Ernest Rude var en av de store personlighetene i norsk fotografi fra århudreskiftet og frem til sin død 1948. Han var med og stiftet Norges Fotografforbund, der han var formann 1912–27, den såkalte “gullalderen” i norsk portrettfotografi. Med sine utallige “mesterkurs”, sitt mangeårige formannskap i Oslos prøvenevnd og andre organisatoriske verv hadde han avgjørende påvirkning på datidens fotografi. Hans portretter satte den standarden andre fotografer målte seg mot.
Rude begynte tidlig i lære hos faren Christoffer Gade Rude, en meget dyktig og innflytelserik fotograf, som bl.a. var viseformann i Fotografforbundet 1898. Etter oppvekst og læretid i familiens atelier i Drammen reiste Rude ut for å lære bl.a. hos Dahllöff i Stockholm og ved flere større atelier i Tyskland.
Etter læretiden gikk han inn i farens firma og ble raskt bestyrer av filialen i Kristiania. 1907 gikk han i kompaniskap med en annen av datidens store fotografer, den to år eldre Frederik Hilfling-Rasmussen. De fikk snart en stor og velansett kundekrets. Men allerede 1910 brøt Hilfling-Rasmussen opp og flyttet til Trondheim, og Rude drev deretter det velrenommerte firmaet alene.
På landsmøtet i Norges Fotografforbund i Kristiania 1912 ble Rude valgt til formann, et verv han skulle komme til å inneha i 15 år. Han etterfulgte storheter som Severin Worm-Petersen og Anders Beer Wilse. I Rudes formannstid gjennomgikk foreningen store endringer og ble det viktigste redskapet i arbeidet med å profesjonalisere fotografyrket. Dette var mulig på grunn av den sterke stillingen yrkesgruppen etter hvert hadde fått i samfunnet. Mens man 1875 fant én fotograf per 9000 innbyggere, var forholdstallet 1910 én fotograf per 3000 innbyggere, et forholdstall som holdt seg ut mellomkrigstiden. Inntektsmessig plasserte fotografene seg høyt i forhold til andre håndverksfag. Fotografenes juridiske vern var også blitt styrket ved den nye fotoloven av 1909.
Det var Rudes mening at “vårt fag er mer kunst enn håndverk”, og på det grunnlag arbeidet han med å fremme en særlov for fotografene. Da dette ble avslått, ble faget lagt inn under håndverksloven. Fotografforbundet arbeidet også med å bedre fotografutdannelsen. Flere tiltak ble gjennomført, bl.a. Rudes egne mesterkurs. Disse endringene førte til en kraftig utvikling i retning av profesjonalisering, og Rude var hoveddrivkraften.
Som fotograf utmerket Rude seg i første rekke som portrettfotograf. Hans faglige dyktighet gjorde at hans portretter på sitt beste har en sjelden nærhet og autoritet. Dette er spesielt tydelig i hans portretter av landets fremste personligheter. Rude søkte gjennom hele sitt virke både i motivbehandlingen og rent teknisk å finne nye uttrykksformer. Dette personlige “drivet”, kombinert med sjeldne pedagogiske evner, bidrog nok sterkt til at hans mesterkurs ble skjellsettende opplevelser for deltakerne.
Rude var også i en årrekke formann både i Oslos prøvenevnd og i Oslo Fotograflaug. I sin nekrolog skrev en annen av samtidens store fotografer, Hans Jonsrud, bl.a.: “Det var alltid preg av størrelse over Rude. Over hans skikkelse, i hans vesen.”
Rude mottok en rekke gull- og sølvmedaljer for sine fotografier i så vel nasjonale som internasjonale konkurranser. For sitt virke ble han æresmedlem av Norges Fotografforbund 1946, av Dansk Fotografforening og Svenska Fotografernas Förbund, samt ridder av den danske Dannebrogordenen 1925. Etter hans død ble atelieret overtatt av Andreas Thorsrud, som hadde vært hans kompanjong fra 1943. Oslo Bymuseum har store deler av firmaets arkiv.
Rudes sønn, Rolf Rude (1899–1971), var en anerkjent maler og grafiker, bl.a. representert i Nasjonalgalleriet i Oslo. Han var aktiv i foreningen Kunst i skolen (formann 1948–53), Norske grafikere (formann 1953–64), Bildende Kunstneres Styre (formann 1964–67) samt Nordisk grafikunion (formann 1956–64).