Keramiker. Foreldre: Murmester Haakon Pløen (1897–1980) og Lilli Syvertsen (1902–85). Gift 1951 med emaljekunstner Anne-Grete Holm (14.4.1927–), datter av Lars Holm og Helma Nordnes, ekteskapet oppløst 1971; 2) 1976 med keramiker Ingvil Havrevold (29.5.1942–29.5.1996), datter av psykiater Odd Wåge Havrevold (1900–91) og mensendiecklærer Margit Linge Vogt (1897–1975).

Erik Pløen var blant de første norske keramikere som begynte å eksperimentere med steingods og høybrente glasurer, samtidig som han utviklet et formspråk som fjernet keramikken fra bruksgjenstandenes verden. Hans iherdige trang til å eksperimentere med samspillet mellom form og overflate har gitt ham en ledende stilling innen norsk keramikkhistorie.

Etter å ha gått i verkstedlære hos Schneider & Knutzen på Slemdal i Oslo 1941–44 etablerte Pløen seg med eget verksted, først på Høn i Asker, deretter fra 1948 på Espa i Stange. Produksjonen bestod av bruksgjenstander i dekorert, tinnglasert leirgods. Omkring 1957 brøt han med denne forholdsvis tradisjonelle produksjonen, innredet nytt verksted på Ljan i Oslo og begynte å eksperimentere med steingods med nye former og glasurer, brent ved 1270 °C. Resultatene av ett års eksperimenter stilte han ut på Foreningens Brukskunsts høstmønstring i Kunstnernes Hus i Oslo 1958. Arbeidene hans vakte oppmerksomhet, og han ble valgt ut til å delta på den prestisjetunge utstillingen Formes Scandinaves i Paris. Denne utstillingen og Pløens separatutstilling i Norway Designs i Oslo 1959 markerte hans gjennombrudd som keramiker. Tildelingen av Lunningprisen 1961 og deltakelse på en rekke utstillinger i inn- og utland befestet hans ry.

Pløens tunge former var som meislet i granitt, gjerne avsluttet med riller eller presise profiler. Han arbeidet bevisst med glasurene og risset, skar eller modellerte i overflaten på en måte som understreket formen og gav glasurene mer liv. Studieopphold ved Den kongelige Porcelainsfabrik i København 1962 og et opphold som gjestelærer ved Midway Studio, University of Chicago fikk avgjørende betydning for hans kunstneriske utvikling. Det mest konkrete resultatet var at han begynte å bruke gassovn i stedet for elektrisk ovn. Han kunne da brenne sin keramikk ved høyere temperatur, helt opp til 1320 °C. Dermed ble det mulig for ham å lage steingods med langt rikere farge- og glasurvirkninger enn tidligere. Foruten de brutte jordfargene begynte han med skinnende okseblodglasur og klare koboltblå farger. Samtidig ble formene mykere og mer organiske. Slektskapet med Østens keramikk, særlig den japanske, er tydelig i disse årene. Utstillingen Eksotisk–Moderne i Etnografisk museum i Oslo 1968 var et resultat av denne orienteringen.

Omtrent samtidig med at Pløen flyttet til Son ved Oslofjorden 1973, fant det sted en nyorientering i hans keramiske formspråk. Bruksfunksjonen gled mer og mer i bakgrunnen, og han begynte å modellere opp former som var sterkt inspirert av det han fant på havets bunn når han dykket i fjorden. Sjøpinnsvin, kråkeboller og sjøanemoner var utgangspunkt for hans nye skulpturale og ekspressive formspråk. I 1980-årene gikk han over til å bruke porselensleire, samtidig som fargeholdningen i glasurene ble lysere og lettere, og han fikk en forkjærlighet for krystallglasurer. Mot slutten av tiåret gikk han over til helt matte, tørre glasurer, ofte med mønster risset inn i overflaten. I de senere år har han eksperimentert med flere lag leire over hverandre hvor rifter og sprekker i overflaten er synlige spor etter arbeidsprosessen, samtidig som formene er blitt mer abstrakt skulpturale.

  • Se også verkliste i NKL, bd. 3, 1986, s. 226

    Trykt materiale

  • Fra amerikanske keramikkverksteder, i Bonytt 1965, s. 303–306
  • Eksotisk–Moderne, utstillingskatalog Etnografisk museum, 1968

    Offentlige utsmykninger (et utvalg)

  • Gol svømmehall, 1975
  • veggrelieff Vestby sykehjem, 1984
  • I. Stranger: biografi (med litteraturliste) i NKL, bd. 3, 1986
  • R. Gaustad og G. Danbolt: Samtidskeramikk, 1990, s. 19, 23 og 28
  • A. Møller: Erik Pløen, 2002