Eugenia Kielland var en av mellomkrigstidens ledende litterære kritikere. Hun tilhørte den kulturkonservative fløy og var en skarpskodd og streng kritiker, som ikke nølte med å si sin mening om verk som ikke stemte overens med hennes livssyn. Dette forhindret ikke at hun hadde blikk for den litterære kvaliteten hos diktere hun hadde moralske innvendinger mot.
Kielland var utdannet som lærer og arbeidet ved Olaf Bergs pikeskole 1902–14 og Hegdehaugens skole i Kristiania/Oslo 1915–30. Examen artium tok hun først 1914, 36 år gammel. Rundt 1920 forsøkte hun seg som skjønnlitterær forfatter, men verken diktsamlingen Vildskud (1918) eller novellesamlingen Vor lykke (1921) vitner om særlig talent. Hennes senere litteraturkritiske forfatterskap skaffet henne derimot ry som en av sin tids toneangivende kritikere. Hennes spesiale var den lange resonnerende presentasjonsartikkel, der hun kritisk eller tilsluttende tok for seg et forfatterskap i dets fulle bredde.
1927 ble Eugenia Kielland ansatt som anmelder i Morgenposten og virket her frem til 1963, med ett avbrudd som vikar i Dagbladet 1930. 1934 ble hun hovedkonsulent i Aschehoug forlag, og fem år senere sluttet hun som lærer. Konsulentjobben hadde hun frem til 1960, og hun nøt stor aktelse både i forlag og blant forfattere. Fra 1930 hadde hun litterære kronikker i radioen, og 1938–50 var hun norsk redaktør av Ord och Bild. 1940 ble hun formann for Den norske forfatterforenings Litterære råd. Etter en strid om tildeling av nazistiske stipendmidler fratrådte hun, men vendte senere tilbake som medlem og formann og var aktiv helt opp mot 90-årsalderen.
Det var en sterkt kritisk artikkel om Johan Bojer i Samtiden 1928 som gjorde Eugenia Kielland kjent. Den inngår i Fem essays om moderne norsk litteratur (1929), den første litterære essaysamling av en kvinnelig kritiker. Samlingen rommer for øvrig essays om Olav Duun, Sigrid Undset og Nini Roll Anker, tre diktere som Kielland hadde stor sans for. Både av disse og senere bidrag fremgår det at hun hadde størst sans for diktere med et positivt og oppbyggelig livssyn. Samlingen rommer også et essay om lyrikk, men både her og senere viser hun at hennes styrke som kritiker og fortolker ligger på prosadiktningens område.
1928 var Kielland også bidragsyter til boken Skillelinjen, der kulturradikalismen blir kritisert på nyhumanistisk grunnlag. Kiellands krasseste innlegg mot en kulturradikal dikter er imidlertid essayet om Sigurd Hoel i Samtiden 1934. Her karakteriserer hun Hoel som en dikter preget av misantropi og arroganse og med en tilskueraktig holdning til livet. Det er ikke følelser, men kald fornuft som rår i Hoels litterære verden, preget som den er av det hun kaller en “kullsviertro på intelligensens omnipotens”. Samtidig finner hun i forfatterskapet spor av ideale verdier som hun beklager tilsidesettelsen av. Den sterke kritikk til tross er hun ikke blind for de litterære kvalitetene hos Hoel. Selv om mye er skarpt sett, ligner dette mest en programartikkel, der Kielland formidler sine egne moralske og estetiske normer med Hoels bøker som negativt illustrasjonsmateriale.
Av Kiellands senere arbeider bør særlig fremheves de biografisk anlagte monografiene om Nini Roll Anker, Kristian Elster og Sigurd Christiansen, der det personlige kjennskapet til forfatterne og den innforståtte holdningen til diktverkene gir fremstillingen både liv og dybde.
Eugenia Kielland ble utnevnt til æresmedlem av Norsk Litteraturkritikerlag 1955, og til 100-årsdagen for hennes fødsel utgav kritikerkolleger en vennebok til hennes minne.