Lege, prest og naturforsker. Foreldre: Sogneprest Arnoldus Erichssøn Schytte (1698–1769) og Lucie Bonsach (1694–1741). Gift 1767 med Anna Hartvigsdatter Jentoft (5.10.1743–9.6.1818), datter av skipper, handelsmann og gjestgiver Hartvig Mogenssøn Jentoft (1704–84) og Sara Rasch (1714–85).

Erik Schytte virket som prest i Nord-Norge i mer enn 50 år, men huskes i dag først og fremst som en av landsdelens første utdannede leger.

Schytte ble undervist hjemme av faren, som dimitterte sønnen til universitetet 1742. I strid med farens ønske begynte han å studere medisin og var elev hos professor Georg Detharding frem til dennes død 1747. Han tok baccalaureus-graden 1744, men avbrøt medisinstudiene da Detharding døde, og var 1746–48 alumnus ved Borchs kollegium. Deretter virket han et års tid som huslærer i Slesvig; under oppholdet her besøkte han Altona ved Hamburg for å høre professor Maternus de Cilano forelese i medisin og fysikk. 1749–51 var Schytte huslærer hos presten M. Haberdorph ved Nykirken i Bergen, og han var en tid konstituert som stadslege i byen.

På farens anmodning kom Schytte til Lødingen, der faren hadde vært sogneprest siden 1733. Noe motvillig begynte han sine teologiske studier med faren som lærer og tok teologisk eksamen 1754. På biskop Nannestads anbefaling ble han 1755 utnevnt til misjonær i Lyngen. Etter seks års tjeneste der ble han utnevnt til sogneprest i Buksnes 1761, og han var dessuten prost i Lofoten og Vesterålen fra 1774. Han ble i Buksnes til han ble utnevnt til sogneprest i Bodø 1776. Fra 1778 var han også prost i Salten.

Schytte fikk tidlig rykte som en lærd person. Han var blant de første medlemmer av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. Mens han var misjonær blant samene i Lyngen, gjorde han botaniske, entomologiske og mineralogiske undersøkelser og publiserte disse i Videnskabsselskabets første utgivelse (1761). På grunn av sviktende syn måtte han etter hvert oppgi deler av sine naturvitenskapelige studier, men som prost oppmuntret han andre prester til å ha slike interesser. Han var også interessert i norsk språk og samlet inn et betydelig materiale av dialektformer fra Lofoten, som han behandlet i en språkhistorisk artikkel for Det Skandinaviske Litteraturselskab 1807.

Det var som medisiner at Schytte vant størst ry. Hele tiden drev han egne studier og legepraksis ved siden av sin prestegjerning. Mens han var prest i Buksnes, brøt det ut en koppeepidemi, og som en av de første i Norge gjennomførte Schytte inokulasjon av hele sognets befolkning. Da han kom til Bodø som prest, begynte han et omfattende helsearbeid og tok i bruk presteboligen som hospital for dem som søkte hans hjelp. Når det trengtes mer plass, leide han på egen bekostning rom for syke på nærliggende gårder. Medisiner delte han ofte ut uten vederlag. 1789 tok han initiativ til å få ansatt en utdannet lege for Nordland, og han virket med hell og dyktighet for etableringen av sykehus og apotek i Bodø 1794. Som anerkjennelse for hans virke for medisinalvesenet hedret regjeringen ham 1782 med tittelen professor theologiæ extraordinarius.

1793 ble Schytte forespurt om han kunne tenke seg å bli biskop dersom Nord-Norge ble utskilt som eget bispedømme. Et slikt embete anså han seg ikke verdig til. Dessuten var han en eldre mann som kunne få problemer med en biskops omfattende reisevirksomhet. Han hevdet at han “ganske uskyldigen kom til at blive præst” og at det ofte var vanskelig for ham å oppfylle de geistlige plikter, fordi han manglet et indre kall. Hans primære interesse var å hjelpe mennesker med medisinsk kunnskap, og han omtalte seg selv som “en meget maadelig præst”. Like fullt utførte han sin embetsplikt på en slik måte at han vant allmenn anerkjennelse. Han arbeidet hardt for skolevesenet og hadde et klart blikk for kirkens personalansvar. 1792 besørget han bygging av Nordlands første orgel for Bodø kirke, for det meste på egen bekostning.

Erik Schytte er blitt karakterisert som en åpen, likefrem, velvillig og uegennyttig mann. I folkelig tradisjon er han betegnet som en “svartebokprest”, som med sine kunnskaper hjalp folk langt utover det de selv maktet. I tillegg til å helbrede folk kunne han fremskaffe stjålne saker og utpeke hvem som var tyven, samt mane bort uvesen som folk mente kom opp fra sjøen og truet med å sette fyr på husene. Ettertiden har minnet ham som en fremragende personlighet med utpreget sans for humor og som en oppriktig venn av folket.

    Et utvalg

  • Adskillige Anmærkninger, i DKNVS Skr., bd. 1, Trondheim 1761, s. 284–293
  • Ægteskabet hæderligt hos Alle (anonymt), Bergen 1791
  • Nogle faa rare norske Ord, efter den Dialect, som i Lofotens Fogderie i Nordlandene er brugelig, i Det skandinaviske Literaturselskabs Skr., bd. 2, København 1807, s. 59–112
  • Se også verkliste i Ehrencron-Müller, bd. 7, 1929
  • Erlandsen/Tromsø, 1857, s. 116
  • A. S.: “Professor Erik Gerhard Schytte, en nordlandsk Prest”, i Luthersk Ugeskrift nr. 20–22/1881, s. 307–313, 325–328 og 341–345
  • D. Thrap: Bidrag til Den norske kirkes historie i det nittende aarhundrede, 1890, s. 226–234
  • Ehrencron-Müller, bd. 7, 1929
  • A. Jakobsen: biografi i NBL1, bd. 12, 1958
  • A. Forsdahl: “Erik Gerhard Schytte – Dioceseos Nordlandiae Aesculapius”, i TNLF nr. 15/2001, s. 1830f