Forfatter. Foreldre: Dyrlege Karl Winsnes (f. 1860) og Ragnhild Alida Øhrn (f. 1862). Ugift.

Erling Winsnes var en særpreget politisk tenker som vakte betydelig oppsikt i mellomkrigstiden. I sine tidlige studieår ble han oppfattet som sosialist og radikaler – på et darwinistisk grunnlag som han aldri forlot. Senere beveget han seg langt til høyre. Å sette ham i en bestemt politisk bås er likevel ikke så lett. Han utgav en rekke bøker og skrifter av ulike slag og vekslende kvalitet, men fremfor alt var han en eventyrer, en rabulist og prosjektmaker, hvis liv påkaller vel så stor interesse som hans noe diffuse forfatterskap.

Winsnes tok examen artium på Aars og Voss' skole 1911, drog deretter til sjøs og kom bl.a. til Argentina. 1914 begynte han å studere sosialøkonomi. Han var en meget aktiv studentpolitiker, så studiene kom i annen rekke, og da han gikk opp til eksamen 1919, strøk han med glans. I flere perioder satt han i Studentersamfundets styre, i en periode var han også formann. 1916–17 var han redaktør av studenttidsskriftet Minerva. I denne perioden var han med i en radikal vennekrets av studenter, sammen med bl.a. Helge Krog og Sigurd Hoel.

I sine tidlige studieår var Winsnes antimilitarist og gikk hardt ut mot streikebrytere, som han truet med giljotinen. Han forsvarte også den russiske revolusjon. Samtidig var han antifeminist på sin hals, og våren 1916 gjorde han seg herostratisk berømt med foredraget Mennesket og kvinnen, der han hevdet at kvinnene manglet ånd og fortsatt befant seg på huleboerstadiet. Ethvert forsøk på å gjøre dem likeverdige med menn var dømt til å mislykkes, hevdet han til stor forargelse fra Studentersamfundets talerstol.

1919 utgav Winsnes Til en ukjendt Gud, en bok som er gjennomsyret av darwinistisk tankegang og vakte betydelig oppsikt. Året etter drog han til Mexico, der han oppholdt seg i fire år og bl.a. var ansatt som sekretær i den norske legasjon. Et lengre opphold i fjellene kan ha bidratt til ideen om at studentene burde gjøre kroppsarbeid før de begynte på studiene – en idé han forfektet med stor styrke da han vendte tilbake til Norge. Hans sympati for reaksjonære politiske strømninger kom fra nå av stadig klarere til uttrykk. 1925–26 var han medarbeider i Norges Fremtid, som Fedrelandslaget utgav, og 1927–28 var han medredaktør i Nationalfascisten.

1928 ble Winsnes redaktør av bondepartiavisen Romerike, men høsten samme år forlot han landet på nytt på grunn av en lungesykdom. I de neste seks år oppholdt han seg i Frankrike, Italia og Spania, hvor han satte i gang en rekke prosjekter, bl.a. hotelldrift og fabrikasjon av ost og hermetikk, samtidig som han sendte artikler hjem. Sykdommen ble han imidlertid ikke kvitt. Etter å ha tilbrakt et års tid i Norge drog han til München for å la seg operere, men døde kort tid etter på grunn av komplikasjoner etter operasjonen.

I sin andre bok, Økelæren. Socialøkonomien som samfundsonde, argumenterte han for en teori som gikk ut på at det ikke var forbruket som var økonomiens drivkraft, men en indre vilje hos sterke og driftige forretningsmenn til å skape verdier ut over seg selv. Et tilsvarende individualistisk og darwinistisk syn, tilsatt en kraftpatriotisk nasjonal ideologi og en tro på en særlig norsk religion, gav han uttrykk for i Den neste stat 1924. Veien vi ikke gaar fra 1926 er et innlegg for Nasjonal arbeidshjelp og Strandhugg fra 1928 en samling essays, artikler og foredrag. Winsnes forsøkte seg også, uten særlig hell, som skjønnlitterær forfatter med romanen Sagadagen gryr, som er delvis selvbiografisk.

  • Til en ukjent Gud. Slegternes vekst, blomstring og undergang, 1919
  • Økelæren. Socialøkonomien som samfundsonde, 1921
  • Den neste stat, 1924
  • Veien vi ikke gaar, 1926
  • Strandhugg, 1928
  • Sagadagen gryr, roman, 1934
  • Stud. 1911, 1936
  • T. Strand: “Vår vei heter nordveien, Norge –”. En bok om Erling Winsnes, 1945
  • H. Krog, S. Hoel og S. Winsnes (red.): Av og om E. W., 1955
  • A. S. Svendsen: biografi i NBL1, bd. 19, 1983