Faktaboks

Erling Norvik
Erling Esbensen Norvik
Født
9. april 1928, Vadsø, Finnmark
Død
31. desember 1998, Oslo
Virke
Journalist og politiker
Familie
Foreldre: Skattefogd og stortingsrepresentant Erling Johannes Norvik (1899–1964) og Mosse Esbensen (1896–1970). Gift 1) 1950 med Marion Oline Sætermo (9.6.1930–), datter av veioppsynsmann Oliver Sætermo (1896–1969) og Borghild Olsen, ekteskapet oppløst; 2) med Kate (21.9.1946–). Fetter av Harald Norvik (1946–).
Erling Norvik

Foto 1984

Erling Norvik
Av /NTB Scanpix ※.
Erling Norvik
Av /Stortingsarkivet.

Erling Norvik huskes best som mannen bak “Høyre-bølgen”. I løpet av sin lange politiske karriere ble han kjent som en meget populær politiker, med et vel utviklet velgertekke og en sjelden evne til å oppnå kontakt med sine medmennesker. Han personifiserte Høyre, gjorde det til et moderne folkeparti, men understreket selv at grunnlaget for hans partipolitiske suksess var et nært samarbeid med gode kolleger, først og fremst tidligere statsminister Kåre Willoch og tidligere generalsekretær i Høyre Fridtjov Clemet.

Norvik vokste opp i Vadsø, men flyttet til Oslo 1943 og tok examen artium ved Kristelig Gymnasium 1946. 1947 vendte han tilbake til sitt kjære Finnmark, og allerede året etter var det klart for hans første redaktørjobb. 20 år gammel tiltrådte han som redaktør i Finnmark Tidende, starten på en pressekarriere som førte ham til flere av fylkets aviser.

Det var imidlertid som Høyre-politiker Erling Norvik skulle bli mest kjent. Han var medlem av Vadsø bystyre 1955–59 og av Hammerfest bystyre 1959–63. 1957 ble han ansatt som sekretær i fylkespartiet i Finnmark, en stilling han hadde til 1961, da han ble innvalgt på Stortinget. Han overtok Høyre-mandatet etter sin far, som var stortingsrepresentant fra 1950.

Erling Norvik satt på Stortinget i tre perioder, frem til 1973, men han la aldri skjul på at Stortinget ikke var den politiske arena han trivdes best på. Hans krav til handling og hans rastløse personlighet gjorde at han likte seg langt bedre ute blant folk enn i stortingssalen, hvor han mente arbeidet var for tungrodd.

1974 overtok Norvik som formann i Høyre etter Kåre Willoch. Hans første formannsperiode varte til 1980, men han kom tilbake og tok en ny periode 1984–86. I sine formannsperioder reiste Norvik over det ganske land og pleiet partiorganisasjonen med utallige store og små møter. Han var i sitt ess når han fikk reise og møte velgerne.

Det var Jo Benkow som overtok etter Norvik 1980 og som også måtte vike til side da Norvik ble relansert av sterke krefter i partiet 1984. Partiorganisasjonen ønsket “egen” formann, ikke en som måtte dele sin tid mellom partiarbeidet og Stortinget.

Stortingsvalget 1981 ble bekreftelsen på “Høyre-bølgen”. Partiet gjorde et brakvalg, fikk representanter fra alle fylker og 31,8 prosent av stemmene. Kåre Willoch var den opplagte statsministerkandidat for de ikke-sosialistiske partier, men synet på abort gjorde at Kristelig Folkeparti ikke ville gå med i regjeringen. Dermed var det klart for en “ren” Høyre-regjering, og det var mer enn alminnelig antatt at Erling Norvik kunne velge hvilken statsrådspost han måtte ønske.

Norvik takket nei. Han ville ikke inn i regjeringen, men mente at han kunne gjøre en bedre innsats for sine politiske merkesaker i en friere stilling. Willoch godtok Norviks ønske om å bli statssekretær ved statsministerens kontor med ansvar for presse- og informasjonsarbeid. Denne stillingen hadde Norvik til han 1984 igjen ble valgt til Høyre-leder, og han skjøttet den på en måte som gav ham omtalen “uoffisiell visestatsminister”.

Norvik var ikke den ideologisk sterkt profilerte politikeren. Han snakket mindre om systemer og mer om mennesker. Han definerte Høyre som et moderat sentrumsparti og maktet å forene by og bygd i partiet. “Bunads-Høgre” ble et begrep, samtidig som Norvik ble respektert av de tradisjonelle byvelgerne. I løpet av hans formannsperiode ble det stiftet Høyre-lag i alle landets kommuner.

Politisk ble det gjort flere forsøk på å fremheve Norvik som mindre prinsipiell enn sine nærmeste medarbeidere og med en lysere blåfarge i sitt politiske engasjement. Men i sine hjertesaker, fiskeri, industri, skatt og skole var han helt på linje med de ledende strømninger i partiet. Likevel, når han snakket om vekst, fremhevet han behovet for vekst som grunnlag for fordeling på en måte som ble oppfattet som nye Høyre-toner.

1986 ble Erling Norvik utnevnt til fylkesmann i Østfold, et embete han innehadde til 1998, like før han døde.

Verker

  • Hiv dokker i kalosjan (sm.m. T. Svabø), 1990

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg.
  • Nordby, bd. 1, 1985