Arkitekt. Foreldre: Kjøpmann Erik Rolfsen (1874–1938) og Berghild Johanne Louise Johnsen (1879–1957). Gift 1924 med Lydia Eleonore Mysen (8.6.1910–16.5.1999), datter av vaktmester Martin Mysen (1868–1937) og Lydia Schjerven (f. 1877).

Erik Rolfsen var byplansjef i Oslo 1947–73 og satte sitt preg på byen i en periode med voldsom utbygging. Han var også reguleringssjef for den nye storkommunen etter at Oslo var slått sammen med Aker 1948.

Rolfsen vokste opp i Ålesund og tok examen artium ved Kristiansund offentlige skole 1924. Deretter drog han til Kristiania og tok forberedende prøve samme høst. Men han ville bli arkitekt og skaffet seg bygningspraksis i Rouen 1925–26 og gikk på Tegneakademiet i Paris 1926. 1930 tok han eksamen på arkitektlinjen ved Norges tekniske høgskole i Trondheim.

Etter to år som assistent ved forskjellige arkitektkontorer i Oslo var Rolfsen arkitekt ved Norges Kooperative Landsforenings arkitektkontor 1932–38 og deretter førstearkitekt ved Oslo reguleringsvesen 1938–40. 1940–42 var han reguleringsarkitekt for Kristiansund og 1943–45 arkitekt for Gjenreisningskontoret under den norske regjering i London. Han var leder for Brente steders regulering 1945–47 og deretter reguleringssjef for Oslo kommune.

Som reguleringssjef etter sammenslåingen av bykommunen Oslo og omlandskommunen Aker 1948 utarbeidet Rolfsen en generalplan for den nye storkommunen, som skulle romme både boligområder og næringsarealer for opptil 700 000 innbyggere. Planen trakk opp byggegrensen mot Oslomarka med en parkplan for byens ytre sone som forbandt boligområdene med Marka og la grunnlaget for den store etterkrigsboligreisingen i Oslo med bl.a. drabantbyene Lambertseter, Manglerud, Oppsal og store næringsarealer i Groruddalen. Kommunikasjoner var også helt vesentlige for planen, med hovedtrafikklinjer, T-baner og ringgatesystemer.

Rolfsen argumenterte dessuten sterkt for en fremtidsrettet regionsplan for det sentrale Østlandsområdet, hvor boligområder, arbeidsplasser og utdanningssteder osv. ble koordinert for å redusere reiseavstandene. Han var tidlig ute med å foreslå lokalt selvstyre for bydelene i Oslo. Rolfsen var en allsidig person med interesser for kultur og naturopplevelser, og i hans byplanlegging var bevaring av naturparadisene Oslomarka og Oslofjorden en helt sentral del for å skape en kvalitativt god by. Byen skulle være levende med natur og gågater.

Rolfsen førte også sitt engasjement for samfunnsplanlegging i pennen blant annet som redaktør av fagtidsskriftet Plan 1935–36. Han skrev en rekke artikler om byplanspørsmål i fagtidsskrifter og dagspressen og i utenlandske tidsskrifter. Han var også en mye brukt foredragsholder. Han var gjesteforeleser ved NTH 1947 og foreleser ved arkitektkurser på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1947–49.

Erik Rolfsen var delegat/rapportør i byplanspørsmål ved nordiske og internasjonale kongresser. Han var medlem av forretningsutvalget i The International Federation for Housing and Town Planning fra 1946 og formann i Oslo arkitektforening 1948–49. Rolfsen var medlem av Det norske Arbeiderparti og satt i en rekke offentlige utvalg og råd om byplanspørsmål.

    Et utvalg

  • Red: Generalplan for Oslo (utkast for kommunale myndigheter og etater), 1950
  • Transportanalyse for Osloområdet, 1965
  • Underveis i Oslo, 1975
  • disposisjonsplan for Furusetområdet, 1972
  • do. for Søndre Nordstrand 1972
  • Traséutvikling for hovedårer i de sentrale byområdene (sm.m. H. Kobbe), 1967
  • Stud. 1924, 1952
  • HEH, flere utg