Faktaboks

Eva Ramm
Født
23. november 1925, Bergen
Virke
Forfatter og psykolog
Familie
Gift 1) med Wilhelm Ernst Ramm (14.10.1913–27.12.1996), sønn av politimester Wilhelm Ernst Ramm og Mariken Harbitz, ekteskapet oppløst; 2) med Trygve Alfarnæs.
Eva Ramm

Foto 1990

Eva Ramm
Av /NTB Scanpix ※.

Eva Ramm gjorde stor suksess med boken Med støv på hjernen, som også ble filmatisert. Ved siden av forfatterskapet har hun virket som psykolog og vekket debatt med sin teori om det plurale jeg.

Hun er oppvokst i Bergen og gikk på katedralskolen der. 1955 ble hun cand.psychol. ved Universitetet i Oslo og begynte umiddelbart som skolepsykolog på Nesodden, der hun var ansatt til 1971. 1973–77 var hun redaktør for tidsskriftet Sykepleien og 1980–82 psykolog ved Arbeidspsykologisk kontor i Fredrikstad. Hun spesialiserte seg i rådgivningspsykologi 1983 og var pedagogisk-psykologisk rådgiver ved Skolesjefens kontor i Oslo 1984–88.

Hun har også hatt en rekke kommunalpolitiske verv i Nesodden kommune og satt i skolestyret der 1957–71 og i kommunestyret 1967–71. Hun startet den skolepsykologiske tjenesten i kommunen og var sterkt engasjert i å få i gang et ungdomssenter og en skole for evnesvake.

Eva Ramm debuterte 1958 med romanen Med støv på hjernen, et spøkefullt innlegg i kvinnesaksdebatten, solgt i 55 000 eksemplarer i Norge og oversatt til seks språk og dessuten filmatisert i Norge og Danmark. Siden har hun utgitt en rekke romaner, bl.a. Engel på vidvanke, Mors tre hoder, Kjære Sokrates og Elskeren Jeshua, foruten de to kriminalromanene Skynd deg, min elskede og Mord i prestens hage. 1968 kom hennes første ungdomsbok, Noe må gjøres, fulgt av Ærlig talt! (1975). Dertil kommer det hun selv kaller en selvbiografisk dokumentar, Fra tro til virkelighet, og essaysamlingen Epleslang i Eden, foruten fagbøkene Det plurale jeg. Normalt å være spaltet? og Psykiatri til å bli gal av. Hun har dessuten skrevet lokalhistorie og utallige artikler og levert bidrag til en rekke antologier.

Eva Ramm er en engasjert forfatter, noe både bøkene og det store antall artikler forteller om. Særlig har hun vært opptatt av metafysiske spørsmål. Hun forteller at hun som ung var spiritist og viklet inn i alskens overtro. Blant annet hadde hun samtaler med representanter for en ikke-synlig, åndelig verden. Med årene kom hun imidlertid til at det dreide seg om egne gestalter som hun bar i sitt indre. Hun hadde en rekke merkelige opplevelser som automatisk tegning og skrift. Men i Det plurale jeg er hun kommet til at det hele tiden dreide seg om sider eller avspaltninger av hennes eget sinn og dermed at opplevelsene hadde en rasjonell forklaring.

I denne erkjennelse fikk hun et nytt åndelig fundament. I mange år har hun gått i rette med kirken og hevdet at når de “åndelige” stemmene stammer fra vårt eget indre, må Moses, Jesus og Muhammed i virkeligheten ha lyttet til seg selv. Også gudsbegrepet forholder hun seg kritisk til, men hevder likevel at det kan finnes en kosmisk kraft som er opphav både til godt og ondt på jorden.

I Det plurale jeg lanserer Eva Ramm grunnprinsipper for en ny form for terapi. Det gjelder å lære menneskene hvordan de etablerer kontakt med sitt plurale jeg, for at de på den måten skal greie å svare bedre på sine egne behov enn ved å holde seg til de personlighetsvarianter vårt samfunn ellers opererer med. På den måten vil de bli i stand til å møte andre med ny skaperkraft og til og med utvikle ansvarsbevissthet og medfølelse.

Teorien om det plurale jeg forutsetter at det i virkeligheten finnes et uendelig antall mulige personligheter i oss, hevder Eva Ramm. Selv ser hun på pluralteorien som en videreutvikling av tanker mange tidligere psykologer har vært i nærheten av, og hun hevder, stikk motsatt av hva en kunne tro, at pluralterapien sikrer eksistensen av et selvstendig jeg. Hun mener at dette nye jeg-konsept fører til at vi alle har del i hverandre og at den enkeltes indre også omfatter alle andre. Dermed er vi også medansvarlige for det som skjer i verden. Meningen med livet må derimot hver enkelt selv definere.

Verker

  • Med støv på hjernen, 1958
  • Engel på vidvanke, 1962
  • Kvinnekall og mannefall, 1965
  • Noe må gjøres, ungdomsroman 1968
  • En gang var himmelen blå, 1970
  • Mors tre hoder, 1973
  • Ærlig talt!, ungdomsroman, 1975
  • Fra tro til virkelighet, selvbiografisk dokumentar, 1976
  • Stemmen, 1978
  • Kjære Sokrates, 1981
  • Elskeren Jeshua, 1985
  • Skynd deg, min elskede, kriminalroman, 1986
  • Epleslang i Eden, essays, 1989
  • Mord i prestens hage, kriminalroman, 1992
  • Det plurale jeg. Normalt å være spaltet?, fagbok, 1995
  • Psykiatri til å bli gal av, fagbok, 2002
  • Den trehodede guden og sønnene hans, 2005
  • Levende til stede, selvbiografi, 2006
  • Livssyn uten religion, 2008
  • Med støv på hjernen, 50-års jubileumsutgave, 2008
  • Og psykiateren skapte mennesket, 2010

Kilder og litteratur