Faktaboks

Erling Storrusten
Født
28. september 1923, Tretten i Øyer, Oppland
Død
10. juni 2018
Virke
Reiselivsmann
Familie
Foreldre: Understasjonsmester Jakob Larsen (1895–1968) og Oline Haugen (1898–1978). Gift 1950 med adjunkt Aase-Berit Grindal (1925–2022), datter av disponent Halle Grindal (1888–1952) og Solveig Jørgensen (1899–1984).
Erling Storrusten

Foto 1979

Erling Storrusten
Av /NTB Scanpix ※.

Erling Storrusten er en sentral skikkelse i norsk reiseliv. Han var administrerende direktør i Landslaget for Reiselivet i Norge 1963–70 og direktør i Norges Automobil-Forbund 1971–86.

Han vokste opp på daværende Brennhaug stasjon på Dovre, der faren var ansatt, men valgte ikke å følge farens skinnegang, og 1943 tok han examen artium på Lillehammer skole.

Under den annen verdenskrig kom gymnasiasten Storrusten snart med i arbeidet med illegale aviser. 1942 ble han kurér i Milorg – han syklet og gikk på ski i Milorg-distrikt 23, Lillehammer og Gudbrandsdalen. Høsten 1944 ble det tyske hovedkvarteret for 360 000 mann flyttet fra Rovaniemi til Lillehammer. De rekvirerte Lillehammer Turisthotell og 20 boliger rundt dette, og sperret av hele området. Det var da Storrusten gikk over til militær etterretning, og hans lokalkjennskap kom til sin rett. Han tok seg inn i de avsperrede områdene og “surret rundt i anorakk og nickers og beksømstøvler og hostet og harket og så dum ut; jeg har alltid hatt nytte av å se dum ut ...” har han fortalt i et intervju. Utstyrt med en pose kokte poteter, som han lot som han ville bytte med russiske krigsfanger, kartla han hele området. Han fant ut hvor bunkerser ble bygd og hvor fienden hadde sine posisjoner. Byingeniørkontoret hjalp til å tegne posisjonene inn på kart, som så gikk til de allierte med kurérpost – eller over radio når det var ilmeldinger. Mars 1945 måtte han legge ut på en dramatisk flukt på ski til Sverige, og derfra ble han straks sendt videre med fly til Storbritannia.

1945–46 var Storrusten ansatt i Norges Luftfartsstyre på Fornebu, og 1946–48 arbeidet han med booking og planlegging i DNL, Det Norske Luftfartsselskap. 1949–50 var han bookingsjef i DNL og Europeiske SAS i København, så ved hovedkontoret for SAS i Stockholm 1951–53. Fra 1954 til 1957 var han sjef for salgstrening samme sted og fra 1958 distriktssjef for SAS Egypt og Libya. Han gikk inn som kontorsjef i Landslaget for Reiselivet 1960, og tre år senere ble han direktør.

Da Storrusten tiltrådte som direktør i NAF 1971, hadde forbundet vel 200 000 medlemmer. 1979 var tallet doblet, og da han gikk av som direktør 1984, viste fasiten 482 000 medlemmer. Da fikk han en “gave fra himmelen” – han ble redaktør for NAFs Veibok.

Nøkkelordene for NAFs suksess som en av landets største medlemsorganisasjoner er, ifølge Storrusten, at organisasjonen er landsomfattende, usnobbet og bred. En videre forklaring ligger i utviklingen av mobiliteten og bilismen etter at rasjoneringen på biler ble opphevet 1960, og ikke minst i at NAF klarte å finne frem til de produkter og tjenester bileierne ville ha: service når det gjelder driftssikkerhet, og service på veien – altså veitjeneste i bred forstand, Veiboken inkludert. Forbrukertjenesten, som var helt ny i 1970-årene, omfattet alt bilen brakte med seg av forbruk og derav økonomi. NAF utviklet kompetanse og slagkraft som forbrukerorganisasjon i disse årene.

Storrusten har personlig et avslappet forhold til bil, og lærte seg tidlig til å oppfatte bilen som en nyttegjenstad som tok ham fra punkt A til B på det tidspunkt han selv ønsket det.

Verker

  • Red. NAF veibok, 1992, 1997
  • Hurtigruten. Verdens vakreste sjøreise, Tromsø 1994
  • red. NAF turforslag i Norge og Sverige, 1999

Kilder og litteratur

  • Stud. 1943, 1968
  • HEH, 1979 og senere utg.
  • opplysninger fra den biograferte