Arkitekt. Foreldre: Lærer Hans Olaf Lund Viksjø (1880–1953) og Johanna Elisabeth Larsson (1881–1978). Gift med Christmar (“Kiss”) Ovesen (6.5.1912–), datter av fanejunker Christian Ovesen (1872–1948) og Mathilde Juliane Ingebrigtsen (1877–1968).

Erling Viksjø var en av de viktigste og mest brukte arkitektene i 1950- og 1960-årene, særlig kjent for sine monumentale kontorbygninger. Noen av hans mest kjente verker er Regjeringsbygningen, Bakkehaugen kirke, Norsk Hydros hovedkvarter, og Elkemhuset, alle i Oslo, og Bergen rådhus.

Viksjø tok examen artium ved Trondheim katedralskole 1930. Deretter studerte han ved arkitektlinjen på Norges tekniske høgskole (NTH) og tok diplom 1935. Hans kull var blant de første studentene ved NTH som fikk en modernistisk rettet arkitekturundervisning. Viksjø var i en kortere tid etter endt utdannelse assistent hos arkitekt Sverre Aasland i Oslo. 1936 ble han ansatt ved arkitekt Ove Bangs kontor. Samme år giftet han seg med Kiss Ovesen. Etter Ove Bangs død 1942 overtok Viksjø praksisen sammen med Sofus Hougen og Odd Borgrud Pedersen. Kompaniskapet ble oppløst 1946. Erling Viksjø startet da sin egen praksis, som fra 1967 ble drevet under navnet Viksjø arkitekter as. Firmaet er fremdeles i drift under ledelse av sønnen Per Viksjø.

Fra 20. april 1944 til frigjøringen satt Erling Viksjø på Grini. På arkitektkontoret der traff han flere av sine senere samarbeidspartnere. Viksjø var tidlig opptatt av å utvikle en byggemetode i betong som gjorde overflatebehandling som puss og maling overflødig. Sammen med sivilingeniør Sverre Jystad fikk han 1955 internasjonal patent på en byggemetode kalt Naturbetong, der betong tilsatt elvegrus ble sandblåst for å gi en bestandig og vakker overflate. Graden av sandblåsing og kontrastene mellom ubehandlet og sandblåst betong kan gi forskjellig overflatekarakter. Ved å la kunstnere bruke sandblåsing som kunstnerisk uttrykksform ønsket Viksjø å integrere kunsten i arkitekturen. Den kunstneren som er mest kjent for å bruke denne metoden, er Carl Nesjar, blant annet gjennom et 17 år langt samarbeid med Pablo Picasso.

Utbyggingen av regjeringskvartalet fra 1950-årene av var Erling Viksjøs første store oppdrag etter at han startet eget kontor. Her fikk han vist sin evne til å kombinere førsteklasses betongkonstruksjon med arkitektur av internasjonal klasse, i det som av mange blir regnet som hans hovedverk. Bygningens integrerte kunstneriske utsmykking var ved Carl Nesjar, Inger Sitter, Kai Fjell, Odd Tandberg, Tore Haaland og Pablo Picasso.

Tomtevalget medførte riving av flere av landets viktigste empirebygninger: Militærhospitalet fra 1807 av Christian Collett, Fødselsstiftelsen fra 1829 og Rikshospitalet fra 1842 av Christian Heinrich Grosch. Utbyggingen av regjeringskontorene førte derfor til den første virkelig store vernedebatten i etterkrigstidens Norge. Viksjø tegnet, med bakgrunn i denne debatten, et utbyggingsforslag der de eldre bygningene ville bli bevart, men dette ble forkastet av byggekomiteen.

Et av Viksjøs mest poetiske byggverk er Bakkehaugen kirke, som stod ferdig 1959. Kunstneren Kai Fjell stod for bygningens unike utsmykking. Norsk Hydros daværende hovedkvarter i Bygdøy allé fra 1963 er et av Oslos mest markante og vellykkede høyhusprosjekter, et av de få Viksjø fikk fullført helt etter planen.

Erling Viksjø fikk Sundts premie 1950–52 for Snippen borettslag og Betongtavlen for Bakkehaugen kirke 1961 og for Tromsøbrua 1963. Han var visepresident i Norske Arkitekters Landsforbund 1960–62.

Viksjø arbeidet i et formspråk som var en videreutvikling av 1930-årenes funksjonalisme. Hans arkitektur er kjennetegnet av de store grep, med bygningsvolumer i betong satt inn i bylandskapet som autonome enheter. De fleste av hans større bygninger er bygd på åpne tomter, som er kommet frem ved å rive den eksisterende bebyggelsen. Det var den skulpturelle kvaliteten ved slike byggeoppgaver som appellerte til Viksjø.

Viksjø var en arkitekt av internasjonalt kaliber. Han døde uventet 2. desember 1971, på høyden av sin karriere. Hans markante arkitektur har preget flere av våre byer og er typisk for den fremtidsoptimistiske tidsånden i 1950- og 1960-årene.

    Skriftlige arbeider

  • Fasadebetong?, i Byggekunst 1951, s. 58–60
  • Hybelhus for stortingsmenn, ibid. 1954, s. 141–145
  • Det nye regjeringsbygget, ibid. 1959, s. 3–5
  • Det Nord-Norske Student- og Elevhjem i Oslo, ibid. 1961, s. 167–173
  • Norsk Hydro, Administrasjonsbygg i Oslo, ibid. 1963, s. 182–188
  • Elkemhuset, ibid. 1966, s. 22–28
  • Administrasjonsbygning. Standard Telefon og Kabelfabrikk A/S, ibid. 1968, s. 98–101
  • Naturbetong – et nytt byggemateriale, u.å
  • Viksjøs arkiv, Norsk Arkitekturmuseum, Nasjonalmuseet, Oslo

    Oppførte byggverk (et utvalg)

  • Snippen, Luftfartsverkets byggelag, Hovseter, Oslo, 1946–52
  • Regjeringsbygningen, Oslo, 1946–59
  • Fiskerifagskolen, Honningsvåg, 1950–56
  • Marmorberget borettslag, Lambertseter, Oslo, 1952–54
  • Hangarer, Bodø og Ørland flystasjon, 1952–56
  • Nord-Norsk Student og Elevhjem, Oslo, 1953–60
  • Bakkehaugen kirke, Oslo, 1955–59
  • Oslo Helseråd, St. Olavs plass, Oslo, 1956–69
  • Y-blokken, Regjeringskvartalet, Oslo, 1956–70
  • Kanalbroen, Tønsberg, 1957
  • Nordseter fjellkirke, Lillehammer, 1958–64
  • Norsk Hydro, Bygdøy Allé 2, Oslo, 1960–63
  • Elkemhuset, Middelthuns gate 27, Oslo, 1960–65
  • Tromsøbrua, Tromsø, 1963
  • Kino og kunstsamlingen, Lillehammer, 1963
  • Rådhus, Bergen, 1968–74
  • Erling Viksjøs egne artikler (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • Stud. 1930, 1955
  • C. Nesjar: “Kunst i betong”, i Byggekunst 1959, s. 19–21
  • P. Anker og C. Norberg-Schulz: Kunst i betong, 1965
  • HEH 1968
  • H. Heiberg: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
  • T. M. Indahl: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • Arkitekt Erling Viksjø (utstillingskatalog), 1999
  • intervjuer med familien og kolleger 1999