Erling Grønland var menighetsprest og billedhugger. Hans virke spente fra kneipene på Vaterland til bygdeungdommen på Romerike. Han ble en samlingsfigur under kirkestriden i 1920-årene.
Grønland kom fra svært enkle kår i Enebakk. Faren var lærer og legpredikant, og slik fikk gutten interesse for boken. Men som eldst av ti søsken måtte han slite hardt. Han laget tusen fyrstikker om dagen på akkord ved Jølsen-fabrikken, snekret for naboene, arbeidet som blikkenslager, skomaker og bøkker, og bar seg skakk på mindre søsken. Men han hadde en drøm om å bli prest. Som 16-åring fikk han begynne ved en av Kristianias “studentfabrikker”, Maribogadens Latin- og Realskole. Han tok examen artium 1879 og studerte deretter teologi ved universitetet i Kristiania, ble cand.theol. 1884 og tok praktikum året etter. Studietiden ble brukt mer på å tjene til livsopphold enn til studier.
Sin prestetjeneste startet Grønland 1885 som personellkapellan i Hol i Hallingdal. 1886–96 var han personellkapellan i Ullensaker på Romerike og deretter i et knapt år konstituert sogneprest samme sted. 1890 døde hans første kone fra ham og deres to år gamle sønn, og han giftet seg igjen 1893 med en dansk prestedatter.
Etter ti års prestetjeneste var Grønland utslitt og drømte om å få utfolde sine kunstneriske evner som billedhugger. Han hadde jevnlig arbeidet ved Mathias Skeibroks atelier, hvor han var blitt godt kjent med den unge Gustav Vigeland. 1897 reiste han til Danmark, hvor hans første store skulptur, Længsel – over de høie fjelle, ble til. Den viste en ung gutt som skuet lengselsfullt utover, og skulpturen fikk mye ros av danske eksperter. Kunstverkets møte med norsk jord 1898 ble hardt. Bryggesjauerne mistet kassen i bakken fra stor høyde, og skulpturen gikk i tusen knas, i likhet med Grønlands kunstneriske karriere. Han fortsatte riktignok å forme mindre arbeider; mest kjent er hans portrettrelieff av Hans Nielsen Hauge. 1903 var han medlem av juryen for skulptur ved Statens høstutstilling.
Grønland bestyrte Holmestrand sognekall våren 1898 og var deretter kallskapellan i Ås i halvannet år. 1900 ble han håndplukket av stiftsprost Gustav Jensen til å bli “lasaronprest” i Vaterlandskirken. Dette var den første småkirken i Kristiania, plassert i det usleste arbeiderstrøk som en del av bymisjonens arbeid. Grønland var svært godt egnet til denne tjenesten, og han ivret for både kristen vekkelse og sosial velferd. 1901 holdt han et foredrag i Norges kristelige Studenterforbund om “kristelig socialisme”, og han oppfordret studentene til å støtte småkirkesaken, hjelpe til med søndagsskole og ungdomsforening, og ta turen hver søndag morgen for å dele ut Søndagshilsen, landets første menighetsblad, til de mange trange og fattige hjem i Vaterland. Blant studentene var Eivind Berggrav, som ble satt til å være søndagsskolelærer.
Fra 1904 var Grønland tilbake på Romerike, først som residerende kapellan i Ullensaker frem til 1908, deretter som lærer ved Eidsvoll folkehøyskole til 1913 og 1913–19 som sogneprest i Ullensaker. På folkehøyskolen fikk han Eivind Berggrav som kollega, og de to bevarte et varmt vennskap livet ut. I de årene Berggrav var redaktør av Kirke og Kultur, skrev Grønland en rekke små artikler og bokmeldinger. Kathrine Berggrav beskrev Erling Grønland som allsidig og frisinnet. Han kunne svinge seg i dansen på ballet og etterpå avslutte med andakt.
Grønland markerte seg sterkt under en større teologisk debatt om konfirmasjonen i de første år av 1900-tallet. Problemet var både konfirmasjonstvangen og den nære kobling mellom konfirmasjon og nattverd. Grønland hevdet at konfirmasjonen ikke var et løfte, men dåpsundervisning og en velsignelse som gis de unge i menighetens forsamling. Han møtte mye motstand, men hans syn vant frem.
1919 tiltrådte Grønland som sogneprest i Trefoldighetskirken i Kristiania. Her ble han et samlingspunkt for de sentrumsvennlige i prestestanden. Han mislikte kirkestriden, og ønsket å tilby et samlingssted for broderlig samtale mellom radikale og konservative prester. 1920 stiftet han Norske Presters Kirkelige Samling. Men arbeidet tok på, og etter hvert sviktet også helsen; skjelvende preget av sykdom holdt han sin avskjedspreken 1925.
Erling Grønland var av haugiansk slekt, og Hans Nielsen Hauge var hans store forbilde. Han ønsket å være både en troens og en handlingens mann. Grønland har formet ettertidens bilde av Hauge, gjennom sitt relieff og gjennom de ord han risset under portrettet: “Jeg har svoret Guds Aand Lydighed og Han har hjulpet mig til at blive mit Forsæt tro.”