Dikter. Foreldre: Kjøpmann Johan Nilsen (oppr. Nilsson) (1859–1957) og Sara-Lisa Pettersson (1864–1940), begge fra Värmland, Sverige. Ugift.

Dikteren Ernst Orvil, som først gjorde seg bemerket som romanforfatter, som hadde sin største offentlige suksess som dramatiker, og som skrev flere særpregede bind med noveller, har likevel kanskje levert det rikeste bidrag til litteraturen ved sin poesi: rundt 1700 dikt, hvorav 1100 ble til etter at dikteren var fylt 70 år. Dertil altså 13 romaner, 12 skuespill og 41 noveller. Legger vi til hans sakprosa i dagspressen, får vi en dikter i alle hovedsjangere.

Det finnes hos Orvil en blanding av lakonisk visdom og verbal intelligens, en sans for humor og tragikk i samme åndedrag, stoisisme og hedonisme bokstavert med en rokokko-aktig stilfornemmelse – kort sagt et unorsk særpreg – som i mangel av annet er blitt kalt “orvilsk”. Noen hevder at store diktere sjelden benytter seg av et sært språk. I Norge skulle Orvil – også dét et navn han har diktet seg – være det lysende unntak.

Adjektivet er kommet til å bety: underfundig, elegant, mangetydig, paradoksal. Et av de mer kjente eksempler er forfatterens svar i en bokkatalog, på hva det verste han visste var: “Det finnes en stjerne i Orion, som har ergret meg i mange år. Om forlaget kunne få den fjernet.”

Ernst Nilsen vokste opp i Kristiania, tok examen artium ved Katedralskolen 1917 og var deretter ingeniørstudent i Trondheim, inntil forfatterkarrieren tok over. Han debuterte under kunstnernavnet Ernst Orvil 1932 med romanen Birger, hvorpå fulgte seks årlige utgivelser i denne sjanger, med unge menneskers samvær og forviklinger som bærende motiv: Menneskebråk og Hvit uro er blant titlene. Etter krigen kom ytterligere fem romaner, fra Synøve selv til Skyer for solen.

Den første etterkrigstiden hadde Orvil suksess på teaterscenen med stykket Rødt lys, som ble oppført 1948 i Trondheim, Bergen og Oslo. I 1950-årene ble Fru Sylvia, Uskyld, Tre kvinner og Invitt til døden satt opp i hovedstaden. Senere fikk han vansker med å få sine dramatiske arbeider realisert på teaterscenen.

Den første novelleboken kom 1950, og i alt ble det 8 samlinger, der ikke minst de senere Balanse, Slyng og Allikevel fremheves av Kjell Heggelund i etterordet til Samlede noveller (1996). Et påfallende drag er at en del av tekstene basert på dialog også er tenkt som dramatiske arbeider. Tittelnovellen i Balanse ble 1977 oppført som hørespill, og boken Reflekser, med undertittel “En novelle i replikker”, grupperer forfatteren blant sine dramatekster.

Orvil skrev dikt fra ungdommen av. Debuten skjedde 1940, med samlingen Bølgeslag. I etterkrigsårene kom flere samlinger, som plasserte Orvil på siden av den gjengse modernismen som da brøt frem: Dette er blidere vers, med en urban tone og en erotisk gjennomstrømning som gir dem en Oslo-tone, velegnet til lørdagsdikt i Dagbladet, illustrert av Hammarlund. Et livsutfoldelsens moralsyn proklameres i det store titteldiktet til Slørene faller, der dikteren belyser sin tese: “Vellystig er verden”:

“Naturen kjenner ingen andre forpliktelser / enn utfoldelsens. Skogens hvite linnéa / har ingen annen ideologi, enn den / å øke sin duftende egenart.”

Et personlig kjærlighetstema kan anes i den følgende samling Lisbet (1957), der livsvandringen peker mot modning og resignasjon: “Han elsket ikke lenger hennes ansikt. / Men de stille brytninger / i hennes nakkehår / gjorde ham ennå varm.”

Utrolig produktiv og nyskapende blir Orvil som poet fra og med samlingen Brekasjer. Det er som om alderen gir denne språk-virtuos en særlig frihet til å sjonglere med identitetsproblematikk og kjærlighetsbestyr, kvantemekanikk og gudsdiskusjon. Verdensgåten er der, verken for å bli bekreftet eller dementert:

“Om vi tror at / verdensrommet har en hensikt? eller mangel / på hensikt? Noen tredje mulighet / kan vi ikke tenke oss.”

