • N. Grinde: Norsk musikkhistorie, 1993

    Kunstneriske portretter

  • Portrettbyste (bronse) av Wilhelm Rasmussen, 1923; Oslo Håndverkersangforening, Oslo
  • Portrettbyste (gips) av Wilhelm Rasmussen, u.å.; NBO, Oslo
  • Portrettrelieff signert N. S., 1938; på Alnæs' gravstøtte, Vestre Gravlund, Oslo