Erkebiskop. Foreldre: Aksel Valkendorf til Glorup (død 1483) og Margrete Ulfeldt. Farbror til Christoffer Valkendorf (1525–1601).

Erik Valkendorf var erkebiskop i Nidaros fra 1510 til sin død. Hertug Christian (den senere Christian 2) antok at han ville få en kongetro støttespiller på erkebispestolen da han fremmet sin kanslers kandidatur, men slik gikk det ikke. Valkendorf forsvarte kirkens rettigheter og kom i dyp konflikt med kongemakten og dens representanter i Norge.

Valkendorf ble immatrikulert ved universitetet i Greifswald 1491, hvor han året etter ble tildelt baccalaureus-graden. Senere fikk han også magistergraden, men det er uvisst når og hvor. Fra begynnelsen av 1490-årene må han ha vært ansatt i det kongelige kanselli. Som kanselligeistlig fikk han en rekke prelaturer og beneficier som embetslønn, bl.a. flere prostier. Fra 1499 omtales Valkendorf som hertug Christians kansler. Han fortsatte også i denne stillingen da Christian fra 1506 fungerte som visekonge i Norge.

Da erkebiskop Gaute Ivarsson døde 1510, valgte domkapitlet Jens Krabbe til ny erkebiskop. Som en sterk tilhenger av riksrådskonstitusjonalismen hadde Gaute hatt et konfliktfylt forhold til hertug Christian. Hertugen ønsket derfor å plassere sin egen kansler i den viktige stillingen som erkebiskop, selv om Valkendorf etter eget utsagn måtte overtales. Med kong Hans' gode forbindelser til kurien bød det ikke på problemer å få Valkendorf innsatt som erkebiskop.

Valkendorf var godt rustet for sin gjerning som erkebiskop. På mange felter var han forankret i gammel tradisjon, men han søkte også å stake ut nye kurser på basis av sitt allsidige erfaringsgrunnlag. Han var virksom på mange felter, ikke minst gjaldt det forhold ved metropolitankirken i Nidaros. Her gikk han tungt inn med egne embetsinntekter for å utføre store reparasjonsarbeider på domkirken, særlig gjaldt det oktogonen. Han kjøpte også en kostbar edelsten til Olav den helliges skrin, innstiftet en prebende ved domkirken og styrket kannikenes rettigheter.

Valkendorf hadde hele kirkeprovinsens interesse i sikte da han tok opp arbeidet med å utarbeide felles liturgiske bøker. Han var den første i Norge som tok boktrykkerkunsten i bruk. Det var ledende kanniker ved Nidaros domkapittel som redigerte Missale Nidrosiense og Breviarium Nidrosiense, som ble trykt i henholdsvis København og Paris 1519. Selv forfattet Valkendorf en beskrivelse av Finnmark, formet som et brev til pave Leo 10. Fremstillingen baserte seg delvis på inntrykk han selv hadde fått på en visitasreise til Finnmark. I Danmark støttet han en Saxo-utgave.

Til å begynne med hadde erkebiskopen et relativt godt forhold til Christian 2. Han ble en lojal formann i riksrådet og fungerte som en slags stattholder i det nordafjelske Norge. Han kronet Christian til konge olsokdagen 1514 i Oslo. Året etter var Valkendorf i Nederlandene for å hente hjem Elisabeth (søster av den senere keiser Karl 5) som Christians dronning. Under forhandlingene med de nederlandske statsmenn lovet Valkendorf å legge frem et krav om at Christian måtte skille seg av med sin frille, Dyveke. Dette ble ikke godt mottatt av kongen, og i Dyvekes mor, den mektige Sigbrit, fikk Valkendorf en farlig fiende.

Snart tørnet konge- og kirkemakt også sammen når det gjaldt viktige spørsmål knyttet til jurisdiksjon, økonomi og privilegier. For å vinne makt skjøv Christian det norske riksrådet til side og innsatte sine støttespillere Jørgen Hanssøn og Hans Mule som høvedsmenn på henholdsvis Bergenhus og Akershus. Jørgen Hanssøn var en ivrig tilhenger av Christians borgervennlige politikk og holdt seg i sin embetsførsel strengt til kongens befalinger. Da Bergen var et knutepunkt for erkesetets utenrikshandel, oppstod det snart alvorlige stridigheter mellom Jørgen Hanssøn og Valkendorf.

Hovedpunktene i uoverensstemmelsene var kirkens handel, omfanget av kirkens skattefrihet og den geistlige jurisdiksjon. Kongen mente at handelen måtte forbeholdes byborgerne for å bygge opp en sterk borgerstand. Ved å avhende sine verdifulle fiskeprodukter direkte til hanseatene ble erkesetet og dets setesveiner konkurrenter til borgerne. I forbindelse med Christians ekstraskatter ble det også reist spørsmål om setesveinenes skattefrihet. Valkendorf hevdet at de var fritatt for all verdslig skattlegging, men Jørgen Hanssøn drev inn ekstraskattene med hard hånd.

1521 gav Christian ut en forordning som sa at kristenrettsbrudd ikke lenger skulle pådømmes av en geistlig domstol; det var lagmennene som skulle dømme og fastsette bøtene også i denne type saker. Valkendorf besluttet 1521 å reise til Danmark for å diskutere situasjonen med kongen. Skipet kom ut i uvær og havnet til slutt i Amsterdam. Da kong Christian senere kom til byen, kom det til en kraftig konfrontasjon mellom de to. Valkendorf drog videre til Roma for å legge frem sin sak for paven, men grunnet vakanse på pavestolen rakk ikke Valkendorf å få sin sak avgjort før han døde 28. november 1522.

  • Finmarkens beskrivelse, utg. ved K. H. Karlsson og G. Storm, i Aarbog for Det norske geografiske selskab 12, 1900–01, s. 1–23 og 177f
  • DN
  • L. Daae: “En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros”, i Festskrift udgivet i Anledning af Trondhjems 900 Aars Jubilæum, Trondheim 1897, s. 176–187
  • L. Hamre: Erkebiskop Erik Valkendorf. Trekk av hans liv og virke, 1943
  • d.s.: “Erik II – Valkendorfs archiepiscopat 1510–1522”, i A. Fjellbu m.fl.: Nidaros erkebispestol og bispesete 1153–1953, bd. 1, 1955, s. 508 f.
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 17, 1975
  • M. Venge: biografi i DBL3, bd. 15, 1984
  • A. Dybdahl: Nidaros Domkirkes og geistlighets kostbarheter, Trondheim 2002
  • O. Martinsen: biografi på Den katolske kirke i Norges hjemmesider på Internett (http://www.katolsk.no/mn/erkebiskoper/26.htm)
  • Vi vet ikke hvordan Erik Valkendorf så ut, men 1876 laget Elif Peterssen et historiemaleri som skildrer møtet mellom Valkendorf (den gang hertug Christians kansler), Dyveke og mor Sigbrit i Bergen 1507; maleriet finnes siden 1997 i NG
  • Erik Valkendorfs våpenskjold viser en heraldisk rose, omkranset av tre vinger; avbildet bl.a. i Fjellbu 1955 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 518 (på mynter), s. 521 (på messehagel) og s. 525 (på Domkirken)