Fragmentdikt, den uavbrutte tales poesi, hverdagslighet under evighetens perspektiv, humoristiske innfall, alvor, naturhengivenhet – dette er en poesi (i de 7 samlinger han gav ut på eldre år, og i de 7 han etterlot seg) som også i et internasjonalt perspektiv er original, vital, uforlignelig. Langsomt begynte det å demre for dikterens landsmenn at de hadde en stor poet iblant seg, på hvis gravstein det kunne ha stått:

Vi slentrer mot døden

Og veien vi går

Går over asfalt og mose.

Veiløs er morgenen

Inntil vi står

Bøyd over aftenens rose.

I den offentlige debatt deltok Orvil sporadisk med kronikker, avisinnlegg og enquete-svar angående diktning og teaterkunst, moral og samfunnsdebatt. Et utvalg sakprosa inngår som appendiks i de utgitte samlebindene for dikt og for dramatikk.

    Romaner

  • Birger, 1932
  • Irene, 1933
  • Rita og hennes menn, 1934
  • Birgit slåss, 1935
  • Menneskebråk, 1936
  • Hvit uro, 1937
  • Inspirasjon, 1938
  • Maksimum, 1945
  • Synøve selv, 1946
  • Siri og hennes bror, 1949
  • Leken går videre, 1952
  • Monument, 1956
  • Skyer for solen, 1961

    Skuespill

  • Befrielse, 1948
  • Tre kvinner, 1955
  • Invitt til døden, 1959
  • Skudd under månen, 1961
  • Invitt til lyst, 1966
  • Onkel Ferdinands diamant, 1976
  • Samlede skuespill (red. J. E. Vold), 1997

    Noveller

  • Lekende liv, 1950
  • Røde omriss, 1960
  • Skinnende skygger, 1965
  • Tilstrekkelig, 1969
  • Balanse, 1973
  • Reflekser, 1977
  • Slyng, 1978
  • Allikevel, 1983
  • Samlede noveller (red. J. E. Vold), 1996

    Dikt

  • Bølgeslag, 1940
  • Kommer du til meg, 1947
  • Sol over stupene, 1951
  • Syngende sommer, 1953
  • Slørene faller, 1955
  • Lisbet, 1957
  • Flyktige dager, 1959
  • Farende år, 1962
  • Kontakt, 1964
  • Idyller, 1967
  • Brekasjer, 1970
  • Nok sagt, 1972
  • I og for seg, 1975
  • Nær nok, 1980
  • Forventning, 1981
  • Videre, 1982
  • Gjenstridige dimensjoner, 1984

    Dikt i samleutgaver

  • (alle red. av J. E. Vold) Sommer (dikt 1940–1955), 1990
  • Vandringer (dikt 1955–1970), 1991
  • Brekasjer (dikt 1970–1985), 1992
  • Siste dikt (etterlatte dikt), 1988, 1993
  • Utvalgte dikt, 1998
  • På forventning, dansk utvalg oversatt av Hans Reusch, 1982
  • Vid enfaldens gränser og Mot tillvarons gränser, svensk utvalg ved Görgen Antonsson, 1985 og 1988
  • A. Sandemose: “Ernst Orvil” (om romanen Maksimum), i Dikteren og temaet, 1973
  • P. Houm: “Dybdepsykologi og annen sjelegranskning”, i Norges litteratur. Fra 1914 til 1950-årene, 1976
  • J. F. Grøgaard m.fl. (red.): Ernst Orvil. En bok til 80-årsdagen, 1978
  • T. Moseng: “Ernst Orvils dikteriske visjon – et liv i 'etisk vellyst'”, i R. N. Nettum (red.): I diktningens brennpunkt, 1982
  • HEH 1984
  • J. E. Vold: Etterblikk. Ernst Orvil, poet, 1995
  • K. Heggelund: “En slags ensomhet”, etterord til Samlede noveller, 1996
  • K. Heggelund: “Skuespillforfatteren Ernst Orvil”, etterord til Samlede skuespill, 1997
  • E. Stueland: “Om spørsmål og svar og noe midt imellom”, i Vagant nr. 2/1999