Erling Eide var leder for Det norske Skogforsøksvesen i 35 år og gjorde en banebrytende innsats for utviklingen av norsk skogproduksjon.
Eide vokste opp i Bergen og tok examen artium 1908. Deretter var han skogbrukslærling i to år før han tok eksamen på skogbruksavdelingen ved Norges landbrukshøgskole (NLH) 1913. Etter en kortere tids ansettelse ved et trelastbruk i Son og et vikariat som assistent i botanikk ved NLH 1914–15 var han assistent i Landbruksdepartementets Skogkontor 1915–17 og skogassistent i Hedmark og lærer ved Jønsberg landsbruksskole 1917–18. Han ble ansatt som assistent ved Det norske Skogforsøksvesen 1918 og var leder der 1921–56. Fra 1936 hadde han tittel av professor.
Det hadde siden begynnelsen av 1900-tallet vært en sterk diskusjon om skogene ble for hardt hogd eller ikke. Agnar Barth skrev 1916 en artikkel med den talende tittelen “Norges skoger med stormskritt mot undergangen”. Den gang var forholdene i skogbruket ganske forskjellig fra forholdene i dag. Dimensjonshugst og plukkhugst var vanlige hugstformer, som bl.a. førte til at skogen ikke ble forynget i så stor grad som man kunne ønske. Stortinget fant at noe måtte gjøres, og opprettet 1917 Det norske Skogforsøksvesen (nå Norsk institutt for skogforskning).
Skogforsøksvesenet kom i drift fra 1918. Institusjonens oppgave ble formulert slik: “Forsøksvesenets oppgave er å utforske og klarlegge de forhold som har betydning for de norske skogers eksistens, utvikling og gjenvekst, for en rasjonell skogdrift og det økonomiske utbytte av denne samt for skogkultur og innvinning av uproduktiv (forsumpet) land for skogproduksjonen.” Erling Archer ble utnevnt til forsøksvesenets første leder, men da han fratrådte stillingen allerede 1921, ble Erling Eide utnevnt til ny leder.
Det ble lagt opp en tosidig målsetting for virksomheten: For det første ville man anlegge faste forsøksfelt for å skaffe erfaring for hva skogen kunne produsere og studere virkningen av regulære foryngelseshugster. Dette arbeidet var av så langsiktig karakter at man regnet med at resultatene først ville foreligge etter en årrekke. Man gikk derfor samtidig løs på mer dagsaktuelle oppgaver til nytte for det praktiske skogbruket. Det ble laget tabeller som kunne brukes til å finne volumet av tømmer og stående skog, man studerte forholdet mellom frømodning og sommertemperatur, så på hvordan ulike plantemetoder virket osv.
De faste forsøksfeltene som ble anlagt utover i landet, skulle primært tjene forskningen, men Eide benyttet dem også som demonstrasjonsfelt for å vise at man kunne øke skogproduksjonen i vesentlig grad ved bruk av de riktige metodene. De brøt til dels ganske sterkt med de metodene som til da hadde vært vanlige. Men tallene som Eide kunne legge frem førte til at mange skeptikere etter hvert ble omvendt. Til sammen førte dette til at Skogforsøksvesenet fikk stor tillit innen det praktiske skogbruket.
I slutten av 1930-årene bearbeidet Erling Eide og Alf Langsæter materialet fra de faste produksjonsfeltene og la frem produksjonstabeller for norsk granskog. Disse tabellene var på mange måter banebrytende: De viste hva skogen kunne produsere når den ble skikkelig stelt, og kunne brukes i forbindelse med planlegging på lengre sikt. I forbindelse med bearbeidingen av materialet hadde de tatt i bruk statistiske metoder (i første rekke regresjonsanalyse) som på den tiden var meget avanserte.
Eide var en meget talefør mann, og likte godt å ta del i den debatten som etter hvert utspant seg i forbindelse med de nye ideene. Han samlet rundt seg yngre forskere, og virket som en inspirator for dem. Han holdt taler ved alle større anledninger, og skrev sanger. En av dem, Kom kamerater og stem i, så synger vi skogens sang, ble sunget ved alle anledninger hvor forstkandidater var samlet.
Erling Eide hadde en rekke offentlige verv. Han var formann i Statens skogforsøkskommisjon 1921–56, medlem av arbeidsutvalget i Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd 1948–55 og satt i representantskapet for Nordisk Skogunion 1946–56. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1951, medlem av Kgl. Lantbruksakademien og æresmedlem i Norsk Forstmannsforening og flere utenlandske forstorganisasjoner. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1949 og var kommandør av den svenske Nordstjärneorden.