Eva Kløvstad kom – til tross for at hun var kvinne og svært ung – til å innta en ledende posisjon i det militære motstandsarbeidet i Hamar under den annen verdenskrig.
Eva Jørgensen vokste opp på Hjellum i Vang. 9. april 1940 var hun 19 år og gikk på gymnaset på Hamar. I likhet med mange av sine jevnaldrende følte hun okkupasjonen som en voldsom krenkelse. Hun var med i Røde Kors og hjalp til med å sy uniformer. Etter hvert skjønte hun at hennes forlovede, Tor Kløvstad, drev med illegal virksomhet. Etter examen artium 1941, husmorskole samme år og handelsskole året etter ble hun 1943 ansatt som stenograf og bokholder ved Samferdselskontoret på Hamar. Nå fikk hun selv sjansen til å bidra i motstandsarbeidet; hun begynte å underslå bensinmerker til bruk for motstandsfolk som hjalp flyktninger over til Sverige.
Høsten 1944 ble hun spurt av distriktssjefen i Milorg (D. 25), advokat Christian Juell Sandberg, om å være sekretær for det illegale arbeidet han utførte. Hun ble glad for å få denne oppgaven og følte ingen redsel, bare en slags trass. De møttes alltid alene, med fast møtested på posthuset hver dag, der de hentet post til hvert sitt kontor. Juell Sandberg viste henne stor tillit og satte henne inn i svært mange av sine funksjoner.
5. desember 1944 ble Juell Sandberg skutt av Gestapo på åpen gate under flukt etter en razzia. Eva Jørgensen hadde nettopp hadde sitt morgenmøte med ham, og hun gikk straks i dekning hos en venninne. Etter to-tre uker forsøkte hun å få kontakt med nestkommanderende, men heller ikke han hadde kontakter til Sentralledelsen i Oslo. Det gjorde situasjonen vanskelig. Hun begynte etter hvert å plukke opp en del løse tråder, fikk folk inn i forskjellige funksjoner og klarte også å få i gang flyktningeruter. Til slutt klarte hun å etablere kontakt til Oslo gjennom en kurér med dekknavnet “Blom”, som hun husket Juell Sandberg hadde fortalt om. Gjennom ham fikk hun tak i rasjoneringskort, penger, pistol og radio.
Under dekknavnet “Jakob” fungerte hun i praksis som distriktssjef. Hun fikk også en kontaktmann fra Oslo, Kolbjørn Henriksen. Han bad henne om å være distriktssjef, men hun sa nei; hun regnet med at en mann ville bli mer respektert. Henriksen fikk da denne oppgaven selv. Sammen med en omgangsvenn av Eva Jørgensen ledet denne trioen det meste av motstandsarbeidet i distrikt 25.
De som kom fra Oslo, Sverige og Storbritannia ble alle overrasket da de skjønte at “Jakob” var en kvinne. Hennes forlovede hadde kommet fra Sverige, og også han mottok ordrer fra “Jakob”. Da han skjønte at det var kjæresten som skjulte seg bak dekknavnet, ble han ganske opprørt, men hun hadde ikke til hensikt å trekke seg. Ca. 1200 mann var avhengig av hennes arbeid. Samtidig beholdt hun jobben sin for å ha en dekkhistorie.
2. mai 1945 gikk Eva Jørgensen i dekning. 9. mai marsjerte hun inn i Hamar sammen med de øvrige Milorg-jegerne. Men da Milorg skulle defilere i Oslo foran kongen 9. juni, fikk hun ikke lov til å være med. Det passet ikke å ha med jenter, fikk hun høre. Men i Hamar defilerte hun flere ganger, i spissen foran alle mennene, i uniform og med pistol.
Etter frigjøringen startet Eva Kløvstad unglotteavdelingen i Hamar lotteforening, med 80 unglotter. 1953 sluttet hun ved Samferdselskontoret og begynte ved Hamar sykehus, hvor hun var tilsatt frem til 1978, de siste fire år som sekretær for direktøren.
Som en følge av den sterkt økende interessen i 1980-årene for kvinners motstandsinnsats under krigen, fortalte Eva Kløvstad for første gang offentlig om sitt motstandsarbeid. Historien om kvinnen bak dekknavnet “Jakob” ble dermed et av flere bidrag til denne delen av motstandshistorien.