Jurist. Foreldre: Lektor Johan Sandene (1885–1945) og Jensine Sæther (1887–1981). Gift 1949 med Erna Harbitz Torstenson (4.7.1920–25.7.1986), datter av sorenskriver Bjarne Torstenson (1882–1949) og Hjørdis Fosterud (1884–1980); samboer 1988–2004 med medisinsk laboratorieingeniør Audrey Ree (30.10.1927–), datter av lege John Meredith-Owens (1887–1959) og fysioterapeut Asta Paulsen (1889–1967).

Erling Sandene var et av de store juristnavnene i etterkrigstiden. Da han ble justitiarius i Høyesterett 1984, etter virke i sentral- og lokaladministrasjonen og i kontroll med forvaltningen, bar han med seg en bred erfaring om statens virksomhet, om distriktenes forhold og om de enkelte borgeres situasjon og behov.

Sandene vokste opp i Bærum. Han tok examen artium 1940 og fullførte jusstudiene 1943, på så kort tid at det gikk frasagn om det. Under den annen verdenskrig var han aktiv i motstandsbevegelsen. Rett etter frigjøringen 1945 begynte han som dommerfullmektig på Eidsvoll, hvor han havnet midt oppe i landssvikoppgjøret – et arbeid som måtte gjøres, men med mange tragiske skjebner, har han senere uttalt. 1946 ble han ansatt i Justisdepartementet, hvor han gjennom mange år var en høyt skattet medarbeider og leder, til slutt ekspedisjonssjef. Han utmerket seg med sine store faglige kunnskaper og sitt effektive og grundige arbeid, og var med i en rekke lovutvalg.

Mens de fleste toppjurister fulgte karriereveien i hovedstaden, brøt Sandene opp og ble fylkesmann i Møre og Romsdal 1966, hvor han var til han ble dommer i Høyesterett 1972. Posisjonen som fylkesmann gav ham dyp innsikt i arbeidet i distriktene og i forholdet mellom lokal- og sentraladministrasjonen. Mang en gang måtte han ta turen til hovedstaden og tale fylkets sak. Folket og naturen i fylket gjorde tiden her til rike år i hans liv.

Stortinget valgte 1973 Sandene som landets annen sivilombudsmann. Som ombudsmann utfoldet han seg med stor kraft. Særlig er det grunn til å nevne den kritikk han rundt 1980 fremsatte mot Landbruksdepartementets avslagspraksis i saker etter jordloven, konsesjonsloven og odelsloven. På bakgrunn av klagesakene foretok han 1981 på eget initiativ undersøkelser av departementets praksis i delingssaker og bopliktssaker. Stortingets justiskomité gav ham medhold i hans kritikk og fant det uheldig at departementet ikke hadde fulgt opp ombudsmannens uttalelser. Statsråden måtte bøye seg og erklære at det måtte være et mål for departementet å innrette seg slik at det ikke foranlediget kritikk fra ombudsmannen.

Sandene fikk den ledende posisjon i norsk rettsliv da han ble utnevnt til justitiarius i Høyesterett 1984. Han ledet rettens arbeid i en tid da presset mot domstolene i mengden og kompleksiteten av saker økte. Sandene fremhevet ved flere anledninger betydningen for rettslivet av de store endringer i samfunnslivet – næringsvirksomhet, ressursforvaltning, individrettigheter i strafferett, forvaltning og arbeidsrett – og betydningen av endringer i moral og etikk. Han ønsket at Høyesterett i større grad burde konsentrere seg om å trekke opp de prinsipielle retningslinjer for rettslivet og startet arbeidet for å få tilpasset prosessystemet til dette. Et gjennomgangstema i hans virke, både i domstolene og i forholdet til forvaltningen, var å øke tempoet i saksbehandlingen, ut fra det allmenne syn som er uttrykt i ordene: “Justice delayed is justice denied.”

Da justitiarius Sandene fratrådte 1991, var hans gaveønske karakteristisk nok et par nye joggesko. En så sprek høyesterettsjustitiarius hadde landet ikke hatt tidligere. Han har løpt maraton en rekke ganger og er kjent som en hardhaus i skisporet – glad i fjell, skog og mark. Det gav styrke til arbeidet, og mange ganger kunne han fortelle at på det høydedraget eller ved det vannet fant han løsningen eller ledetråden til løsningen av en sak.

Sportsånden og sportsgleden gikk hånd i hånd med den store arbeidsglede og arbeidskapasitet som særpreget Sandene i alt hans virke. Han var opptatt av det vesentlige i sakene – ting som betyr noe for borgerne og samfunnet – med et praktisk grep på problemstillingene. Erling Sandene satte klare og sterke spor etter seg i det juridiske landskap i etterkrigstiden.

Erling Sandene ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1982.

  • Norsk arverett, 3. utg. 1959 (1. utg. ved R. Knoph)
  • Oreigningsloven. Lov om oreigning av fast eigedom av 23. oktober 1959, med kommentar av E. Sandene, 1962
  • HEH, flere utg.
  • Stud. 1940, 1965
  • Årsmelding fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen, 1980, 1981 og 1982
  • Innstilling til Stortinget nr. 235, 1980–81, s. 2
  • Stort.forh. 1980–81, s. 3380–3391
  • Norsk Retstidende 1991, s. 466f
  • Maleri av Bjørn Tvedt, 1972; Fylkeshuset i Molde, Møre og Romsdal
  • Maleri av Halvdan Ljøsne, 1990–91; Høyesterett, Oslo